Hvert år forsvinner 10.000 mennesker sporløst i Russland

Tallene er uhyggelige, sier Ivan Botsjarov, som er koordinator i den frivillige leteorganisasjonen etter forsvunne barn.

Han forteller at den frivillige leteorganisasjonen ble stiftet som en spontan reaksjon da en liten pike ved navn Liza gikk seg bort i skogen med sin tante.

Verken politiet eller andre myndighetsorganer reagerte, forteller Botsjarov. De frivillige slo alarm og lot sitt første forsvinningsoffer, som de lette forgjeves etter, lille Liza, gi organisasjonen navnet.

– Alle må hjelpe til

Rita Vorobjova fra «Liza Alert» forteller at den russiske organisasjonen bruker amerikanske letemetoder, og at internett er et viktig instrument for dem.

Vorobjova sier det er svært viktig at alle, fra politiet til media og internettoperatører, reagerer lynraskt med etterlysninger når et barn forsvinner i Russland.

– Det kan i seg selv skremme gjerningsmenn som har børtført barn til å sette dem fri. Men dette forutsetter en kultur der alle forstår når de må trå til og ta et tak. I Russland er dette vanskelig, fordi forståelsen for slikt er noe langt fra alle russere har! sier Rita Vorobjova fra leteorganisasjonen.

– Barn forsvinner hele tiden, de rømmer hjemmefra, de kidnappes og de drepes – scenariene er mange! sier Vorobjova.

Og etterlysningene etter forsvunne barn i Russland er godt synlig på internett, og på etterlysningsplakater.

– Selvfølgelig er vi litt gale, svarer Vorobjova på spørsmål om at mange av dem som bortfører barn kan være farlige.

Organtyver og pedofile

I fjor ble en femten år gammel jente funnet sterkt torturert og myrdet en uke etter at hun ble bortført på veien hjem fra skolen utenfor Moskva. Faren var oljedirektør.

Uhyggelige rykter går også i Russland om at barn bortføres fordi dystre, kriminelle miljøer selger friske, indre organer og dreper barn for slike formål.

Pedofile barnemordere er nok snarere bedre dokumentert som årsak til en god del av forsvinningene.

På de store markedsplassene, og ikke minst på Moskvas enorme undergrunnsbane, ser vi ofte etterlysninger etter barn.

I Moskva-metroen – som T-banesystemet kalles – reiser sju millioner mennesker hver dag. I trengselen under rushtiden tviholder påpasselige foreldre i sine treåringers små hender, for det er jo så fort gjort.

Sendrektig politi

Allerede i sovjettiden var moskovittene livredde for kidnapping. Jeg husker min egen angst i 1981 på Tisjinskij-markedet her i Moskva, hvor jeg hadde med min tre-årige datter Hilde.

I trengselen kom hun bort fra meg i noen sekunder, og heldigvis hørte jeg min lille datters gråtende «pappa», og fant henne tre meter fra meg. Ved inngangsdørene hang klistrelapper fra politiet med tekster som «Har noen sett Katja som forsvant her fra sin mor for to uker siden?».

Russisk politi er generelt kritisert for sin sendrektighet, og med god grunn. Men i forsvinningssakene som gjelder barn, er det ekstra utilgivelig, i et samfunn hvor festtalene offisiøst og pompøst proklamerer «Alt for barna» på de store dagene.

«Er det så farlig, da?» er dessverre en mentalitet som Liza Alert har god grunn til å kritisere. Når samfunnet rystes av én særlig graverende forbrytelse, er presidenten ofte ute og sier «de skyldige skal tas!».

Men altfor ofte hører ikke publikum oppfølgingen om at illgjerningsmennene virkelig blir tatt.

Svakere sosiale nettverk

En skyggeside i dette er omfattende produksjon av barneporno i Russland. Russisk politi har en egen avdeling som overvåker internett, og prøver å få has på denne motbydelige formen for barnemisbruk.

Her rapporteres samarbeidet med utlandsk politi å være i orden, får NRK opplyst i spesialavdelingen til russisk politi.

Men mye av det sosiale nettverket under barn fra sovjettiden er borte, og gjør barn mer sårbare i det brutaliserte, røverkapitalistiske Russland.

I sovjettiden var barnehagedekningen god, sommerleirene ble offentlig betalt, skolen sikret kanskje også barna bedre. I dag sliter mange foreldre med to-tre jobber for å få endene til å møtes.

Mannen som ledet Russlands senat, Føderasjonsrådet, i samfulle ni år frem til mai 2011, nøler ikke med å påstå at 40 prosent av russerne lever under grensen for eksistensminimum.

Sergej Mironov, som han heter, var en nær alliert med nåværende president Vladimir Putin.

10.000 små russere faller fra hvert år

At barnas økende vanskjebne er en dyster sannhet på generelt nivå i Russland, viser følgende dystre tall: I Sovjetunionen med 300 millioner innbyggere, levde én million unger på barnehjem.

Bare i Russland i dag, med 145 millioner unger, lever like mange – én million barn – på «waisenhaus».

Derfra flykter de også. Barn uten omsorg er en betydelig del av de 10.000 ulykkelige barna som forsvinner årlig her i Russland.

Fire generasjoner russere har hørt sine politiske ledere love særlig barna en lysende barndom og fremtid. 10.000 små russere faller tragisk utenfor dette løftet hvert år.

Noen faller helt fra.