Sannhetens øyeblikk i Irak

Det vil riktig nok ikke presidenten selv innrømme, men han har i hvert fall antydet at det ikke har gått slik han hadde håpet på.

Selv om George W. Bush gir inntrykk av å være en evig optimist, må han i sitt stille sinn erkjenne visse realiteter.

 

 

En svak statsminister

Da president Bush nylig møtte den irakiske statsminister, Nuri al-Maliki, i Amman, roste han ham for å være ”den rette mann for Irak”, til tross for at en lekkasje fra Det hvite hus slo fast det motsatte.

Al-Maliki har vist seg alt for svak overfor de shia-muslimske mordgrupper som tar hevn på sunnittene i en blodig kampanje som virker som etnisk rensing.

Han er avhengig av støtte fra Moqtada al-Sadr, som leder en stor og effektiv militsgruppe og kontrollerer det som nå kalles Sadr City i Bagdad. Al-Sadr var meget imot al-Malikis møte med Bush og vil nok vite å ta seg betalt for denne ”ulydighet”.

Uansett president Bushs lovprisning av al-Maliki, så er det en kjensgjerning at hans regjering ikke kan garantere sikkerhet, verken for vanlige irakere eller for de soldater og politistyrker som skal overta etter amerikanerne og britene.

Alle timeplaner for når irakerne selv kan overta, har vist seg å være urealistiske. Uansett hva man kaller det, hersker det i dag borgerkrig. Den forrige måned var den blodigste siden invasjonen i 2003.

 Condoleezza Rice innrømmer feil

Selv om George W. Bush selv ikke vil gå så langt som å innrømme at amerikanerne har kjørt seg fast i Irak, gjør mange av hans tidligere og nåværende medarbeidere det.

Utenriksminister Condoleezza Rice sa forleden til den arabiske satelittkanalen Al-Arabiya at hun var sikker på at USA hadde gjort feil i Irak, men hun vil ikke ta bladet fra munnen før hun er gått ut av regjeringen.

Da kommer det sikkert en tykk bok som blir bestselger. I hennes fremstilling vil Rumsfeld bli den store busemann. Det er slik det er i

USA..

Rumsfeld-lekkasjer

Donald Rumsfeld, som måtte gå av som forsvarsminister på grunn av republikanernes valgnederlag, kommer nok også med en murstein av en bok.

Men skal man dømme etter lekkasjene fra et internt memo han utarbeidet et par dager før han fikk sparken, legger han skylden på alle andre enn seg selv. Rumsfeld innrømmer der at de amerikanske styrker i Irak ikke gjør det bra nok og ikke raskt nok.

Notatet som kan leses på The New York Times` nettsider, konkluderer med at det er tid for en større omlegging. Men hva denne omlegging egentlig skulle gå ut på, sies det lite om.

 Alternative strategier

En annen lekkasje, denne fra Pentagon, forteller at generalstaben setter opp følgende alternativer: Enten trekke seg ut (Go Home), eller å stå løpet ut til krigen er vunnet (Go Long). Et tredje alternativ er

troppeforsterkninger (Go BIG), eller en kombinasjon av disse to.

Den militære tankesmia GlobalSecurity.org rapporter at de amerikanske styrker i Irak er allerede økt fra 141.000 til 152.000. Pentagon har varslet om en midlertidig økning på 20-30.000 mann neste år, og så er det meningen at amerikanerne skal kunne trappe ned til vel 50.000 mann, som skal ta seg av opplæringen av irakerne.  

 

Kissinger har mistet troen  

Dette er ren ønsketenkning. Det er symptomatisk at Henry Kissinger, som ifølge Bob Woodwards ”State of Denial” har vært rådgiver både for presidenten og visepresidenten, nå sier at det ikke lenger er mulig for USA å vinne en militær seier i Irak.

I et intervju med BBC advarte han mot å trekke seg ut for raskt, men han utelukket en slutt på den sekteriske vold som han karakteriserte som borgerkrig.

