Russiske aviser gjenga nylig med dårlig skjult stolthet en fersk rapport fra Verdensbanken der det het at Russland markerer seg stadig sterkere overfor omverdenen.
Det er helt i tråd med den profil Vladimir Putin selv ønsker at Den russiske føderasjon skal ha.
Russland vil ikke lenger la seg behandle som en fattigfetter som de rike vestlige land skal forbarme seg over og belære. Russland er i ferd med å gjenoppbygge sin posisjon som stormakt, men ikke supermakt.
Putin kontrollerer masemediene
Derimot var det mange andre sider ved Verdensbankens rapport som bare et lite utvalg av russiske aviser gjenga, men som de store massemedier neglisjerte. Og det er de som teller i dagens Russland.
Putin og kretsen omkring ham har for lengst sikret seg full kontroll over fjernsynet, og det teller mest. Derfor kan han tillate at små eliteaviser, som leses av få, fører en mer kritisk og uavhengig journalistikk.
Reformprosessen går saktere
I disse aviser ble de mer kritiske sider av Verdensbankens rapport gjengitt og kommentert, blant annet at de store olje- og gassinntektene har ført til at den økonomiske reformprosessen slakker av.
Når det gjelder lettelser for å drive egen og fremmed business har Russland saknet tilbake for Kina. Russland er nå på 106. plass, mens kineserne er rykket opp til 83. plass i Verdensbankens oversikt over land der det er lettest å drive business.
Dette er i kontrast til Putins første år da reformene skjøt fart etter kaoset under Jeltsin. Mange økonomer, både i og utenfor Russland, ser en viss lovmessighet her. Når Russland har problemer, kan det stimulere reformprosessen. Når det går bra, slappes det av.
Skattesystemet fungerer bedre
Siden 2000 er det bare gjennomført to viktige reformer – av skattevesenet og av kredittordningene. Russland fungerer nå bedre når det gjelder skatteinndrivelse og den tid det tar å behandle skatte- og avgiftsaker.
En slik saksbehandling tar i Russland 448 timer, mens den i Ukraina og Hviterussland krever over 5000 timer. Under Jeltsin var det like ille i Russland, og staten hadde store vanskeligheter med å få inn skattene.
Private vil ikke betale skatt
Men det er først og fremst fra næringslivet at skattene flyter lettere inn. Når det gjelder private er det en flat beskatning på bare 13 prosent, og det synes russere flest er for mye. Derfor unndrar de skatt så mye de kan. Det vil si at de reelle inntekter særlig i Moskva og St. Petersburg er høyere enn den offisielle statistikk sier.
Jeg snakket med mange under en nylig reise i Russland, og samtlige sa at de forsøkte å snyte på skatten. De hadde respekt for Vladimir Putin som hadde skapt orden etter Jeltsins kaos, men de nærte dyp mistro til politikere generelt og til statsmakten.
Kontrast mellom by og land
Det som slår en, er de enorme kontraster mellom på den ene siden Moskva og St. Petersburg og på den andre siden landområdene og provinsbyene. De to metropoler er som stater i staten, der det er enorm vekst i business og boligbygging og i biltrafikken. I Moskva finner man flere Mercedes enn noe annet sted i verden.
Moskva ligger heller ikke tilbake for vestlige millionbyer når det gjelder prangende nybygg, reklame og IT. Moskvas nye businessentrum – Moskva City – er som et eventyr med verdens høyeste skyskraper (over 600 meter med tårn) under oppførelse.
De nyrike
Det er der og i kasinoer og luksusrestauranter de nyrike holder til. De demonstrerer sin rikdom på en provoserende måte, i motsetning til den gamle sovjetiske nomenklatura som handlet i kupongbutikker med nedtrukne gardiner og levde i flotte hus som vanlige mennesker knapt så fra veien.
Prisnivået på de nye restauranter og de få moderne hoteller som finnes i Moskva og St. Petersburg, er skyhøyt. Novy Arbat i Moskva ser ut som Las Vegas. Moskva forbigåes i dag bare av New York og London når det gjelder milliardærer (i dollar).
Fattigdom og fyll
I storbyenes bakgater og utkanter og ute i provinsene får man et helt annet bilde. Jeg besøkte flere slike småbyer på strekningen mellom St. Petersburg og Moskva, og der hadde de ikke gjort noe for å skjule fattigdommen og elendigheten. Her var det ingen ”Potemkins kulisser”. Det var mange tiggere, og unge menn var stupfulle midt på dagen.
Alkoholismen gjør at Russland har meget lav levealder for menn, og fødselstallet er så lavt at Føderasjonen mister 800 000 innbyggere hvert år. Det er en demografisk katastrofe. Her står den edruelige Putin som et symbol for mange i motsetning til fylliken Jeltsin som mange skammet seg over.
Det egentlige Russland
Men her ute, i det egentlige Russland, bryr folk flest seg ikke om demokrati og andre importerte vestlige ideer. De har mer enn nok med kampen for tilværelsen. De er heller ikke så opptatt av mordet på den uredde Anna Politkovskaja og det skremmende forhold at over 200 andre journalister er blitt drept de siste årene.
For menneskene her ute er Moskva og St. Petersburg uendelig langt borte, noe de kan drømme om, slik Tsjekovs ”Tre søstre” gjør. Vesten er enda lenger vekk. Den dagen vi innser dette, får vi i Vest kanskje et mer realistisk bilde av Russland.
