Septemberdagen som forandret alt?

Jeg har funnet fram suvenirene mine fra 11. september-angrepene.

Notatblokka som jeg skriblet på mens de amerikanske TV-sendingene pøste på med stadig nye rykter og fakta, samtidig som jeg rapporterte hjem i time etter time til NRKs egne ekstrasendinger på radio og TV.

«Dagen som vil forandre USA for alltid», skrev jeg i anførselstegn. «Den verste dagen i USAs historie. Ingen vil lenger føle seg trygge. Unntakstilstand. Gjengjeldelse. Mange tusen døde.»

Og The New York Times fra dagen derpå.

Ti år etter er det fortsatt forbløffende lesning.

«It kept getting worse» starter artikkelen om terrordagen som står til venstre for bildet tatt i det øyeblikket United Airlines flight 175 forvandles til en ildkule i sitt møte med det søndre tvillingtårnet. Mens kullsvart røyk dekker de øverste etasjene av det nordre tårnet like bak.

Enda verre skulle det sannelig bli.

• Les: - Det vil alltid følge deg, og tidvis forfølge deg

• Les: Bak kaoset og sotet og terroren

Den vonde høsten

USA og amerikanerne VAR annerledes i de første ukene etter terrordagen. Følelsen av sjokk, sorg og sårbarhet var overveldende. Hverdagslivet ble satt på vent.

Og så var det frykten for at det kunne skje igjen, at faren ennå ikke var over.

President George W. Bush hadde erklært sin krig mot terror.

Soldatene som sto utplassert på annethvert gatehjørne på min vei til jobb de septemberdagene - og jagerflyene som vekket oss med sin patruljering over Washington hver natt i flere måneder - forsterket opplevelsen av at vi levde i et land som var i krig.

• Les analysen: Krigspresident mot sin vilje
• Les: Hun evakuerte Det hvite hus

Da folk endelig klarte å rive seg vekk fra fjernsynsskjermene og hverdagen vendte tilbake så smått, så snakket alle om hvor mye snillere amerikanerne var blitt mot hverandre.

Ikke så hissige i trafikken, vennligere i butikkøen, mer omsorgsfulle. Det var som om folk hadde fått et annet perspektiv på hva som var viktig i livet.

Kriser har jo en tendens til å gjøre det. Og terroristene i Al Qaida hadde klart å forene amerikanerne mer enn noen politiker kunne drømme om.

Medaljens bakside var et fellesskap som eksluderte og mistenkeliggjorde muslimer og arabere. En rettsstat som frarøvet enkeltindivider deres sivile rettigheter.

• Les: – Muslimer er en del av problemet
• Imam: – Muslimer hater ikke USA

Og en patriotisme som satte spørsmålstegn ved fedrelandskjærligheten til dem som ikke fulgte A4-formatet. Bare spør nyhetsankerne på TV som i den nøytrale nyhetsformidlingens navn lot være å bære det amerikanske flagget på jakkeslaget.

Mangfoldet i det amerikanske samfunnet er nasjonens varemerke. Den amerikanske folkesjela viste seg fra både sin beste og sin verste side etter terrorangrepene mot New York og Washington.

Ut av tåken

Det er noen uker etter 11/9.

Jeg sitter ved «gate'n» på flyplassen i Denver og venter på flyet til Washington. Plutselig reiser en eldre gruppe medpassasjerer seg opp og begynner å synge «God Bless America», sangen som fikk samme status som «Mitt lille land» her i Norge etter 22. juli.

Hva skjer nå? tenker jeg. Kommer alle til å reise seg opp og synge med? Hvis ikke jeg gjør det, hva da? Hvordan blir reaksjonene?

Bekymringene mine var grunnløse. Ingen andre fulgte gruppens oppfordring om å vise sin patriotisme med allsang før ombordstigning.

SÅ forandret var ikke USA og amerikanerne likevel.

Og snart stilte stadig flere det viktige spørsmålet: Når kommer vi til det punktet at anti-terrortiltakene som skal beskytte det Amerika vi kjenner, fører til at det ikke lenger ER det Amerika vi kjenner?

«Or else the terrorists win»

- Vi må fortsette å leve som før, ellers så vinner terroristene, sa amerikanerne etter angrepene som alle sa ville forandre USA for alltid. Terroristene vant ikke.

Ti år etter er amerikanernes hverdag lite preget av begivenhetene som snudde verden på hodet den solfylte septemberdagen.

På flyplassene irriterer de seg riktignok over stadig nye sikkerhetstiltak. Men det er ikke lenger så mange som tar opp mobilen og ringer hjem for å si «jeg elsker deg» like før de går ombord i et fly.

Ti år etter er ikke 11. september-angrepene lenger et åpent sår i den amerikanske psyken, men er i ferd med å føye seg inn i rekken av dramatiske begivenheter som har skapt dagens Amerika.

Jeg vokste selv opp i 1960-tallets USA, da omveltningene sto i kø: Cubakrisen og en truende verdenskrig, drapet på president John F. Kennedy i 1963 og fem år etter på borgerrettighetslederen Martin Luther King og senator Bobby Kennedy.

Amerikanerne har hatt mange «forandret for alltid»-øyeblikk.

Slik sett er det riktig at 11. september 2001 var en dag som endret USA. Store historiske begivenheter gjør jo det.

Og det er ingen tvil om at følgene av terrorangrepene, blant annet krigene i Afghanistan og Irak, påvirker både den politiske og økonomiske utviklingen i landet.

Men til og med George W. Bush, hvis presidentskap ble dominert av terrorangrepene, mener at 11. september om ikke lenge vil være «just another day in history».

Les: Øyeblikket da presidenten fikk vite

En dag som amerikanerne vil betrakte slik nåværende generasjoner betrakter angrepet mot Pearl Harbor.

Den dagen er ikke langt unna.

Når 10-årsdagen for 11. september nå markeres, er det bare de aller eldste amerikanske skolebarn som har en personlig erindring av dagen som forandret landet deres «for alltid».