Antagelig hadde Kissinger foretrukket strategien ”Go BIG. Go HOME”, som var den han og Richard Nixon valgte da de skulle trekke seg ut av Vietnam.

De trappet opp bombekrigen mot Nord-Vietnam og i Kambodsja før de gikk til avgjørende forhandlinger med Hanoi. Nå foreslå Kissinger en dialog med Syria og Iran i stedet for en militær opptrapping. Den gamle ringrev sørger alltid for å ha flere utganger fra hiet.  

Baker-kommisjonens anbefalinger  

Også Baker-kommisjonen foreslår ifølge lekkasjene en dialog med Syria og Iran. Denne tverrpolitiske gruppe som ledes av James Baker, som var utenriksminister til ”Pappa Bush”, president George H. Bush.

Den setter ikke noe tidspunkt for avvikling av det amerikanske militære engasjement i Irak, men skal slå fast at den nåværende politikk ikke fører frem. Uten syrernes og særlig iranernes medvirkning blir det i hvert fall ikke noen fred i Irak. 

Dialog med Iran og Syria?  

Det kan bli vanskelig for George W. Bush å gå inn i en dialog med to ”bandittstater” som han i sin tid plasserte i ”ondskapens akse”. Han må i så fall sluke et par store kameler.

Men James Baker er en dreven sikkerhetspolitiker som vet at det er nettopp dine motstandere du må snakke med, dersom ikke valget er en total krig, det vil si et militært oppgjør med Iran. Det ønsker israelerne, som er bekymret for Baker-kommisjonens anbefalinger.

Men stadig flere i USA, også innen det republikanske parti, mener nå at USA må begynne å tenke på sine egne nasjonale interesser og ikke la seg påvirke for meget av Israel.

”Pappa Bush” og Baker demonstrerte jo i sin tid at dette kan og må gjøres i enkelte tilfeller.  

Israels innflytelse 

Å peke på dette er IKKE det samme som å henfalle til primitive konspirasjonsteorier om at jødene styrer USA.

Henry Kissinger, som jo selv er jøde, la et sterkt press på Israel under Yom Kippur-krigen i 1973 da USA kom israelerne til hjelp i en ytterst kritisk situasjon, der alle europeiske NATO-land unntatt Portugal nektet amerikanerne mellomlanding.

Washington tvang israelerne til å la egypterne komme ut av den ydmykende klemme som general Sharons omringnings- og usultingstaktikk var. Det åpnet senere veien til Jerusalem for Sadat.

Kissinger nølte ikke med å bruke skruestikka på den israelske regjering, mens Nixon avslørte seg som en antisemitt.  

”Sannhetens likkiste”  

Stormaktsspillet er kynisk og brutalt, og sannheten lider som oftest skibbrudd når nasjonale interesser står på spill. Kriger blir ”Sannhetens likkiste”, som var tittelen på den selvkritiske bok jeg skrev om den første Golf-krigen og NRKs dekning.

Og det oppstår allianser og samtaler som man i utgangspunktet ville ha trodd var helt umulig. Lekkasjer og frigjøring av hemmelige papirer viser et helt annet virkelighetsbilde enn den propagandaen skulle ha oss til å kjøpe. 

Rumsfeld møtte McNamara 

Fra Washington rapporteres det nå at Donald Rumsfeld har hatt en lengre samtale med Robert McNamara, arkitekten bak Vietnam-krigen.

Etter mange år gjorde McNamara total retrett. Han innrømmet i bøker ( ”Blundering into Disaster” og ”Retrospect. The Tragedy and Lessons of Vietnam”) og i medieintervjuer at den Vietnam-politikk han hadde hatt ansvaret for, hadde vært helt feil.

I etterpåklokskapens blek lys levnet han seg selv liten ære. Men det tok McNamara flere tiår før han kom til sannhets erkjennelse. I Irak går det mye hurtigere.