Kampen om historiene til de russiske krigsheltene

Museet ligger litt i utkanten av sentrum av provinsbyen Orjol med vel 300.000 innbyggere. Men en av deltakerne i vårt lille reiseselskap hadde funnet ut at det kunne være verdt å rusle de 25 minuttene fra hotellet for å få med oss nettopp dette museet.

– Huff, krig har vi hatt nok av og her kan vi vise dere mange av dem. Hun smilte litt, den eldre kvinnen som vennlig viste oss inn i krigsmuseet i Orjol, en by knappe 400 kilometer sør for Moskva.

Jeg er nok selv mer enn gjennomsnittlig historieinteressert, og har brukt mye tid i både biblioteker og arkiver, ikke minst i Russland. Derfor er museumsbesøk, både på små og store plasser, noe jeg alltid prøver å få med meg når jeg reiser rundt i de tidligere sovjetlandene.

Selvfølgelig er det interessant å lære nye ting, finne ut mer om hva som har skjedd i det og det området eller om den og den saken. Men historie her borte er ofte mye mer. Hvordan fortiden vises fram forteller like mye om nåtiden.

Orjol – en by i frontlinjen

Orjol er et navn mange husker fra 2. verdenskrig. Etter at Hitlers soldater gikk til angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941, avanserte de raskt østover, og Orjol falt i begynnelsen av oktober samme år. Først etter det berømte slaget ved Kursk sommeren 1943 kom byen igjen på sovjetiske hender. Da var store deler av den historiske bebyggelsen ødelagt.

Men den vennlige damen på krigsmuseet sa at her var det utstillinger om mange kriger, helt tilbake til Napoleons felttog fram og tilbake til Moskva i 1812.

Hovedvekten var lagt på det som har skjedd det siste drøye hundreåret, og de første utstillingssalene handlet om 1. verdenskrig, som etter hvert gikk over i den russiske borgerkrigen.

Jeg var spent på hvordan denne dramatiske perioden i Russlands historie var framstilt. Førte Tsar-Russland under Nikolaj 2. en rettferdig krig, og var revolusjonen ledet av Vladimir Lenin i 1917 bra eller dårlig for Russland?

Til min positive overraskelse fant jeg raskt ut at her hadde man valgt å ta med mye som i perioder har vært tabu i sovjetisk og russisk historieforståelse. Her var det blant annet bilder av den korte perioden Orjol i 1919 var kontrollerte av de hvite-styrkene til general Anton Denikin.

Trotskij på plass

Den russiske borgerkrigen, som i hovedsak var en kamp mellom Lenins røde bolsjeviker og de hvite styrkene som vil ha tilbake det borgerlige tsarstyret, raste i mer en to år. I 1920 fikk bolsjevikene overtaket, først og fremst takket være den militære lederen Lev Trotskijs taktiske egenskaper. Og på en av veggene på museet fant jeg et bilde av den jødiske Trotskij, mannen mange mener var hovedarkitekten bak den røde seieren i borgerkrigen.

Men det er nok ikke så mange år siden du hadde måttet lete lenge etter både Trotskij og den hvite Denikin i utstillingsmontrene og bildene på veggene i museet i Orjol. For ikke å snakke om den stakkers tsar Nikolaj 2., som etter at han ble skutt sammen med hele sin familie i Jekaterinburg sommeren 1918, ble en ikke person i Russland og det seinere Sovjetunionen.

Men der skulle Nikolaj komme til å dele skjebne med revolusjonshelten Trotskij. Han tapte maktkampen mot Josef Stalin, og ble i 1927 tvunget til å forlate Sovjetunionen. Via Norge endte han sine dager for en øksemorder i Mexico.

I dag finner jeg altså både Trotskij, Denikin og Nikolaj 2 på museet i Orjol, som gjennom spennende dokumentasjon, blant annet brev og fotografier, har forsøkt å gi et bilde at den forvirrende og vanskelige tiden i Russland fra 1914 fram til 1920.

Millioner av unge menn mistet livet i en krig de færreste forsto meningen med. Russland gikk inn i krigen på England og Frankrikes side uten egentlig å ha et klart mål, og endte som en taper, selv om landet hadde slåss sammen med dem som vant krigen.

1. verdenskrig og den etterfølgende borgerkrigen er kanskje den perioden av russisk historie som det i dag er mulig å ha en slags felles forståelse. Men seinere blir det verre. Museet i Orjol handler altså om krigshistorie, og etter hvert kommer jeg over i avdelingene som tar for seg den "Den store fedrelandskrigen" fra 1941 til 1945.

Startet den store krigen først i 1941?

Jeg finner noen små notiser om at ute i Europa startet krigen allerede 1. september 1939, men lite om at Sovjetunionen faktisk var med på angrepet på Polen i 1939 og også gikk inn i Finland 30. november 1939, med enorme tap av menneskeliv.

Det som vi i dag kjenner som Vinterkrigen er fremdeles et ømt og vanskelig punkt i russisk historieforståelse. Noen innrømmelse om at det faktisk var Sovjetunionen som angrep i det som sovjetlederen Josef Stalin definerte som en preventiv krig for å sikre storbyen Leningrad, er ikke offisiell russisk historieskrivning.

Tyskerne toget inn i Orjol 3. oktober 1941, og interessant nok så er museet også opptatt av de tyske soldatenes liv her inne på de russiske steppene. Museet har fått tak i brev som de sendte hjem til Tyskland, samtidig som også tyskernes brutale opptreden overfor den russiske sivilbefolkningen selvfølgelig også trekkes fram.

