Sivile i Mosul: Vi hadde aldri trodd vi skulle overleve

De går langsomt, noen barbeinte, gjennom ruinene og ut av helvete. Menneskene som kommer ut av det siste, lille, IS-kontrollerte området av Mosul.

Kvinnene bærer eller leier på barn, noen gråtende, andre alvorlige, forskremte øyne.

– Folk døde på grunn av sult, folk døde på grunn av frykt, folk døde på grunn av tørste, sier Maha Ghanem.

• LES: Poserer seierssikre med IS-flagget opp ned i Mosul

Hun er kledd i en svart abayya, som alle kvinner under IS-styret har vært kledd i, og hun har en sønn på armen.

– Og folk ble drept av flyangrep. Hele området er ødelagt, alle bygningene er ødelagt. Mange familier ble drept.

Jeg spør sønnen hennes har hatt det, slik jeg pleier å gjøre med foreldre jeg møter.

– Tenk deg at han ba meg om melk, men at jeg ikke hadde melk. Tenk deg at han ba meg om vann, men at jeg ikke hadde vann. Det er ikke rent vann, ikke mat, ikke melk, ingen medisiner. Hvis han ble syk eller skadet ville han dø.

Gamlebyen

Jeg møter Maha Ghanem i Mosuls gamleby, stedet der kampen om Mosul vil avsluttes. Her gjaller skuddsalver gjennom gatene, og lyden av eksplosjoner kommer med minutter eller sekunders mellomrom. Himmelen er grå av røyk.

Jeg er fraktet hit av irakske elitestyrker, som kjemper den aller siste fasen av krigen. Vi har kjørt gjennom trange gater for å komme helt frontlinjen som går like ved den berømte al Nouri-moskeen, kjent som stedet der IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi erklærte sitt kalifat for tre år siden, og ble så symbolsk viktig i krigen at IS sprengte den før de mistet den.

På begge sider av de trange gatene ligger nabolag i ruiner. Flere steder merker jeg at Humveen har problemer med å komme frem, og jeg tenker at vi kommer til å bli sittende fast her, i ruinene av en ødelagt by.

– Som du ser, er gatene så smale at bilene ikke kan kjøre her, sier sersjant Naeem Breid Abbad.

Derfor foregår krigen flere steder med soldater til fots.

Men soldatene er optimistiske. Det er bare dager igjen før hele Mosul er gjenerobret, sier de. Kanskje én dag, kanskje to, maks en uke, hvis de er riktig uheldige, sier de.

– Vi har bare ett nabolag igjen, og så er vi ferdige, med Guds vilje. Det er snakk om 300–400 meter, så har vi hele gamlebyen, sier sersjant Abbad.

Mot slutten

I Mosuls gamleby går det mot slutten, på flere måter.

Slutten for det blodig slaget om byen.

Slutten for IS i Mosul – i hvert fall som herrer av byen.

Slutten for livredde innbyggere som i åtte måneder har vært fanget i kamper, og i tre år før det, under IS' brutale styre.

• LES: Her feirar dei id for første gong på fleire år

Men også slutten for gamlebyen, slik den var. Intet hus er uskadet. Biler ligger opp ned på rester etter ugjenkjennelige hjem. Lyktestolper er bøyd til bakken. Et kjøkken henger ut av et hus som ikke lenger er omringet av vegger ("Se på det kjøkkenet!" sier en soldat og ler). Et grått støv ligger som et teppe over det hele.

Mosul vil bli gjenerobret – men til hvilken pris?

Høy pris

Prisen har vært aller høyest for menneskene som bor her.

– Ikke gå nær dem! sier soldatene til meg, om menneskene som går til fots gjennom ruinene, ut av helvetet.

– Kanskje er de selvmordsbombere.

Mennene løfter uoppfordret opp skjorten, viser magene og brystet til irakske soldater. Bare, bleke, tynnere enn de var for noen uker siden. Det har ikke vært mye mat i gamlebyen det siste. Noen har ikke spist på mange døgn.

Her er alle skyldige til det motsatte er bevist; de magre, haltende, forskremte menneskene som går gjennom ruinene, behandles som potensielle IS-medlemmer av den irakske hæren, selv om de også deler ut vann og juice.

For det skjer at IS-krigere tar seg ut sammen med flyktningene, sammen med sine familier, sier soldatene. Det har også skjedd at noen av dem har hatt på bombebelter og sprengt seg i luften når de når de provisoriske kontrollpostene til den irakske hæren, som en siste avskjed før slaget er tapt. Soldatene har mistet mange og tar ingen sjanser.

Men mange her er helt uskyldige og er holdt som levende skjold av IS. De har først klart å komme ut når irakske styrker er kommet til deres gater.

Første sigarett på tre år

Som tenåringsjenta som kommer gående i en svart abbaya.

– Shlonik? spør jeg - hvordan går det i den irakiske dialekten.

Hun bryter ut i et smil.

– Takk, Gud, sier hun. Hun er ute. Ute av IS-området, ute av kampens kjerne.

Noen tilbyr henne en sigarett. Hun tenner den, og smilet blir enda større. Den første sigaretten på tre år, i hvert fall offentlig og uten frykt. Det var forbudt under IS, men nå er forbudets tid over. Hun kan røyke, hvis hun vil, uten å bekymre seg over moralpoliti og piskeslag. Hun kan gå utendørs uten mannlig følge. Hun kan velge hvordan hun vil kle seg.

