Russisk demokrati uten sjanser

Det putinske system er en autoritær blanding av russisk patriotisme, nasjonalisme og religiøs ortodoksi.

Dette er den nye statsideologi som har erstattet kommunismen.

Dette er den nye statsideologi som har erstattet kommunismen. Den kommunistiske ideologi er død, selv om kommunistpartiet er et av de meget få som kommer inn i dumaen utenom Putins ”Det forente Russland”.

De som stemmer kommunistisk, er tapere som gjør det av nostalgiske grunner. De vil stemme kommunistisk til sin død og tror i likhet med den store dikter Solsjenitsin at det er jøder og frimurere som står bak Russlands ulykke.

Det er de som kjøper russiske oversettelser av det vulgært antisemittiske smedeskrift ”Sions vises protokoller” som man kan få kjøpt på gaten i St. Petersburg og Moskva.

 

De forhatte oligarker

Enda mindre sjanse enn kommunistene har det liberale høyrepartiet SPS.

Det var dette partiet som på 1990-tallet styrte Russland sammen med den korrupte Jeltsin-familien. Under dette regimet fikk de forhatte oligarker ved hjelp av manipulasjoner og ren svindel kloa i enorme rikdommer.

Det var et utrolig ”landveisrøveri” som setter de amerikanske ”robber barons” helt i skyggen. Verdenshistorien har antagelig aldri sett noe tilsvarende, bortsett fra utnyttelsen av Afrika og Syd-Amerika i den verste koloniperioden.

De søkkrike vører ikke penger

I en periode da Russland måtte ta opp store lån i ulandet, plasserte oligarkene sine penger i utlandet. Det fløt mer penger ut av enn inn i Russland.

Fra London og Israel bestyrer de disse enorme verdier, som de delvis bruker for å undergrave Putin slik som Berezovsky, delvis til egen fornøyelse som Abramovitsj.

Når eieren av en av Storbritannias viktigste fotballklubber drar langs norskekysten i sitt luksusskip, sender han sin mor og sine barn med helikopter til Tusenfryd, der en godt betalt norsk tolk tilbringer dagen med dem.

Penger betyr ikke noe for disse, og det gjør det heller ikke for de milliardærer og millionærer som har forsonet seg med Putin og demonstrerer en pervers luksustilværelse. 

De neoliberale rådgivere

Dette er altså penger som de på smarte måter grabbet til seg den gang Jeltsin og hans folk ga dem fritt spill, blant annet fordi de finansierte hans gjenvalg.

Det lyder hult når den svenske russlandseksperten Anders Åslund sier til det fortsatt ganske frie Moscow Times at det var den liberale politikken på 90-tallet som la grunnlaget for de rikdommer Putins Russland i dag nyter godt av og som gjør at pensjonistene får sitt og offentlig ansatte får lønnen i tide.

Forklaringen ligger heller i de høye olje- og gasspriser, og i at Kreml fikk kontrollen over dette. Åslund tilhørte den krets av godt betalte vestlige rådgivere som prekte en neo-liberal løsning for russisk økonomi, uansett hvor mange tapere det ble.

Taperne mistet alt

Åslund tok feil den gangen og han tar feil nå.

Da stoler jeg heller på andre svenske Russlandseksperter, som professorene Kristian Gerner og Klas-Göran Karlsson, eller den kjente amerikanske Russlandsveteranen Robert V. Daniels, som nå er kommet med en ny, meget leseverdig bok (The Rise and Fall of Communism in Russia, Yale University Press).

Disse eksperter var uten illusjoner den gang og er uten illusjoner i dag. Men det er Åslund som siteres i internasjonal presse, selv om den politikk han anbefalte ble en katastrofe for de millioner av russere som mister sine sparepenger og verken fikk pensjoner eller lønninger utbetalt i tide.

Under reiser i Russland registrerer jeg et intenst hat til disse, og det er ikke minst denne reaksjon som gjør at Putin og hans forbundsfeller har fritt spill.

Populært å trosse USA

Putin vinner også på at han trosser USA og EU og demonstrerer at Russland er på vei opp av den bølgedal som Gorbatsjov og Yelstin ledet landet ned i.

Selv om Russland ikke blir noen supermakt igjen, er det på god vei til å bli en stormakt med militære tenner.

Putin har med stort hell spilt på russernes følelse av å ha blitt ydmyket av Vesten.

Mine russiske kontakter, som slett ikke vil ha noen ny kald krig, sier det er bedre med et trassig Russland som blir respektert og endog litt fryktet, enn et underdanig Russland som ble omfavnet og elsket.

