Korrespondentbrev

Skisser fra et nabolag

Etter en lang vinter, går jeg rundt i nabolaget og spør folk hva de angrer på i livet.

Beiruthus

Det er i ruinene, at man kan finne skatter, sa den persiske dikteren Rumi. Det gamle og det nye eksisterer side om side i Beirut, en by full av skatter.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Jeg vet ikke om det var været eller menneskene jeg gikk forbi i regnet. Under en paraply, hastende til et møte, bak meg i køen på butikken. Ansikter jeg ser ofte, mennesker hvis liv foregår tett inntil mitt, men som jeg ikke vet noe om.

Regnet hjalp selvfølgelig ikke. Har det alltid regnet så mye om vinteren i Midtøsten? Kanskje, men jeg har ikke lagt merke til det før. Det er ikke regn hvis dråper legger seg over skuldrene som knust glass, men regn som gjør klærne gjennomvåte på vei til bilen. Det som vekker deg om natten, gjør sikten fra balkongen ugjennomtrengelig, oversvømmer teltene i flyktningleirene. Vinteren har vært lang, den strakk seg utover hele april, og jeg har brukt solbriller i regnet for å stenge verden ute.

Kanskje var det kombinasjonen av dette som gjorde at jeg begynte å tenke på anger. På hva man kunne gjort annerledes i livet, satt det inn på et annet spor, et spor der solen skinner mer, der jakken ikke er våt og tyngende.

Tenkte menneskene rundt meg det samme? De som er så nære, men likevel så fjerne. Jeg bestemte meg for å gå en tur i nabolaget mitt for å finne det ut, snakke med menneskene som er mine naboer, om hva de egentlig ønsket fra livet, og hva de angrer på.

Han som ville dra

Jeg bor like ved det som var frontlinjen i Beirut under borgerkrigen, den som skilte byen i to helt separate deler. Den grønne linjen, ble den kalt. Og den var faktisk grønn, for ingen turte å gå eller kjøre der, med god grunn. Dermed vokste planter og trær uforstyrret opp, de sprengte seg gjennom asfalten på vei mot solen, liksom for å minne oss på hvordan livet alltid finner en måte å gå videre, selv i de verste tider.

I dag er området bebygget av en blanding av nye skyskrapere, pent restaurerte hus fra den franske mandatstiden, og ødelagte ruiner som aldri ble gjenoppbygd, men som gaper med sine sprukne fasader mot gaten, veggene arret av kulehull.

I de nyere bygningene finnes yogastudioer, cafeer og vinbarer. Jeg stanser i en av de siste.

– Angrer du på noe, spør jeg innehaveren, en mann i 20-årene med et åpnet og symmetrisk ansikt.

– Jeg angrer på at jeg ikke dro, forlot dette landet. Fikk et utenlandsk statsborgerskap. Det er så få muligheter her, umulig å planlegge for de neste årene.

Vinbar

Aller helst hadde han ønsket at han studerte i utlandet, slik at han hadde hatt bedre muligheter til å få et utenlandsk pass på sikt. Det er for få muligheter i Libanon, mener Yeghai Aznavouffian (26).

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Det er alltid et eller annet stup hvis kant dette landet balanserer på. Der nede ligger avgrunnen, i form av krig, eller som nå, økonomisk krise. Likevel er det liksom alltid plass til en vinbar i Beirut, byen hvis natteliv ingen krig eller krise har klart å bremse. Forretningen går bra, også nå, det er ham selv han er mer bekymret for.

– Dette er det beste stedet i verden hvis du er her på ferie i to uker. Stranden, nattelivet, det er fantastisk. Men du kan ikke gjøre det for alltid. Å leve her er vanskelig, uforutsigbart, ustabilt.

Tapt kjærlighet

Litt lenger oppe i gaten treffer jeg en nabo på vei hjem. Han har har stokk og hvitt hår, bor i fasjonabel bygning med portnere og blankpolerte biler i garasjen. Livet har vært godt, sier han. Men:

– Jeg giftet meg ikke med kjæresten min. Dessverre. Familien hennes flyktet under krigen, så vi kunne ikke.

Kanskje hvis han kjempet litt hardere.

De sier man angrer mest på det man ikke gjorde.

Solen

Fra jeg bestemte meg for å snakke med naboene mine om tapte drømmer og muligheter de ikke tok, til jeg faktisk kom meg ut døren, sluttet det å regne. En gang denne måneden gikk det fra vinter til sommer uten vår imellom. Solkrem erstattet paraplyene, tungsinnet lettet, og jeg føler meg unektelig litt idiotisk der jeg går og spør folk hva de angrer på.

– Hvordan fikk du den ideen, spør en som antakelig er for ung til å angre på noe særlig, livet peker ennå bare fremover.

– En dag i regnet, svarer jeg, og lar det bli med det.

Men andre svarer villig, som om det ligger der og ulmer og bare venter på å bli snakket om. Noen mindre ting, som matematikkprofessoren som ønsket at han hadde grepet muligheten til å forske mer, via de mellomstore, som kvinnen som angret på at hun flyttet hjem til Beirut fra Paris, der hun bodde en årrekke under krigen. Til dette med tapt kjærlighet, kanskje det største av alt. Og i det hele blir jeg kjent med folk i nabolaget på en annen måte, det nære blir nærere, fremmedgjøringen forsvinner, slik regnet gjorde.