Bli med på en visuell tur til krigsmuseet i Orjol her:

http://okmuseum.ru/vim_tur/virtualtour.html

Det er to store dioramaer, modeller av slagfelt, på krigsmuseet i Orjol. Den første handler om kampene mellom hvite og røde like utenfor byen i 1919. Men den mest imponerende er nok den som viser hvordan de sovjetiske soldatene overvinner de tyske inntrengerne og til slutt, i begynnelsen av august 1943, tvinger dem ut av Orjol.

Dette føyer seg inn i det tradisjonelle heltebildet av 2. verdenskrig i Russland, der det er lite rom for tvil og svik. Det fikk den tidligere direktøren for Det russiske statsarkivet Sergej Mironenko merke da han i fjor høst stakk hull på en av de største heltemytene fra 2. verdenskrig, de 28 Panfilov – gardistene som deltok i forsvaret av Moskva.

Myten om Panfilovgardistene

Historien om disse 28 soldatene som i november 1941 ofret sitt eget liv i forbindelse med forsvaret av den russiske hovedstaden, stod først på trykk i "Den røde stjerne" -avisen til "Den røde arme" 27. november 1941. Her stod at de 28 hadde ødelagt 18 tyske stridsvogner med bruk av lette våpen, før de selv alle ble drept. Dagen etter fulgte Alexander Krivitskij, en av redaktørene i avisen, opp med en kommentarartikkel med tittelen "Viljen til de 28 heltene".

Noen måneder seinere skrev Krivitskij en ny artikkel der han siterte en av gardistene som skulle ha sagt like før han døde at "Russland er et stort land – likevel er det ingen steder å trekke seg tilbake – Moskva ligger bak oss". Dette var et utsagn som ble gjengitt overalt i russisk presse, som et eksempel på det mot som soldatene viste i kampen mot tyskerne.

Det var bare en hake ved det hele, og det var at både dette utsagnet og hele historien om de 28 Panfilov-gardistene stort sett var konstruert i skribentens hode. Ryktene om at alt ikke stemte begynte å gå allerede under krigen, og i 1947 startet den militære dommeren Nikolaj Afanasjev en undersøkelse som konkluderte med store deler av historien om de 28 var oppdiktet.

Men da hadde myten satt seg så fast hos millioner av mennesker at sovjetlederne bestemte seg for at den skulle få leve videre. Minnesmerker ble bygd mange steder, gater fikk navn etter de 28 Panfilov-gardistene og legenden ble en del av sovjetisk krigshistorie. Rapporten til Nikolaj Afanasjev ble gjemt langt inne i et av mange hemmelige arkiver.

«Historiske fakta ikke så viktige»

Men til slutt valgte arkivsjef Sergej Mironenko å stikke hull på byllen og offentliggjorde rapporten via det russiske statsarkivets nettsider. Det ble det bråk av. Russlands omstridte kulturminister Vladimir Medinskij, som selv kaller seg en amatørhistoriker, sa under debatt at

– Historiske fakta ikke er så viktige – vi må forholde oss til heroiske bragder på samme måte som kirken dyrker sine helgener.

Se dokumentet som avslører Panfilovmyten her:

http://www.statearchive.ru/607

Medinskij har i sin tid som kulturminister støttet en rekke prosjekter som forteller om den heroiske siden av russisk historie, og har også gitt penger til en film om de 28 Panfilov-gardistene. I midten av mars sparket han også Mironenko som sjef for Statsarkivet, etter først å kritisert ham for offentlig å ha tolket rapporten fra 1947 om gardistene på sin egen måte.

Jeg tenker på denne historien når jeg nærmer meg slutten av utstillingene på krigsmuseet i Orjol. For 2. verdenskrig var ikke den siste krigen som Sovjetunionen og Russland var innblandet i. Her ser vi bilder av sovjetiske piloter som deltok i Koreakrigen på begynnelsen av 1950-tallet, soldatene som var med under invasjonen i Ungarn i 1956 har fått sin egen lille utstilling, og her er det mye om den sovjetiske innsatsen i Afghanistan på 1980-tallet. Alle soldatene og offiserene framstilles som ekte patrioter som sloss en rettferdig kamp for Sovjetunionen og Russlands ære.

Krigene mot opprørene i Tsjetsjenia er også viet en egen utstilling, og her er mange bilder fra våren 2014 da Russland tok kontroll over den ukrainske Krimhalvøyen. Ellers som det står her; fra det historiske øyeblikket da Krim vendte tilbake til moder Russland.

Hvem blir de nye heltene?

Men så er det slutt. Ikke noe om russiske soldater som har slåss på de prorussiske separatistenes side i Øst-Ukraina eller om den militære innsatsen for å støtte den syriske presidenten Bashar al-Assad i borgerkrigen i Syria. Det siste er det vel bare et tidsspørsmål før det dukker opp bilder om. Syriaoperasjonen er her i Russland framstilt som en stor triumf for det russiske militære, ikke minst etter at den Islamske staten ble jaget ut av oldtidsbyen Palmyra.

Vi henter jakkene våre og går ut på gaten, som for øvrig heter Normandie Niemen – gaten, oppkalt etter de franske pilotene som sloss på sovjetisk side i sovjetiske fly under 2. verdenskrig. En grønn stridsvogn vokter inngangspartiet til Krigsmuseet i Orjol. Er den et symbol på at Russland må vokte sin fortid mot dem som vil frata landet myter som en ærerik framtid skal bygges på?