Sidsel Wold møtt med redsel, avslag og blokkerte nettsider i Iran

Med sjalet over hodet dro NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent til Teheran for å rapportere fra et av verdens mest brennbare områder. Der møtte hun stengte dører, redde mennesker og blokkerte nettsider.

I denne artikkelen deler Sidsel Wold opplevelsene sine gjennom seks dager i Teheran med leserne.

Wold valgte seg en tittel på sin fortelling fra Iran som ikke er tilfeldig: «Mørke midt på dagen».

Det er samme tittel som på Arthur Koestlers berømte roman fra 1940, der han avslører stalinismens grusomheter i Sovjetunionen.

Sidsel Wold var som ung reiseleder i Sovjetunionen og trekker nettopp den sammenligningen når hun beskriver dagens Iran.

Mørke midt på dagen

Endelig skulle jeg til Iran igjen!

Etter to år med besøk og tedrikking i den iranske ambassaden i Oslo kunne jeg innkassere seieren: Pressevisum.

Men i ukene før avreise fornemmet jeg sterkt at Teheran var blitt et annet og dystrere sted.

Sist jeg var i denne storbyen med 14 millioner innbyggere var under valget i 2009.

I dagene før stemmelokalene åpnet blomstret en grønn iransk vår. Folk var på gatene, og hoiet og ropte ut hva de mente. De fleste krevde reformer.

Opposisjonens presidentkandidater Mir Hossein Moussavi og Mahdi Karoubi lå an til å gjøre det godt.

Men da stemmene ble talt opp var en annen mann valgets store vinner: President Mahmoud Ahmadinejad.

Lukket det gamle Persia

I Teherans gater ble nyheten møtte med sjokk og skuffelse. Og mye sinne.

Det tok ikke lang tid før hundretusener protesterte i gatene mot et valgresultat de mente var manipulert.

Etter flere dager med massedemonstrasjoner gikk basij-militsen over fra å slå med køller, til å skyte med skarpt.

Basij'eien er halvmilitære pøbler betalt av regimet for å jule opp egne borgere som skaper uro.

Flere ble skutt og drept på åpen gate. Av dem ble den 16 år gamle Neda ikonet på presteregimets brutale maktbruk mot unge iranere.

Rett etter Irans omstridte valgopptelling lukket regimet landet for utenlandsk presse.

Siden har det knapt vært vestlige journalister der. Et mørke senket seg over det gamle Persia.

Dro sjalet over håret

Å få komme tilbake var en drøm. Iranerne er et flott og stolt folk vi bør lytte til.

Etter min mening er demoniseringen av hele Iran på grunn av den tilspissede konflikten med Vesten uheldig.

Så jeg dro sjalet over håret, begynte å jobbe for å vise andre sider av landet.

Må ha tillatelse for å filme

Jeg var glad da jeg endelig kunne gå gjennom døren til Ivansahars lokaler.

Ivansahar er mediebyrået vi har samarbeidet med flere ganger tidligere, for her kan ikke journalister jobbe helt som vi vil.

Vi må ha tillatelser for å filme, og Ivansahar setter også opp intervjuavtaler for oss.

En måned før avreise hadde sendt bestillingslisten:

• Filme i en bank, og snakke med banksjefen om valutakrisen.
• Snakke med en familie om hvordan sanksjonene påvirker deres dagligliv.
• Snakke med atomfysikere om hvordan likvidasjonene på deres kolleger påvirker dem.
• Snakke med parlamentarikere om mulige motsanskjoner mot EU.
• Besøke venner av tidligere statsminister Mossadeq som ble styrtet av CIA og britisk etterretning i 1953.
• Intervjue analytikere og økonomer.
• Om mulig: snakke med folk fra den grønne bølgen ...?
• Ta bilder i slalåmbakkene.

Om to-tre av forslagene ble til gode TV-innslag, ville jeg være fornøyd.

Noe var galt

Men da jeg kom inn på kontoret skjønte jeg at noe var galt. Lysene var slukket, bare en ansatt var tilbake.

De hadde sagt opp sine tre ansatte, og sjefen hadde forlatt Iran. Siden ingen pressefolk får visum til Iran lenger, hadde de delvis lagt ned kontoret.

Men nå hadde altså Ivansahars ene ansatte bare NRK å ta seg av, så jeg så lyst på mulighetene.

NRK blokkert – Yr åpent

På det lille hotell Karoon var internettet helt OK, bortsett fra at NRK, Dagbladet, Facebook, Twitter, You Tube og BBC var blokkert.

Jeg kunne lese Tehran Times, Irans Press TV, Aftenposten, VG-nett og yr.no.

Og med Yahoo kunne jeg sende hjem både radiosaker og mail.

– Vestlige sionistmedier

Så begynte dagene å gå uten at vi fikk noen intervjuavtaler.

