Normal

Sannhetens øyeblikk i Afghanistan

Sannhetens øyeblikk nærmer seg for NATO i Afganistan, eller rettere sagt: De mange ubehagelige sannheter som alliansen hadde lukket øynene for, kommer for en dag.

Krigere i Afghanistan
Foto: JEROME DELAY / AP

Det ble lenge ikke stilt noen som helst kritiske spørsmål til det amerikanske og allierte militære engasjement, som Norge også var en del av ved spesialstyrker og kampfly.

Den forrige regjering og forsvarsledelsen la et tett lokk på informasjon om den norske deltagelse, angivelig av hensyn til mannskapenes sikkerhet.

 

Jahn Otto Johansen
Foto: Knut Falch / Scanpix

Men på amerikansk hold fikk vi ofte opplysninger som norske myndigheter nektet å gi.

 Vi får vite mer i USA

 Slik har det etter min erfaring alltid vært. Da jeg var korrespondent i Washington D. C. og under mine mange opphold i den amerikanske hovedstaden før og etter dette, hadde jeg tilgang til informasjon som var høyt gradert i Oslo.

 Jeg har fortsatt liggende dokumenter og notater som var hemmeligstemplet i Norge, men som amerikanske tjenestemenn og politikere ga meg og sa jeg kunne bruke som jeg ville. Dessuten hadde vi Freedom of Information Act som åpnet tilgang til dokumenter som også gjaldt Norge.

Selv om det er blitt vanskeligere med den nåværende amerikanske administrasjon, så har det vært mulig å få informasjon som ville ha fortalt oss at kampen mot Taliban og deres forbundsfeller var langt vanskeligere enn den ble offisielt fremstilt som.

Da NATO overtok ansvaret for operasjonene, kom det likevel som en overraskelse på mange at Taliban ydet så kraftig motstand, særlig i sør.

 

Britiske generaler synger ut

 

Det fikk den tidligere britiske hærsjefen, general Charles Guthrie, til å rykke ut i The Observer:

”Alle som trodde det ville bli en piknik å gå inn i Afganistan med så mange soldater, samtidig som vi fortsatt er i Irak, er koko!.”

Denne skarpe kritikk kom bare en uke etter at den nåværende hærsjef, general Richard Dannatt, kom med en like skarp kritikk av det militære engasjement i Irak. Han ba om at de britiske styrkene straks ble trukket ut.

 

Norsk ukultur

 

Når britiske toppmilitære uttrykker seg så klart og det hele tiden kommer kritisk informasjon fra amerikanske og uavhengige kilder, er det vanskelig å forstå hvorfor den norske forsvarsledelse (bortsett fra oberstløytnant Terje Torsteinsen) ikke har uttalt seg mer åpent om Afganistan.

Er det en ukultur som henger igjen fra den tidligere forsvarsminister, som var som en åpen bok for sine amerikanske venner, men som ikke skjønte at norsk opinion hadde krav på mer informasjon om hva slags krig vi var involvert i?

 

Lekkasjer til amerikanerne

 

Etter at statsminister Kjell Magne Bondevik avslørte at det var lekket hemmeligheter fra regjeringens sikkerhetspolitiske utvalg til amerikanerne og ambassadør Knut Vollebæk kunne tilføye at disse lekkasjer hadde vært enda mer omfattende enn dette enkelttilfelle, er det grunn til å stille slike spørsmål.

 Ja, den opphisselse som regjeringens beslutning om ikke å sende flere spesialstyrker til Afganistan i denne omgang vakte, kan vel bare forklares mot denne bakgrunn.

 

Mediene ikke pågående nok

 

Mediene og de mange frittstående kommentatorer har heller ikke vært så pågående som de burde ha vært. Hadde de vært det, ville de ha skjønt at Afganistan er blitt en hengemyr for NATO.

