Her har Putin mye å korse seg for

De siste 43 år har jeg tilbrakt mer tid i Kaukasus-fjellene enn på Fløyfjellet i Bergen. Tilståelsen sitter langt inne fra en som er født i byen mellom de syv fjell, født som jeg ble i Jernbanebakken ved foten av Fløyfjellet og gikk på barnehagen der oppe.

• Les: Dagestan: – Penger fra statsbudsjettet går til ekstremister, banditter og terrorister

Katarina den store

Gjennom mine vandringer i Kaukasus-fjellene de siste 43 år som har gått siden mitt første besøk der, hjalp det forresten alltid å si til fjellfolket der, at jeg selv kom fra en by mellom 7 fjell.

• Hør korrespondentbrevet i Verden på lørdag

Jeg har sett Kaukasus skjelve i grunnvollene i desember 1988 under jordskjelvet i Armenia. Da merket vi at det arabiske jordflaket gnuret mot det sentralasiatiske og 25 000 mennesker døde. Det var ikke første jordskjelvet og det blir ikke det siste i Kaukasus, en av verdens mest ustabile områder rent seismisk.

I pluss 45 graders celsius har jeg stått i Sør-Kaukasus i Nakhichevàn og sett bort på det pyramideformete fjellet i sør, der 20 prosent av pyramidens øverste del alltid er dekket av snø – Ararats berg, Kaukasus' høyeste fjell.

Men det er helt vest i Nord-Kaukasus at Vinter-OL skal begynne om en uke. Så jeg starter min lille brev-vandring på motsatt side av denne utrolig vakre fjellkjeden, i Russlands eldste by Derbent ved foten av fjellene på bredden av det kaspiske hav.

Når du står ved perserborgen i Derbent og ser utover Kaspihavet med Iran i sørøst, legger man seg på minnet at perserne grunnla denne byen for 3000 år siden. Det står i hvert fall på den svære plakaten ved innkjørselen fra nord. Noen mener Derbents historie går 5000 år tilbake.

Her i Kaukasus herjet armeene fra det persiske imperiet først, så kom araberne og tyrkerne, men til sist russerne.

Da Katarina den store spurte sin hærfører Grev Orlov hvor mange soldater han trengte for å fortrenge tyrkerne fra Kaukasus, skal han ha svart keiserinnen «gi meg én tsjetsjensk soldat». Da grunnla Katarina Groznyj som kosakksamfunn.

Kaukasuskrigene som fulgte er skildret av Mikhail Lermontov i hans roman «Helt av vår tid» og av Leo Tolstoj i «Den kaukasiske fangen». Krigene på 17- og 1800-tallet ga Kaukasus etiketten «den bløte buk under det russiske imperium».

Vakre Kaukasus ble arnestedet for de armenske og georgiske urkirkene i Øst-Romerrikets tid. Men folkevandringene skapte en islamsk kile i den kaukasiske fjellkjeden inn i kristenheten mellom disse urkirkene sør for Kaukasus-fjellene og den russiske ortodoksi i nord.

Etnisk rikdom

Derbent i Dagestan på 55 000 kvadratkilometer rommer alene mer enn 20 nasjonaliteter. Denne biten av Russland er 12 000 kvadratkilometer. Større enn Danmark. Legenden mener å vite, at Vår herres skaperverk endte i Dagestan da Gud befolket Jorden på den femte dag:

Vårherre fløy over jorden med menneskeheten i en sekk og la først fra seg de store folkeslagene. Mot slutten av dagen var Gud sliten og ristet bunnrusket av menneskehetens sekk over Kaukasus-fjellene i Dagestan. Derfor denne etniske rikdom helt øst i Kaukasusfjellkjeden.

I april i fjor besøkte jeg de bokstavtro muslimene som kaller seg salafister i en landsby på 1700 meter over havet i Høyfjells-Dagestan.

Folk sympatiserer med «Skogsbrorskapet», benevnelsen på terrorgruppene av islamsk, radikal ungdom som nå står for terrorismen i Russland.

Vakkert

Jeg spurte den 65 år gamle læreren i landsbyskolen, om han noensinne kunne tilgi russerne kollektiviseringen av jordbruket på 1930-tallet.

«Aldri!» - svarte læreren. 5 millioner døde jo i hungersnød av dette menneskeskapte jordskjelvet i 1934. Da vi tok avskjed mot midnatt der oppe i høyfjellene, lyste månen over de sylskarpe tindene, og jeg sa til min lærervenn: «Så vakkert det er her. Hadde jeg bodd her oppe i denne skjønne naturen, skulle du bare sett at jeg hadde begynt å tro på Allah, jeg også!»

Her i Kaukasus og ikke minst i Dagestan hadde mange av de små, muslimske folkeslagene sin storhetstid i middelalderen. Etter hvert som deres skriftlighet forsvant, ble den muntlige overlevering svært viktig.