Også arven etter tsarene gikk tapt

For oss i vest er det kanskje ikke så lett å sette oss inn i en slik tankegang. Men ser vi på hva som faktisk har hendt siden Sovjetunionens oppløsning, blir det lettere å forstå.

Det var ikke bare Sovjetunionen som den gang gikk i oppløsning. Det gjorde også det gamle tsaristiske imperium, i det Moskva mistet de baltiske stater og Hviterussland og Ukraina, foruten de kaukasiske og sentralasiatiske republikker.

Den geopolitiske arv ikke bare etter Stalin, men også etter tsarene gikk tapt.

”Imperialistisk innsirkling”

Ikke bare er de gamle Warszawa-paktstater blitt medlemmer av NATO, men også de tidligere sovjetrepublikker i Baltikum.

Georgia banker på NATOs dør. Geopolitisk er Russland på mange måter tilbake der Peter den store og Katarina den store startet sin territoriale ekspansjon.

Derfor er det så lett for Putin å gjenopplive den gamle stalinistiske konspirasjonsteori om ”imperialistisk innsirkling”.

Mange russere jeg har møtt det siste året, er enig med Putin i at Sovjetunionens oppløsning var ”en geopolitisk katastrofe”.

De liberale uten sjanser

I denne situasjon er det ikke bare høyrepartiet PSA som har problemer, men også det liberale Jabloko, som ligger nærmest opp til et moderne vestlig demokratisk parti. På Jablokos valgmøter har det som regel vært mer politi enn tilhørere.

Sjakkverdensmesteren Garry Kasparov, som nærnest utgjør sitt eget parti, blir arrestert bare han åpner munnen og fekter litt med armene.

Kasparov er en meget modig mann, men politisk helt urealistisk. Det er forbausende at han til og med har alliert seg med krefter på ytterste høyre fløy, gamle dissidenter som i dag nærmest må betraktes som fascister og nasjonalister.

Systemet overreagerer

Men selv om velgerne skyr disse opposisjonspartier, har Putins system overreagert på en måte som ikke kan forklares på annen måte enn at det her dreier seg om mennesker og grupper som ikke kjenner noe annet enn fysisk maktbruk og trakassering.

Sannsynligvis ville Det forente Russland vinne overlegent uansett.

Dersom opposisjonen hadde fått være i fred, ville det neppe ha innvirket særlig på valgresultatet. Men under et autoritært regime som Putins er det alltid en tendens til å overreagere fordi folk nedover i systemet tror det skal være slik.

Dessuten er det flere maktgrupperinger som konkurrerer seg i mellom, og dermed får vi et grotesk overspill.

Modige kritikere

Svetljana Aleksejevna Gannusjkina var denne uken i Oslo for å motta Sakharovs Frihetspris, som utdeles av den vaktsomme Helsingforskomiteen.

Hun er en modig sjel, men også en realist slik den aller mest kjente av menneskerettighetsforkjemperne, Sergej Kovaljov, er det.

I en artikkel i The New York Review of Books var han meget skarp i sin fordømmelse av Putins system, men samtidig helt uten illusjoner om at man i nærmeste fremtid kan gjøre noe med det.

Gannusjkina har rett i at Putins regime bruker kampen mot terrorister til å ramme menneskerettighetene generelt. Denne kroken bet jo president George W. Bush på da han trengte Putin som alliert i krigen mot internasjonal terrorisme.

Kritikk nødvendig

Nylig hadde vi i Norge også besøk av en annen interessant russisk kvinne, Nadjesda Azhgikhina, som er enke etter Jurij Tsjshekotsjikhin, som ble myrdet da han arbeidet med å avsløre korrupsjonen for den uavhengige avisen Novaja Gazeta.

Hun er litt uenig med Gannusjkina, i det hun advarer mot for mye Putin-kritikk.

Hun mener det virker mot sin hensikt. Hun tror ikke Putin personlig er ansvarlig for alt det ville og gale som skjer, og hun mener at kritikk fra utlandet bare blir utnyttet av makthaverne i Kreml.

Russiske journalister myrdes

Det kan være riktig, men er også galt. For i det nye Russland som under det gamle Sovjetunionen må vestlige medier opptre uavhengig og kritisk selv om det koster oss litt.

Tross alt blir ikke vi vestlige mediefolk myrdet slik som våre russiske kolleger. Det er bare noen få land i den tredje verden der det drepes flere journalister enn i Russland.

Selv om arbeidsforholdene er blitt vanskeligere under Putin, noe NRKs egen korrespondent kunne berette om, så lider korrespondentene ikke samme skjebne som Anna Politkovskaja og mange andre uavhengige russiske journalister.