Sendt til Pentagon som «fersking»

– I september 2001 var jeg en «rookie» som hadde kommet ut av rekruttskolen i mai. Jeg hadde egentlig fri den 11. september, sier Karl til NRK.

Han fikk høre om det første flyet som hadde krasjet inn i World Trade Center i New York da en venn ringte ham, og som så mange andre skrudde han umiddelbart på fjernsynet.

– Da jeg så hva som hadde skjedd med det nordre tårnet, kunne jeg nesten ikke tro mine egne øyne, sier han.

Mens Karl satt og så på direktesendingen, kom fly nummer to og braste inn i det søndre tårnet. Deretter kom nyheten om at et fly hadde truffet hovedkvarteret til det amerikanske militæret, Pentagon.

– Da fant jeg frem alt jeg trengte for å dra på jobb, og ringte dem. Da hadde de akkurat begynt å kalle inn alle brannmenn i Arlington, sier han.

• Les: Bak kaoset og sotet og terroren
• Les: 11. september i tall

Ble eskortert rundt i Pentagon

Tilbake på stasjonen ble brannmannskapene sendt bort i puljer, og Karl var blant dem som ble hentet i buss på ettermiddagen. Det de så da de kom frem, tok nesten pusten fra dem.

– Vi hadde fulgt med på TV, men da vi kom dit kunne vi ikke tro våre egne øyne. Lydene, lukta, alt som skjedde rundt oss, TV-bildene yter det bare ikke rettferdighet. Det var helt utrolig, sier han.

Karl forteller at alle som kom med bussen til Pentagon den ettermiddagen trengte et øyeblikk for å ta omgivelsene og omstendighetene innover seg.

– Som nybegynner hadde jeg aldri vært med på noe så stort, så det var ganske skremmende med en gang. Til og med gutta med masse erfaring måtte ta et lite steg tilbake. Men så fort alle hadde fått summet seg, visste vi hva vi måtte gjøre, sier han.

Jobben til brannvesenet var å slukke branner og passe på at bygningen ikke kollapset på flere steder. Karl og kollegene hans ble eskortert av representanter fra forsvarsdepartementet og militæret, og forsøkte å sikre deler av Pentagon.

– Vi kunne bare ikke fatte de enorme ødeleggelsene. Når man kommer på nært hold ser man hva som egentlig foregår, og innsatsen var fenomenal. Det var ikke bare et ulykkessted, men også et åsted. FBI var der og samlet bevis, og militæret prøvde å redde det de kunne, sier Karl.

• Les: 19 menn som ble terrorister
• Les: – Det kommer alltid gode ting ut av tragedier

– Ikke vær tøff

I løpet av 11. september og de neste to ukene var hver eneste brannmann i Arlington involvert i arbeidet ved Pentagon. Karl jobbet nattskift, tolv timer av gangen.

– Vi jobbet med å sikre bygningen, rydde ut rester og gjøre det fremkommelig for FBI slik at de kunne gjøre jobben sin. De holdt fortsatt på med å hente ut bevismateriale og omkomne.

Han forteller at han har hatt mye tid til å bearbeide alle inntrykkene etter terrorangrepet. Nå kjenner han til symptomene på posttraumatisk stress, noe som tok knekken på flere av kollegene hans.

– Det er viktig å ikke prøve å være tøff og skjule følelsene sine. Hvis noe plager deg, må du snakke med noen om det, sier han.

På brannstasjonen ble det holdt åpne møter der alle kunne snakke fritt og fortelle om det de hadde opplevd, og alle fikk tilbud om samtaler med rådgivere og kriseterapauter.

– Jeg tror nok det som hjalp aller mest var å komme tilbake til brannstasjonen og få en følelse av at livet er på vei tilbake til det normale. Vi var mange som hadde sett en del traumatiske ting, og det hjalp nok mange å kunne sitte og snakke med resten gutta om det, sier han.

– Vet hva de går gjennom

38-åringen jobber fortsatt i Arlington County Fire Department, på stasjon nummer fem, en drøy kilometer unna Pentagon.

Karl forteller at han får den samme følelsen hver gang han hører om terrorangrep andre steder i verden, og sier han føler med alle som jobbet i nødetatene i Oslo og på Utøya i juli.

– Det er vanskelig å forstå at noen vil drepe sine egne landsmenn. Vi har opplevd det her, og det er en av de tingene man håper at ingen noensinne skal behøve å oppleve, sier han.

Det kan være tøft å bearbeide inntrykkene fra et slikt oppdrag, og Karl sier han gjerne deler av sine erfaringer dersom det kan være til hjelp for andre.

– Når man har vært der selv og ser andre som har vært med på et terrorangrep, vet man hva de går gjennom. Vi håper at de som var på stedet kanskje kan ta med seg noe fra våre erfaringer, og jeg håper de benytter seg av den hjelpen som er tilgjengelig, sier han.

• Les: Utøya-politi følges opp i to år
• Les: – Kan gi senvirkninger vi ikke aner konsekvensene av

«Ingen andre vet hva du så»

I dag er halvparten av Karls kolleger fra 2001 pensjonert. Noen på grunn av alder, andre som en direkte konsekvens av 11. september.

– De som jobber i utrykningstjenestene er uvurderlige folk. De har brukt mye tid og krefter på å skaffe seg ekspertisen, og da er det tøft å se dem forlate jobben de elsker fordi de ikke klarer å bearbeide det som har skjedd, sier Karl.

Han oppfordrer folk i samme situasjon til å være så åpne som mulig.

– Ingen andre vet hva du så den dagen. De vet ikke hva du måtte gjennom, og den eneste måten du kan komme videre på er å snakke om det, være åpen og ta vare på deg selv. Så kan man bruke erfaringen til å lære opp andre, sier Karl.

Holder historien i live

Brannstasjonen i Arlington har flere minner fra 11. septemer, deriblant en original stålbjelke fra World Trade Center og en byggestein fra Pentagon i resepsjonen.

Nå passer Karl og kollegene hans på å lære neste generasjon med «rookies» historien til brannvesenet i Arlington.

– Vi kom veldig tett på hverandre, både som gruppe og avdeling. Nå passer vi på at de nye forstår historien og hva som skjedde den dagen. Jeg tror erfaringene våre fra den dagen kan hjelpe dem ved å forberede dem på nye hendelser av samme type, sier han.

Karl er ikke i tvil om at det vil komme nye katastrofer, og sier han har blitt mye mer årvåken enn før.

– Alle håper selvfølgelig at det aldri kommer et nytt terrorangrep. Men realistisk sett snakker vi ikke om hvis det skjer, men om når det kommer til å skje. Vårt beste våpen mot slike mennesker er å være forberedt, sier han.