Flere ganger dagen ringte jeg Ivansahar. Hadde vi fått tillatelser? Avtaler?

– Nei, dessverre. Eller: Ingen svarer. Eller: Svaret er nei.

Familien til en likvidert atomfysikeren svarte at de ikke snakker med vestlige sionistmedier.

Fikk bare filme egne kaker

Dag etter dag beveget vi oss i sneglefart, fanget i Teherans evige bilkøer.

Siden avtalene uteble, måtte vi forsøke å spørre om å få filme på steder selv; i butikker, på kafeer.

Da vi endelig kom frem, fikk vi ofte samme svar: Nei, dere kan ikke filme her.

En kaféinnehaver sa riktignok at ja, vi kunne få filme hos ham senere på dagen da det var folk rundt bordene.

Men da vi kom inn med kamera, ble stemningen raskt endret. Kafegjestene ble urolige, de så seg engstelig rundt som om en storm var på vei.

Det eneste vi fikk filmet der var våre egne kakestykker og kaffekopper.

Stemmer forsvunnet og forstummet

Før 2009 hadde vi minst to, ofte tre–fire avtaler hver dag. Vi filmet i kafeer, i shoppingsentre, og fikk intervjuer uten problemer.

Før 2009 tok en tolk meg med til den regimekritiske journalisten Issa Saharkiz, reformisten Ali Abtahi og dissidenten Ibrahim Yazdi.

– Hvorfor tar du meg med til disse kritikerne? spurte jeg tolken, som jo vitterlig var engasjert av Irans departement for kultur og islamsk veiledning.

– Fordi det er viktig å vise spennet av meninger her, så du får hele bildet, sa tolken.

En annen spennende kilde var Sayed Hussein Adeli, tidligere ambassadør for Iran i Storbritannia.

Men nå var alle disse fire utenfor rekkevidde. Deres stemmer er forstummet og forsvunnet.

Saharkiz sitter i fengsel. Abtahi ble fengslet, dukket så opp på TV 15–20 kilo magrere for å innrømme at han hadde tatt feil.

Ibrahim Yazdi på 81 år ble satt i fengsel etter 2009, og senere i husarrest. Adeli har ikke gitt intervjuer på to år, fikk jeg høre. Alle fire deltok i den islamske revolusjonen i 1979.

Yazdi var til og med sammen med Ayatolla Khomeini på den historiske flyreisen fra Paris til Teheran etter sjahens fall.

Nå er de alle kneblet. Revolusjonen ser ut til å spise sine barn.

Gaten, basaren og skibakkene

I løpet av en uke fikk vi bare tre tillatelser:

• Å filme på gaten og i basaren.
• Å filme i skibakkene.
• Å intervjue talsmannen for iransk UD.

Vi fikk noen iranere i tale i basarene. Det var dem som ikke ville snakke foran kamera, men radio var helt OK.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ble nervøs selv

Og vi hadde også litt flaks. En dag kom en iransk TV-reporter bort til oss på gaten.

Hans team filmet oss, som om han ville vise seerne til den statlige iranske TV-kanalen IRIB, at ja, her er det full pressefrihet for vestlige journalister.

Men da han ville intervjue meg, sa jeg raskt at vi måtte intervjue ham i stedet.

Selvsagt smilte den selvsikre smilende mannen; selvsagt kunne vi intervjue ham.

Jeg ble nervøs ved tanken på å bli intervjuet av iransk TV. For jeg ville jo ikke si hva jeg egentlig mener.

Og jeg skjønte hvorfor det var så få som ville snakke med NRK...

Minner fra USSR

I unge år jobbet jeg som reiseleder i USSR. Minner fra den gangen dukket opp nå.

Som sovjetrusserne er også iranerne redde for å snakke nå. Noen skrev på ark i stedet for å si noe av frykt for spioner eller mikrofoner.

Det var som om en klam hånd hadde festet grepet på hele samfunnet.

Alle vil ha dollar

Og så var det pengene riyal. I sovjettiden var rubelen en ikke-konvertibel valuta.

Alle ville bare ha den store satans penger: Dollaren.

På Imam Khomeini internasjonale flyplass opplevde jeg det samme:

Jeg ville veksle inn iranske riyal, som heller ikke er konvertible i Vesten nå.

På grunn av inflasjonen har iransk valuta fått så mange nuller at jeg ikke lenger skjønner noe av dem, og ville veksle dem inn. Men nei, bankene på flyplassen ville ikke ha dem tilbake.

– Hvorfor vil dere ikke ha deres egne penger, spurte jeg irritert.

– Bare de med iranske pass får veksle inn riyal, var svaret.

Vesten boikotter den iranske sentralbanken. Så kanskje dette er takk for sist ...