Med sigaretten i hånden går hun i gaten som om hun eier den. Og det gjør hun nå.

– Vi hadde aldri trodd vi skulle overleve

Derfor gjør jeg ikke som soldatene sier, og begynner å snakke med mennesker.

– Takk Gud, Takk Gud, for at vi er i live, sier Raed Raed Ghanem.

Uten forvarsel begynner han å gråte. Han er en gammel mann, kanskje den eldste i sin familie, han skal ikke gråte. Det er en gråt uten tårer, men han gråter like fullt; han hulker, skjelver og stemmen sprekker.

– Vi hadde aldri trodd vi skulle være i live, med alle luftangrepene, med rakettene.

Så glir setningene over i hverandre, uten slutt eller begynnelse, mens han vekselvis mumler, snakker, skjelver og gråter.

– Alt ... alt ... bomber ... miner ... jeg her sulten, sulten, tre dager uten mat.

Han blir avbrutt av høy eksplosjon, like i nærheten. Noen sekunder senere – lange, virker de – kommer røyk opp over hustakene og stiger mot himmelen.

Nok et luftangrep, nærme nå.

Skjelvende hender griper om en vannflaske. Ghanem må sette seg ned, på huk i ruinene. En liten stund sier han ingenting, hendene bare skjelver.

Så sier han:

– Jeg er så sliten. Så sliten.

Mistenkt IS-kriger

Men det er ikke over for Ghanem. Sønnen kommer gående like bak ham, men han har ikke ID-kort. Soldatene drar ham til side.

Hvorfor har man ikke ID-kort? Fordi man har kastet det. Og hvorfor har man kastet det? Fordi man er IS-medlem og ikke vil at navnet skal sjekkes mot registre hos etterretningen. Slik tenker soldatene, og handler deretter. De sier at mange av menneskene som er igjen i det IS-kontrollerte området, støtter IS, at de er IS-krigeres familiemedlemmer.

Men det stemmer også at mange ikke gjør det; de ville flykte for lenge siden, men ble holdt tilbake av IS.

Ghanems sønn blir tatt med til en ødelagt sofa utenfor et ødelagt hus. Kanskje stod sofaen en gang i en stue her i gamlebyen, kanskje var den brukt til gjester, men nå er stuen ødelagt, gjestene for lengst borte og sofaen blir brukt til avhør av krigens tapere.

Sønn og far er der ennå da jeg må dra, da elitesoldatene vil frakte meg ut av gamlebyen. Jeg vet ikke hva som skjer med ham, eller hans gråtende far.

Senere er jeg i en moske utenfor gamlebyen, en moske som en gang for ikke lenge siden ble brukt av IS til – for noen – tvungen bønn. Nå blir den brukt for å huse mennene hæren mistenker for å være IS' støttespillere.

Den tapende part – prisgitt seierherrene for hva som vil skje med dem videre nå. Stuet sammen i et hjørne, bak et tau, og ved porten sitter soldater med våpnene klarer i fanget. Soldatene ber meg gå.

Stor optimisme

På den seirende part, de som er i ferd med å vinne hele gamlebyen, hele byen og – i noens øyne, spesielt deres egne – hele Irak, er optimismen stor.

– Med Guds vilje, så vil slutten på IS komme her i gamlebyen, sier soldat Alaa Jasem Mohammed.

– Det vanskelige er at det er så mange sivile. Så vi må gå langsomt frem. Ellers hadde det vært lett.

Men kampen er åpenbart ikke over riktig ennå. For IS gir ennå tøff motstand. De er anslagsvis noen få hundre krigere igjen, men de kjenner byen og har forberedt seg godt. De irakske soldatene har gitt dem et valg: overgi dere eller dø. IS-krigere velger å dø.

Skjønt, de vet også at IS-krigere som blir tatt til fange, risikerer å bli drept likevel.

To drepte

Kanskje er det dager igjen, kanskje uker, før det hele er over, men enn så lenge fortsetter krigen.

En drept soldat er tullet inn i et pledd og lagt på en båre. Han blir løftet opp på et lasteplan og kjørt ut av ruinene, ut av gamlebyen. Hjem. Men for sent.

For taperne er det ingen begravelser. De blir liggende i gamlebyens gater.

Jeg lukter ham før jeg ser ham, for når våre kropper ikke lenger lever, taper de kampen mot 45 varmegrader. Han ligger på bakken, ved siden av en tom vannflaske. Hånden er askegrå, ansiktet vendt bort. En død IS-kriger.

Ble han drept her i veikanten? Eller har noen skjøvet ham hit, i det minste bort fra veien? Ikke som en medlidende handling, medlidenhet finnes ikke så langt inn i en krig, ikke etter alt det som er skjedd, men kanskje har noen gjort det for å gi friere lende til den irakske hærens pansrede biler.

Slutt

– Det såkalte kalifatet er over, sa Iraks statsminister Haider al-Abadi denne uken, etter at den ruinerte Nouri-moskeen ble gjenerobret av irakske styrker.

Men å vinne en by er ikke det samme som å vinne en fred, og ikke noe sted i Mosul er det så åpenbart som her i gamlebyen.

Der likene av IS-krigere råtner i heten. Der innbyggerne går langsomt og forskremte gjennom ruinene. Der himmelen er grå, ruinene likeså, og ikke et hus er som før.

Det er neppe over med dette. Ikke for dem som går barbeinte ut av helvetet og inn i en usikker fremtid.