Presidentene Vladimir Putin (t.v.) og George W. Bush.
- Ja! svarte Russlands nasjonale sikkerhetsrådgiver Vladimir Rusjailo NRK i Dusjanbe i oktober i fjor. Fra NATO-møtet i Reykjavik nå lød koret at NATO og USA ikke klarer kampen mot den internasjonale terrorismen uten en allianse med Russland.
Kreml har alltid vært en bedre kjempende alliert enn lett som kaldkrigsfiende: Mellom 1928 og 1952 økte Sovjetunionens brutto nasjonalprodukt med tre ganger, borgernes personinntekter steg med bare en tredel, mens de militære utgiftene økte 28 ganger. Det sier noe om evne til forsakelse når det gjelder.
Opphevet motsetninger
Osama bin Laden opphevet endelig motsetningene fra den kalde krigen mellom USA og Russland. Han gav presidentene Putin og Bush et nytt og felles fiendebilde. Russland føler nå at USA godtok russernes analyse av terrorismen da amerikanerne ble rammet av terrorangrepene 11. september i fjor. Men dette vekker også en smule bitterhet langt inn i Putins rekker. Der føler gamle som unge ledere at Russland urettferdig ble kritisert for krigføringen i Tsjetsjenia.
En av dem er Sovjetunionens statsminister Nikolaj Rysjkov, som ledet regjeringen i fem år under Gorbatsjov:
- Jeg tror ganske enkelt ikke på oppriktigheten av alliansen mellom USA og Russland. Og jeg har støttet Putin hele tiden, ja gjør det fortsatt, sier han til NRK nå.
Tsjetsjenia – moralsk akilleshæl
"Sager du ved så fyker det flis" er ordtaket som de fleste russere tyr til når de konfronteres med krigføringen i Tsjetsjenia.
Terrorhandlingen mot Kaspijsk 9. mai har krevd 41 liv til nå, blant disse var 17 barn. Bildet er motsetningsfylt, og det demoraliserer. I straffeprosessen mot Tsjetsjenia-obersten Jurij Budanov kommer det godt frem. Sjefen for et panserregiment i Tsjetsjenia bortførte, voldtok og drepte en 18-årig tsjetsjensk jente, Elsa Kugajeva, i fylla, før han gav sine menn ordre om å grave liket ned i en grøft ved teltet sitt.
- En skamplett på epålettene til det russiske offiserskorpset, sa generalstabsjef Anatolij Kvasjnin da det skjedde i mars 2000, midt under Putins og Russlands andre tsjetsjenske krig. Nå prøver myndighetene å få det til at obersten var utilregnelig på grunn av tidligere hjernerystelser. Men han hadde kommandoen over et panserregiment.
Denne uken skrev det velrenommerte uketidsskriftet "Vlast" (Makten) at Russland er langt fra å se slutten på felttoget i Nordkaukasus. Det russiske samfunnet er også tilført et grunnskudd i tilliten til egne myndigheter.
Høsten 1999 startet daværende statsminister Vladimir Putin den andre tsjetsjenske krig med å sette inn tungt artilleri mot Groznyjs 400 000 sivile innbyggere. Kampmetoden grenser til brudd med krigens regler, fordi den i utgangspunktet bevisst rammer sivile og militære uten å gjøre forskjell på dem.
To bombeattentater mot en boligblokk her i Moskva og en i Volgodonsk kom rett i forkant, og krevde store, sivile ofre. Ansvaret ble lagt på den tsjetsjenske motstands-bevegelsen, der arabiske fundamentalister utvilsomt deltok.
Det er en sak for seg at "Vlast" denne uken skriver at den arabiske leiesoldatsjefen Khattab, som nå er drept, ikke utgjorde noen drivkraft i motstandskampen. Verre er det at den tidligere sekretæren for Russlands nasjonale sikkerhetsråd, Boris Berezovskij, med styrke har hevdet at terrorhandlingene i august 1999 mot boligblokkene i Moskva og Volgadonsk, ble planlagt og gjennomført av FSB, Russlands eget sikkerhetspoliti.
Verst er det at et klart flertall av russerne tror på anklagen, viser en meningsmåling fra Russlands institutt for opinionsundersøkelser. For Vladimir Putin var sjef for FSB før han tiltrådte som russisk regjeringssjef sommeren 1999.
Putin og Bush møttes i fjor for å diskutere atomvåpenlagrene.
USA og Vestmaktene har dempet sin kritikk av krigføringen i Tsjetsjenia. Poenget illustrerer hvor fort tiden går:
- Vi har innledet en ny og moralsk æra i internasjonal politikk, sa USAs president Bill Clinton da 82 døgn med bombing av Jugoslavia tok til påsken 1999.
- Hvorfor bombet ikke dere i NATO Moskva etter det russerne gjorde i Tsjetsjenia når dere bombet oss etter Kosovo? spurte serbiske UD-sjefer Norges sendemann i Beograd da de 82 døgnene var over. Sverre Bergh-Johannessen medgav at han ble svar skyldig. Moralen har sine grenser dèn også - og ikke bare i Kreml.
Tvil i Putins rekker
70 prosent av russerne tror fortsatt ikke at USA egentlig er vennligsinnet overfor deres store fedreland. Igjen er det meningsmålinger fra det velrenommerte Russlands institutt for opinionsundersøkelser som er grunnlaget for påstanden.
- Vi er dømt til å samarbeide med USA og NATO nå, sier sjefredaktør Vladislav Fronin i regjerings-organet "Rossijskaja Gazeta" til NRK foran toppmøtet her i Moskva.
Geopolitisk har han ubetinget rett, særlig hvis fienden er i den islamske verden. NATOs utenriksministermøte på Island var helt eksplisitt på dette punktet.
Fortsatt har Russland mange, mange tusen kilometers grenser med land der islam er bæreren av folks egenart. Selv om Russland har kortere Asia-grenser enn supermakten USSR hadde, så er bare den ubevoktede grensen mot islamske Kasakhstan alene på 8000 km. Det er russiske grensetropper som vokter Tadsjikistans 1500 km lange grense mot Afghanistan.
Det tidligere sovjetiske Sentral-Asia er blitt det viktigste oppmarsjområdet i kampen mot islamsk såkalt fundamentalisme for de nye alliansepartnerne. Èn av grunnene var at det ble politisk for belastende for det pro-vestlige styret i Pakistan å stå som vertskap for et slikt brohode.
I tillegg er amerikanske militærrådgivere på plass i Kaukasus-republikken Georgia. Den styres av Sovjetunionens gamle utenriksminister og Politbyrå-medlem Eduard Sjevardnadse. I Georgia skal US Army være læremestre i Al Qaida-jakt i Pankissi-fjellene, som omfavner russiske Tsjetsjenia fra sør.
- Amerikanerne kommer aldri til å forlate sine baser i Usbekistan og Georgia. I dag er de rådgivere. Men i morgen? sier Sjevardnadses gamle regjeringssjef i Kreml, Nikolaj Rysjkov, til NRK på terskelen til Putins & Bush' rendezvous i Moskva og Putins hjemby St Petersburg, Russlands vindu mot vest siden 1703.
Vladimir Putins sentrumsorienterte støtter i russisk politikk har ikke like lett som presidenten kvittet seg med gammel skepsis. Når Putin oppgir selv motstanden mot at gamle sovjetrepublikker i Baltikum skal bli NATO-medlemmer, gir det bare en indirekte bitter smak i munnen.
- For vi er jo økonomisk veldig svake, sier Rysjkov.
Når selv Ukraina - en tidligere sovjetrepublikk på Frankrikes størrelse - viser tegn på å ville inn i NATO, så er det dramatisk for russisk, geopolitisk tenkning. Ukraina har hatt skjebnefellesskap med Russland helt siden Peter den stores gromme fader Tsar Aleksej bondefanget den ukrainske kosakkhøvdingen Bogdan Khmelnitskij inn i en allianse, og fralurte slik Ukraina landets suverenitet for rundt 350 år fremover.
Putins sentristiske støttespillere snakker ikke bare om en litt undertrykt angst for at den 49-årige presidenten skal gi all statusen på båten. De frykter at et mer grunnleggende trekk skal opptre hos Putin, fordi det har opptrådt hos alle Kreml-ledere som er verdt å nevne etter Stalins død 5. mars 1953: Nikita Krustsjov, Leonid Bresjnev, Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin.
Alle forandret vektleggingen av sin oppmerksomhet fra den vanskelige innenrikspolitikken etter en tid, fordi de gav opp å få gjort noe med den. Så gav de seg den langt lettere utenrikspolitikken i vold. Da Krustsjov omsider innså at hans landbruksreformer med maisplanting på Kola ikke bar frukter, gikk han inn for fredelig sameksistens.
Da Bresjnev innså at kraften i hans utviklete sosialisme ikke var så titanisk, kom strevet for å få anerkjent grensene fra 1945 med Helsingfors-konferansen i 1975.
Mikhail Gorbatsjov kommenterte forfallet i det geriatrisk-dominerte sovjetsystemet overfor Eduard Sjevardnadse i begynnelsen av mars 1985 da de to vandret langs Svartehavet for å sette opp nok en gravferdskommisjon:
- Vi kan da ikke fortsette å leve på denne måten!
Gorbatsjov kastet seg straks i armene på Maggie Thatcher, siden på Reagan, for å sikre sitt land bedre deltakelse i den internasjonale, økonomiske arbeidsdelingen. Men hjemme mistet Gorbatsjov som Krustsjov odelsretten til makten fordi han satset for tungt utenrikspolitisk:
- Sovjetsamfunnet var ikke det letteste objektet å reformere, sa Mikhail Gorbatsjov til NRK under et privatbesøk i Harstad som utstøtt under Jeltsin i siste halvdel av 1990-årene.
Søker løsningen ute
Fra venstre og langt inn mot sentrum i Putin-leiren frykter folk innerst inne at Vladimir Putin følger forgjengernes erkjennelse, søker løsningen ute fordi den kanskje ikke finnes hjemme. Handelskammerets leder i Russland frykter dette. Han heter Jevgenij Primakov, og CV-en hans er "nifs":
Gorbatsjovs rådgiver da Sovjetunionen støttet USAs president George Bush i Golfkrigen mot Saddam Hussein i 1991, etterretningssjef, utenriks- og statsminister under president Boris Jeltsin.
CIA-sønnen og KGB-majoren
Ingen av dagens to presidenter kan vise til langvarige, strålende karrierer før de begge på ulikt vis brått ble brakt til maktens tinde. Faren til Bush var CIA-sjef før han ble visepresident og president. Putin drev det aldri lengre enn til major i KGB på det støvete Dresden-kontoret til etterretningstjenesten, og kom aldri lengre enn til DDR.
Det beste som kan sies om Putin, er at den strålende borgermester Anatolij Sobtsjak i St Petersburg tok ham til sitt hjerte. Sammen tapte de et valg i 1996 som førte Putin rett i armene på de mest korrupte embedsmenn i Kreml, embedsmenn som tragisk fikk prege andre halvdel av Boris Jeltsins styringstid.
Nå kroner Putin sin allianseforlovelse med en ny nedrustingsavtale med USA. Atomstridshodene skal kuttes med to tredeler. Det er lett å forstå motivet:
- Mellom 1960 og ut 1980-tallet brukte Sovjetunionen 1500 milliarder amerikanske dollars mer enn det som var nødvendig for å holde militær paritet med USA, sa utenriksminister Eduard Sjevardnadse til NRK under toppmøtet mellom Mikhail Gorbatsjov og George Bush senior i Helsingfors tidlig på høsten 1991.
Det forestående toppmøtet i Moskva formelig leker med en av de mest berømte romantitlene fra gullalderen i russisk litteratur på 1800-tallet, realismen: "Fedre og sønner" av Ivan Turgenev. For i dag er Mikhail Gorbatsjov en skattet tankens fadder for Putin, Bush’ biologiske fader er det i det også gjort rede for.
Sett med Vladimir Putins øyne er det lett å innse at nedrustning koster 70 prosent av opprustning. Det mente Gorbatsjov i sin tid. Bare destrueringen av de gamle arsenalene med kjemiske våpen i Russland koster 3,5 milliarder dollar. USA har bevilget 800 millioner dollar til formålet, men frosset summen fordi Russland ikke har klart å mobilisere fem kopek til dekning av sin andel.
Samtidig medgir Putin at det årlig smugles 20 milliarder amerikanske dollars illegalt ut av Russland. Dette er perspektivet å minne om når Putins russiske støttespillere mumler at presidenten ikke kan tale på like fot med sin amerikanske gjest under tredagers-gildet her i Russland, en uke fra i dag.