Tjeneren

Ved det som man bare med mye godvilje kan kalle en knøttliten park, går en kvinne med en liten hund i lilla bånd. Chico, heter han. Florinelle, heter hun. Det er ikke hennes hund, det er åpenbart. Den nystrøkne uniformen hun har på seg og den filippinske nasjonaliteten betyr at hun er hushjelp.

– Jeg har vært her i Beirut i 20 år, sier hun.

Hun har to barn på Filippinene, de er 21 og 20. Hun forlot den yngste bare noen måneder etter fødselen. Siden har hun sett dem bare tre ganger. Det er fem år siden sist.

– Sånn er livet, sier hun. Ikke det livet hun ville ha valgt, men det livet hun fikk.

Barna er vokst opp mens hun har vært her og gått tur med hunder og vasket gulv. Hun sender penger hjem, det er det som skal veie opp for det hele, at de vil få en bedre fremtid. Men ektemannen, som jo skulle holde fortet hjemmet, han gjorde ikke sin del, han forlot henne. Angrer hun kanskje på hvem hun giftet seg med?

Hun rister på hodet. Trekkes bort av den lille hunden som vil snuse på en trestamme.

– Nei, sier hun. Jeg kunne jo ikke vite hva som var min skjebne.

Og kanskje er anger et overskuddsfenomen. Anger betyr at man hadde et valg, at man på et vis valgte feil. Hva hvis man ikke engang kunne velge, men måtte gripe den eneste muligheten som fantes?

Skjebnen

Kanskje er det heller ikke spesielt libanesisk å angre på så mye. Her finnes en tro på at alt skjer fordi det er meningen. Guds vilje, vil noen si. Skjebnen, sier andre.

Julianeogphilippe

De tror alt skjer av en grunn. - Hvis ikke min kones familie hadde måttet flykte to ganger, ville vi aldri ha møttes, sier Philippe.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Som Philippe og Juliane, det eldre ekteparet som har en antikvitetsbutikk jeg stanser i. De viser et svart-hvitt foto av sin gamle butikk, den lå i sentrum og ble ødelagt i krigen.

– Men vi er ikke lei oss. Det som er i fortiden, er i fortiden, sier Philippe.

– Min kones familie er assyrere. De flyktet fra Tyrkia, da tyrkerne massakrerte armenere og assyrere i 1915. De dro til Haifa, i Palestina. Da Israel ble opprettet i 1948, måtte de flykte igjen, og de kom hit til Beirut. Men hvis ikke de hadde gjort det, hadde vi aldri møttes. Alt skjer av en grunn.

Butikk

Butikken ble ødelagt i krigen. Men det som er i fortiden, er i fortiden, mener han.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Det er i ruinene, at man kan finne skatter, sa den persiske dikteren Rumi. Ordene står på en butikk som selger klær og smykker i gaten min, antakelig ikke den type skatter Rumi tenkte på, men det er en sannhet i det. Når et liv må gjenoppbygges, skapes nye muligheter. Med ødeleggelse, kommer kreativitet.

En død kvinnes blikk

Han er tannløs og 90 år, men kroppen fungerer fint, og Michel har ingen planer om å pensjonere seg. Det er her jeg ender opp på min vandring, på et gatehjørne der han sitter og lager smykker foran bruktbutikken han driver. Det er skatter også her, rester etter liv levd av ukjente, men hvis avtrykk og smak lever videre i en lenestol eller et smykkeskrin som Michel selger.

– Øynene dine! utbryter han, når jeg stanser.

– Det er øynene til min datter Michelle!

Så legger han til:

– Hun er død nå.

Michelle døde av en hjertefeil som 32-åring. Den lille hvite og lilla barnesykkelen som er lenket fast til en stolpe nær butikken tilhører sønnen hennes, George, på åtte, som også – visstnok – har mine øyne.

Michel

Michel har mistet det største man kan miste, men synes livet er vakkert.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Michel ser ham ofte, er nær den lille gutten. Han begynne på en historie: Ikke lenge etter at moren døde, kom George hjem fra skolen og sa at han ville gifte seg. Han hadde plukket ut favorittlæreren sin som brud.

– Du som er så liten! Hvorfor vil du gifte deg? spurte bestefaren.

– Fordi jeg vil ha en mamma, svarte barnebarnet.

Michel tar frem en lunsjboks fra et lite bærenett. Han sitter her utenfor butikken til midnatt hver kveld, får meg seg utelivet, de som går forbi på vei til eller fra en bar. Fremtiden, kaller han dem. Selv er han er på vei ut, sier han, peker ned i jorden. Men først vil han fortelle hvordan historien ender, om den døde datteren og hennes sønn.

Barnebarnet giftet seg selvfølgelig ikke med favorittlæreren sin. Men det gjorde etterhvert faren hans, så George fikk bonusmammaen han ønsket seg likevel.

– En utrolig historie, sier jeg.

– Det er ikke utrolig. Det er livet, sier Michel.

– Jeg angrer ikke på noen ting. Ikke noe. Livet er vakkert. Nyt hvert øyeblikk.

SISTE NYTT

Siste nytt