Enhver dagestaner eller tsjetsjener kan sin familiehistorie 8 generasjoner tilbake. Da huskes krenkelsene ned gjennom tidene, også. Småjentene i lærerens hus kunne ramse opp navnene på forfedrene til og med besteforeldrene.

Putins hodebry

I 1976 skrev jeg min hovedoppgave i historie om kollektiviseringen av jordbruket her i Nord-Kaukasus. Da satt jeg og leste utredninger fra det keiserlige, geografiske samfunn anno 1912 om hukommelsen som drivkraft i blodhevnen: Vi er i blodhevnens land når vi er i Nord-Kaukasus.

Man regnet med i gamle dager, at det tok 100 år å bilegge en familiestrid etter ett drap. Og gud bedre er det noe å hevne fra nyere tid også – på alle sider av alle konflikter her i Kaukasus.

Tsjetsjenia-konflikten var bare én av dem.

I dag er Dagestan Putins hodebry hva terrorismen angår. For korrupsjonen har provosert muslimsk ungdom så sterkt moralsk, at de tyr til terror som umoralsk kampmiddel mot det de avskyr.

Men historisk finnes levninger her i Nord-Kaukasus, som viser hvordan folkeslagene overlevde så mangt og så meget.

Står du i byen Nazran 50 km vest for Groznyj i Tsjetsjenia eller i Vladikavkaz, som bare ligger 75 km vest for Groznyj, brenner tampen.

Da står du en vakker vårdag og ser på den høyeste, nærmest rombeformete og mest legende-rike fjelltoppen i Nord-Kaukasus, Kazbèk.

På sørsiden, på georgisk side, har jeg også vært i en landsby 40 kilometer fra Vladikavkaz. Der bor «dolgozhiteli» som russerne sier det, eller de som blir 120 år på yoghurt-dietten sin og kaller fjellet Kazbegi.

Vladikavkaz i Nord-Ossetia betyr «den som behersker Kaukasus», og ossetinerne er det eneste av fjellfolkeslagene i Nord-Kaukasus som ikke er muslimer, men russisk ortodokse. Kjører du sørover fra denne byen inn i de trange dalførene, skal du dreie østover og opp i høyfjellene etter en 20 kilometer. Da kommer du også opp i landsbyer på 1500 til 1700 meter over havet.

Disse landsbyene ligger formelt i Ingusjetia, men oppe bak de tsjetsjenske høyfjellene på sørsiden av dem. Her ligger de eldgamle, fortidens forsvarstårn i de stupbratte, rike gressgangene opp mot selve fjelltoppene som er så bratte at selv mosen ikke gror på dem.

Tårnene er runde, gjerne med en 8–10 meters radius og 10–20 meter høye. Her forskanset de muslimske fjellfolkene seg når fienden kringsatte dem, og her holdt menn, kvinner og barn ut med kreaturet i månedsvis om det gjaldt.

Overlevelsesinstinktene sitter dypt i folk her i Nord-Kaukasus. Så har de fått bryne seg på perserne, araberne, tyrkerne og russerne, også!

Korse seg

Mitt første besøk i Sotsji fant sted sommeren 1971, for 43 år siden. Sotsji var den gangen det rene Mallorca i Sovjetunionen. Da som nå var de lave paviljongene og sanatoriene i Stalinbarokk det som preget byen. For under tsarene søkte de kondisjonerte svaling fra sommervarmen ved Svartehavet lenger nord- i Jalta på Krim.

Der residerte Tsarfamilien i Livadia-palasset, som ble verdensberømt mellom 4. til 11. februar 1945. Da møttes Stalin, Churchill og Roosevelt nettopp her under Jaltakonferansen, og delte Europa opp i interessesfærer mellom seg.

Sotsji var derimot sovjetfolkets kursted, og nå OL-arena, nærmest ugjenkjennelig for en gammel reisende i Kaukasus.

Nå skal Vinterlekene snart starte i Krasnaja Poljana, høyfjellsområdene som ligger 40 km øst for Sotsji. Krasnaja Oljana betyr de røde engene. For da de første settlerne kom dit, ble de fjetret av de vakre, røde valmuene på markene der oppe om våren.

Fredag 26. desember sprang den første bomben 120 km lengre inne i fjellene, i Lermontovs by Pjatigorsk. Bare i nyere tid har jeg opplevd følgende kriger i Kaukasus:

Krigen om Nagorno-Karabakh, borgerkrigen i Abkhazia sør for Sotsji, to tsjetsjenske kriger og krigen mellom Georgia og Russland i 2008. Hevnens bakteppe er dystert i Kaukasus.

Nå får vi be til høyere makter enn Vladimir Putin om, at alt går vel uten terror under Vinterolympiaden i Sotsji.

For den kortvokste presidenten befinner seg mitt mellom allmakt og avmakt:

Forut for Vinterlekene måtte han personlig sikre, at OL-anleggene ble fullført midt oppe i terrorbølgen i Nyttårshelgen. Så på den russiske julaften 6. januar korset Putin seg i den nybygde katedralen i Sotsji.

Han har mye å korse seg for, denne Putin i disse traktene.