Iranerne vil ha råd til å leve

Da iranerne valgte Hassan Rouhani til president i 2013, var det fordi han lovet dem bedre levekår.

Bare han fikk atomavtalen på plass, ville sanksjonene mot Iran heves og landet ville bli en del av internasjonal handel og økonomi. Dette ville føre til flere arbeidsplasser. Økonomien og levestandarden for folk flest ville bedre seg, sa Rouhani.

Atomavtalen trådte i kraft for nøyaktig to år siden. Men folk flest har merket sørgelig lite til de varslede endringene. Derimot har prisene på mat, leiligheter og bensin steget. Rouhani har ikke innfridd løftene sine og folk er frustrert.

Av Irans 80 millioner innbyggere er 3.2 millioner uten jobb. Arbeidsledigheten blant unge er på nesten 30 prosent. Hele 35 prosent av iranerne lever i fattigdom.

• Les: Rouhani klarte gjenvalget
• Les: Stor entusiasme blant iranere i lange stemmekøer

Korrupsjon

President Rouhani har heller ikke maktet å gjøre noe med den utbredte korrupsjonen i landet. Ifølge listen til Transparency International ligger Iran på 131 plass av 176 land.

Irans elite sørger godt for seg selv og sine. I tillegg er Revolusjonsgarden en mektig stat i staten som kontrollerer store deler av iransk økonomi.

Det mangeårige sanksjonsregimet har ført til at enkelte har tjent seg søkkrike på å smugle inn sårt tiltrengte varer til et stort svart marked.

Folk protesterer mot politikere og en elite som beriker seg selv i stedet for å dele godene med folket. I tillegg taper folk penger på grunn av den økende inflasjonen.

Sjal og Shah

Protestene begynte i Mashhad fordi prisene på egg og fjærkre skulle settes opp. Men etter hvert ropte folk slagord som «Ned med diktatoren»,« Vi vil ikke ha en islamsk republikk» og «Lenge leve Shahen».

En kvinne som tok av seg sjalet sitt og hang det på en pinne, fikk ikon-status på sosiale medier.

Hvor mange av demonstrantene som vil ha regimeendring, er imidlertid høyst uklart.

Den enorme protestbølgen i 2009 begynte da folk mistenkte den sittende presidenten Ahmadinejad for å ha jukset til seg seieren.

Folket krevde et rettferdig valg og reformer.

Nå krevet folk en mer rettferdig fordeling og bedre levekår.

Test for Rouhani

Etter fire dager med protester sa president Hassan Rouhani at «folket har lov til å demonstrere og kritisere myndighetene. Men de må ikke ty til vold».

Innbakt i talen ligger en advarsel.

For president Rouhani presses også fra de konservative, «hardlinerne» og Revolusjonsgarden.

«Hardlinerne» mener Rouhanis tilnærming til Vesten er helt feil. De er imot atomavtalen, og de motarbeider Rouhanis politikk.

Om demonstrasjonene fortsetter, settes presidenten på sin vanskeligste prøve.

Hvordan vil Rouhani slå ned på uroen? Vil han bruke den beryktete basiji-militsen slik president Ahmadinejad gjorde for å stanse massedemonstrasjonene i 2009?

Hvem står bak?

Opprøret har ingen lederskikkelse. Ryktene om hvem som står bak inkluderer både Rouhanis rivaler i den konservative leiren og eksil-iranere som vil se slutten på presteregimet.

I et forsøk på å stanse demonstrasjonsbølgen, blokkerte myndighetene tjenesten Telegram for å hindre spredningen av videoer og oppfordring til nye protester på sosiale medier.

Uønsket støtte

USAs president Donald Trump støtter demonstrantene, men dette er en omfavnelse de neppe ønsker.

Trump er meget upopulær i Iran etter sine hatske utfall mot landet. Trumps USA fortsetter dessuten å opprettholde sine egne sanksjoner mot Iran, noe som gjør økonomien for iranere vanskeligere. I tillegg er iranere opprørt over at Trump har nektet dem innreise til USA der mange har familie.

Med støtte fra USA vil «hardlinerne» kunne si at demonstrantene støttes av Irans fiender.

Glem Palestina!

«Glem Gaza, glem Syria! Mine barn går sultne til sengs!» Det sier en av demonstrantene i en video.

Fattige iranere er oppgitt over at regimet synes å være mer opptatt av utenrikspolitikk enn sine egne borgere. Iran bruker milliarder av dollar på sine militære engasjement i Syria, Irak og Libanon, mens flere millioner iranere lever i fattigdom.

Hvor kan dette ende?

Menneskerettighetsaktivisten Shirin Ebadi som mottok Nobels fredspris i 2003, sier til avisen La Repubblica:

– For meg ser det ut som om vi er vitne til starten på en stor protestbevegelse som kan overgå den grønne bølgen i 2009. Det vil ikke overraske meg om noe større kommer ut av dette.

I dag er demonstrantene igjen på gatene. Opprøret har begynt å koste mange liv. Men ingen vet hvor eller hvordan dette vil ende.