Men Vladimir Putin har sett noe annet, han. Den gamle KGB-major står i en mye dypere tradisjon, som de slavofile hatet og de vestorienterte elsket i russisk historie: Selv i Dresden i DDR så Putin et bedre liv. Hans kone talte åpent om dette i boken "Fra Statens første mann".
De to kom hjem midt under det politiske jordskjelvet som felte Gorbatsjov, til køer og mangelsamfunnet de var forskånet for i Dresden i fire år. Og de ble sjokkert.
I Ungarn stod russernes "Milano-divisjon" i Veszprem nord for Balatonsjøen, med godt asfalterte veier til tanks inn mot Nord-Jugoslavia, Østerrike og Italia. På fritiden sto kavaleri-oberstene med nesene flatklemte mot videobutikkene i Veszprem som barn i en sjokoladebutikk alt fra 1985. I 1990 tok Johan Jørgen Holst voldsomt feil i en TV-debatt som streikende NRK-medarbeidere organiserte den sommeren, da Holst sa: - Jeg frykter at de hjemvendende offiserene fra Østeuropa skal komme til å utgjøre et illiberalt press på sovjetisk politikk.
Major Vladimir Putin fra KGBs underkontor i Dresden i DDR var èn av disse. Midt under statskuppet 19. august 1991 sa han opp i KGB i lojalitet til sin beleirede borgermester, demokrati-yndlingen Sobtsjak.
Slike rare hamskifter er regelen og ikke unntaket i russisk historie. Etter Napoleonskrigene vendte de adelige offiserer hjem med reform-idèer. De hadde sett en bedre verden i kontakt med Europa. Dekabrist-opprøret ble resultatet. Etter 1848 ds Tsaren opptrådte som Europas illiberale gendarm, kom armèen hjem, og ny uro ble resultatet. I oppgjøret som fulgte ble en Fjodor Dostojevskij utsatt for en grusom narrehenrettelse på Marsmarken i St Petersburg. Det står i "Opptegnelser fra det døde hus".
Hos herskerne satte dette seg som en idè, der faren for ukontrollert påvirkning av offiserene gjennom felttog i Europa utgjorde kjernen i en helt klar idé-fix.
Tsar-regimet falt, og 1. verdenskrig var utløsende årsak. Så da de forpinte og mishandlede sovjetiske krigsfangene vendte hjem fra Hitlers fangeleirer, trodde en Josef Stalin at offiserene selv der hadde tilegnet seg uønskete, vestlige idèer. Så Stalin sendte dem sporenstreks til Sibir, med dommer på ti år.
Soldatene slapp med ett år i filtrasjonsleirer fordi de tross alt hadde stått under kommando av offiserer da de ble tatt til fange. Rettshjemmelen var ifølge systemkritikeren Roy Medvedev paragraf 2 i Den røde armès statutter: "En Røde Arme-soldat tas ikke til fange".
Det er kanskje ikke så rart hvis Putin fengsles av andre idealer nå. For alt dette vet Vladimir Putin veldig godt, både som jurist, KGB-offiser og politiker. Han vet også at mellom 1937 og 1941 drepte det hemmelige politi på Stalins ordre 70 prosent av alle offiserer over majors grad.
Major Putin er nok glad for at han først fikk dèn graden noe senere, for mange offiserer fra NKVD, som KGB het før, ble også tatt av dage. Dette lå også bak da Putin 9. mai ropte ut sitt "leve seierherrene" på Den røde plass. For Putin sto ikke oppe på Leninmausoleet, men nede på bakken foran. Og "Æresvakt nummer 1 i USSR" var ikke bemannet som før med to soldater ved inngangsdøren til Lenin-mausoleet.
Kongressen danser
I håndtrykket som George W. Bush får av Vladimir Putin i Kreml om en uke, ligger det faktisk mye utsonet, russisk lidelse og erkjennelse, som ikke er fri fra kynismen. Fra Russland skal de to til Roma hvor de treffer stats- og regjeringssjefene i NATO. Da skal en viktig erkjennelse knesettes i europeisk sikkerhetspolitikk:
Det kan ikke etableres en sikkerhetspolitisk arkitektur i Europa uten at Russland tas med. Det er kranselag på Gorbatsjovs felles-europeiske hus i vår. Kongressen danser i takt med sin tid. Det skal bli en dans i kjølvannet på Afghanistan også.