Shirin Ebadi: Iran kan bli det neste Nord-Korea

Shirin Ebadi har alltid brutt barrierer og trådt opp stien for andre. Bare 23 år gammel ble hun Irans første kvinnelige dommer. Som 30-åring ledet hun en av domstolene i Teheran.

Mest kjent er hun nok for å være Irans første og verdens første kvinnelige muslimske mottaker av Nobels fredspris. Den fikk hun i 2003. For sin kamp for menneskerettigheter og demokrati i Iran.

Samarbeider med Nord-Korea

Men mye har forandret seg i Iran siden Ebadi leverte sin juseksamen på 60-tallet.

Nå lever 72-åringen i eksil i London og kritiserer hjemlandet for stadige brudd på menneskerettighetene. Hun ser klare likhetstrekk til et annet lukket land.

– Iran og Nord-Korea er nære venner. Så nære at Iran har fått atomrelatert teknologi og kunnskap fra Nord-Korea. Det iranske regimet ønsker å kopiere den nordkoreanske politikken, sier Ebadi, og trekker frem landets stadig strammere grep om folks bruk av internett og sosiale medier.

– Regimet vil nå etablere et eget internett og erstatte det internasjonale med et iransk nett. Kontrollert av myndighetene for å kutte kontakten med utlandet, sier Ebadi, som mener det iranske regimet har brukt 19 milliarder dollar på dette prosjektet.

Hardt rammet av korona

Iran er også ett av de landene i verden som tidlig ble hardt rammet av koronapandemien. Det har også forverret situasjonen til de mange menneskerettighetsaktivistene i landet.

– Menneskerettighetssituasjonen har blitt verre under koronapandemien i Iran. Mye fordi politiske fanger kan bli smittet i fengslene. Vi ser at regimet slipper fri tusenvis av vanlige forbrytere på grunn av spredningen i fengslene, men ikke de politiske fangene, sier hun, og er tross dette optimistisk.

– Jeg vet vi kommer til å seire over regimet og få demokrati i Iran. Vi forventer samtidig at det internasjonale samfunnet ikke støtter det iranske regimet, sier Ebadi, som understreker at sanksjoner ikke er veien å gå. Siden det rammer iranerne hardere enn myndighetene.

Arven

Ebadi er heller ikke alene. En ny generasjon kvinner har tatt opp arven.

I New York sitter journalist og eksiliraner Masih Alinejad med flere millioner følgere på Facebook og Instagram. Hun har skapt en plattform for kritikk mot tvungen bruk av hijab, kvinneundertrykkelse og landets prestestyre.

– Jeg vil ha den samme frihetene som disse kvinnene, sier Alinejad og peker på to venninner på Karl Johans gate i Oslo.

En har hijab, den andre ikke.

At kvinner i Iran skal kunne velge selv om de vil bruke det religiøse hodeplagget er en kampsak for 43-åringen. Hun har offentlig kalt hijaben det mest synlige symbolet på undertrykkelse.

– Jeg har en drøm, og slåss for den. At vi en dag blir kvitt det islamske regimet og får et sekulært demokrati der vi kan nyte frihet.

Etter revolusjonen i 1979, tok prestestyret og konservativ islam over i Iran, og kvinners rettigheter ble skjerpet inn. Å gå uten hijab, slik kvinner hadde gjort i alle år, ble plutselig forbudt.

Aktivisme koster

For mange har Alinejad blitt en viktig stemme i Irans kvinnefrigjøring.

– Dette er mitt våpen, sier hun og tar frem mobilen.

Fra eksiltilværelsen i New York gir hun gjennom sosiale medier, kvinner i Iran en online talerstol hvor de offentlig kan kaste hijaben i protest. Aksjonene er døpt «My stealthy freedom» og «White Wednesday».

Men aktivismen koster. I Iran sitter broren fengslet, sammen med flere av demonstrantene som støtter hennes arbeid.

– Hva ville skjedd om du dro tilbake til Iran?

– Jeg bryr meg ikke om jeg havner i fengsel. Jeg bryr meg om at jeg har 3,5 millioner følgere på Instagram og én million på Facebook. Dette gir dem en talerstol de ikke har i Iran, som de kan bruke til å heve stemmen. Hvis jeg drar tilbake til Iran, mister folk denne plattformen, sier hun.

Kvinnekamp

Hun sier at Iranere har levd i 40 år med vanstyre og brutal undertrykkelse. Uten å ha noe klart svar på hvem som skal ta over, er håpet hennes at Irans folk kan velge noen som står for sekulært demokrati, med ytringsfrihet, religionsfrihet og rettferdige valg.

– I 40 år hadde kvinner frykt i seg. Nå vil jeg si at kvinner er fryktløse, og det er disse kvinnene regimet er redd for.

Hele intervjuet blir gjort på Nobelsuiten på Grand Hotel, 17 år etter at en annen kvinnelig iraner satt i det samme rommet, med de samme tankene. Klar til å åpne dørene og ta imot den desemberkalde nobel-hyllesten.

– Å herregud. Min drøm er dette: Jeg vil at nobelprisen skal gå til mødrene i Iran!

Hun snakker om mødre som har mistet barn i protester og mødre til kvinner som har tatt av seg hijaben og nå sitter fengslet.

– De fortjener det. Jeg vil at de skal være her, og snakke til folket. De er de ekte representantene av fredsskapere i regionen, sier Alinejad i det hun smeller opp de berømte verandadørene.