Russland: Kan man slette folks vonde minner?

Jeg hadde hørt om Memorial siden slutten av 1980-tallet, da organisasjonen bokstavelig talt begynte å grave i jorden, for å finne massegraver fra den store terroren 50 år tidligere.

Men det var først da jeg selv begynte å grave i skjebnen til norskættede i det da allerede tidligere Sovjetunionen, jeg kom i direkte kontakt med Memorial og deres aktivister.

Det var takket være Memorial i St. Petersburg det var mulig å dokumentere at seks menn fra den norske kolonien i Tsypnavolok på Fiskerhalvøyen var dømt til døden 19. september 1937. Navnene deres var Ragnvald og Karl Olsen, Gustav og Herman Aronsen, Anton Thorsen og Emil Martinsen.

Memorial-aktivisten, en kvinne jeg ikke husker navnet på, fortalte meg at de etter alt å dømme nå lå i en massegrav i Levosjevo nord for byen som den gangen het Leningrad.

Alle var fiskere fra den største av de norske koloniene i Nordvest-Russland, og etterkommere av utvandrere fra Norge i siste halvdel av 1800-tallet.

Memorial dokumenterte terroren

Memorial bygde opp et stort arkiv og en database over alle som på en eller annen måte var rammet av forfølgelse og ren terror under sovjetlederen Josef Stalins regime, fra 1930 og fram til hans død i 1953.

Memorial ble en organisasjon viktig for millioner av sovjetborgere som var på jakt etter sannheten om hva som hadde skjedd med deres egne.

Selv fikk jeg i 2000, med hjelp fra Memorial-aktivisten Jurij Dmitrjev, tak i dokumentene som fortalte hva som hadde skjedd med Emil Jørstad, en annen av de norskættede fra Kolakysten.

Emil endte sine dager i en massegrav utenfor byen Medvedzjegorsk i Karelen. Nå kunne jeg formidle dette videre til hans datter Lilly, barnebarnet Olga og ikke minst lille Lilly. Lilly Jørstad har seinere gjort en strålende karriere som operasanger.

Men Memorial mente også det var viktig å få frem hvem det var som utførte terroren, bødlene. Da ble det bråk, ikke minst fordi mange av disse igjen hadde slektninger med sentrale posisjoner i det nye Russland.

Memorial og Tsjetsjenia

Organisasjonen og sentrale aktivister brukte den posisjonen de hadde fått gjennom å «ta tilbake historien» til også å kjempe for menneskerettigheter i dagens Russland.

Organisasjonens medlemmer har særlig vært aktiv i å dokumentere overgrep i utbryterrepublikken Tsjetsjenia.

Og her har Memorial vært konsekvent og sagt at krenking av menneskerettigheter er like ille om det begås av tsjetsjenske separatister eller av den russiske hæren.

Men det har kostet. I 2009 ble Natalia Estemirova kidnappet og brutalt drept. Hun var sentral i Memorial og jobbet med grove brudd på menneskerettighetene, begått av regimet til Tsjetsjenias sterke mann Ramzan Kadyrov.

«Utenlandsk agent»

Memorial har altså jobbet med brudd på menneskerettighetene i dagens og i fortidens Russland.

Begge ting kan i dag sees på som en trussel for president Vladimir Putin og det stadig mer autoritære regimet som han har bygd opp.

Myndighetene sier at Memorial er en slags trojansk hest fordi de har samarbeidet og delvis også fått penger fra utlandet. Derfor er de fra 2015 definert som en utenlandsk agent, den samme merkelappen som Emil Jørstad fikk da han ble dømt til døden i 1937.

Russland vil forby menneskerettsorganisasjonen Memorial

Kampen om historien

Det har vært sagt mange ganger at Russland har en uforutsigbar historie som til stadighet griper inn i dagspolitikken.

Helt siden Vladimir Putin kom til makten i 2000, har han forsøkt å gjenreise en slags russisk identitet og ære, bygd på positive hendelser, da særlig seieren over Nazi-Tyskland under 2. verdenskrig.

Det skal sies til Putins forsvar at han aldri har forsøkt å unnskylde terroren som ble begått av Josef Stalin og hans regime på 1930-tallet.

Putin var selv til stede da et stort minnesmerke for ofrene for terroren ble åpnet i Moskva i 2017.

Men dette er unntaket.

Mens russiske ledere på 1990-tallet, også på regionalt nivå, deltok sammen med Memorial i markeringer av 29. oktober, den offisielle minnedagen for ofrene for terroren, så skjer det nesten aldri nå.

2. verdenskrig er hellig

Nå kan det virke som kulten rundt seieren under 2. verdenskrig bare øker år for år.

Nå er det til og med forbudt å besudle veteraners minne, noe som også rammet opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj.

Han antydet at en veteran ble misbrukt av Putin og hans støttespiller ei forbindelse med en folkeavstemning som gjorde det mulig for Putin å sitte som president fram til 2036.

Det ble det nye anklager mot den allerede da fengslede opposisjonspolitikeren.

Og nettopp den brysomme Navalnyj er trolig en av årsakene til at 2021 har blitt året da president Putin med alle sine maktmidler har kneblet store deler av den russiske opposisjonen.

En aksept av terroren på 30-tallet?

Likevel er det mange som ser på det som nå har skjedd med Memorial som nesten verre enn fengslingen av Navalnyj.

Den kjente kommentatoren Anton Orekh på radiostasjonen Moskvas Ekko mener stengningen av Memorial er en slags offentlig rettferdiggjøring av Stalins utrenskninger.

Det er ennå usikkert hva som kommer til å skje med det konglomeratet av organisasjoner og enkeltpersoner som har operert under Memorial-paraplyen. Selv sier organisasjonen at den vil forsøke å arbeide videre, men i nye former.

Hva skjer i 2022?

Hva som skal skje med Memorials lokaler på Karetnyj Rjad i Moskva nå, er også uklart. Det skal etter planen avgjøres i en annen domstol denne uken.

Med dommen mot Jurij Dmitrjev, som 27. desember ble forlenget fra 13 til 15 år, Aleksej Navalnyj i et fengsel under strengt regime 100 kilometer øst for Moskva, og nå stengningen av Memorial, ser det mørkt ut for menneskerettighetene i Russland.

Og når myndighetene med president Vladimir Putin i spissen hisser befolkningen opp mot en ytre fiende i Ukraina, er det nok mange russere som med stor uro ser på hva 2022 vil bringe.