De ville ha forstått at det kan være grunn til å ta en tenkepause og diskutere om den nåværende strategi er den beste. En slik evne og vilje til kritisk etterprøving og kursjustering er jo nettopp det britiske militære viser med sine uttalelser og som man også ser tilløp i USA.

 

Professorale spanskrør

 

Men når noen gjør det samme i Norge, som flaggkommandør Jacob Børresen og andre med bakgrunn i utenrikstjeneste og forsvar, er den geskjeftige Janne Haaland Matlary straks ute med sitt professorale spanskrør og slår dem over fingrene.

De erklæres som intellektuelt undermåls. Og da skal men vel heller ikke forundre seg over at opposisjonen var så rask til å slå politisk mynt på regjeringens beslutning. Den ble utelukkende begrunnet med at det var en taktisk innrømmelse til SV.

 

NATO forregnet seg

 

Da skal man ha fulgt dårlig med i klassen. For av mye av det som nå kommer frem utenfor Norge, og da tenker jeg ikke bare på frittalende britiske generaler, er det ganske klart at NATO hadde forregnet seg i Afganistan.

 Det legges ikke skjul på at amerikanerne ikke har lykkes og at heller ikke alliansen ser ut til å gjøre det med sin nåværende linje. Stadig flere militære og sikkerhetspolitiske fagfolk mener det er nødvendig med en mer enhetlig strategi, der den sivile innsatsen er like viktig som den militære.

Enhver løsning i Afganistan må bygge på erkjennelsen av at der er afganerne selv som til syvende og sist må løse sine problemer. Norge er slett ikke det eneste NATO-landet som nøler med å sende flere soldater til Afganistan.

Det er interessant at Norge største avgis, VG, som absolutt ikke kan anklages for å være USA- eller NATO-fiendtlig, støtter Børresen og regjeringens ønske om en tenkepause.

 

Sivile bombes

 

Hvor ille NATO er kommet ut, viser bombingen av sivile i Kandahar-provisen. Afganske kilder hevder at minst 60 sivile ble drept, deriblant kvinner og barn. Nato sier det var færre, men innrømmer og beklager at det var sivile tap.

Riktig nok kan det innvendes at Taliban bruker sivile som skjold, slik Hizbollah gjorde det i Libanon, men det gjør ikke befolkningens fortvilelse og raseri mindre.

FN stiller seg kritisk til det NATO-styrkene har gjort, og president Hamid Karsai ber dem være mer forsiktige. For hver slik episode svekkes presidentens stilling enda mer, og den er allerede liten.

 

Sivilbefolkningen skuffet

 

Det uavhengige Human Rights Service sier i en rapport at NATO ikke gjør nok for å forhindre at sivile blir drept i de harde kampene i Sør-Afganistan. Mange afganerne så frem til utplasseringen av NATO-styrkene fordi de trodde at de ville beskytte afganske liv og hjelpe til med gjenoppbyggingen, heter det i rapporten, men alliansen kan ikke vinne afganernes tillit ved å vise manglende respekt for siviles liv og eiendom.

 

 

Rumsfeld-doktrinens endeligt

 

Det vi ser i Afganistan, er det samme som i Irak, nemlig at den såkalte Rumsfeld-doktrinen har slått fullstendig feil. Han mente at USA med fly, avansert høyteknologi og spesialstyrker skulle kunne bekjempe opprørere og terrorister.

Dermed skulle ”Krigen mot terror” skje med begrensede kostnader og lite tap av egne liv. Slik gikk det ikke i Irak, og slik vil det heller ikke gå i Afganistan.

 Rumsfeld-doktrinen havner på de samme krigsgravplasser som Afganistan har så mange av, fra Aleksander den store til britene og deretter russerne forsøkte å sikre seg kontroll over dette ville fjellandet.

 Skal Afganistan også bli NATOs grav?

 

Norske soldater på patrulje nord i Afghanistan.
Foto: Heiko Junge, Junge, Heiko

 

 

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt