– Vi russere kritiserer for eksempel ikke dere nordmenn fordi dere er norske, så hvorfor kritiserer Vesten oss fordi vi er russere, sier min gamle venn og norsktalende Dmitrij Kiseljov som spurte meg nylig om dette.
Han er fast redaktør og programleder for Russlands svar på Søndagsrevyen i NRK og har vært stedfortredende sjef for den statlige kringkasteren Rossija i årevis.
Dmitrij mener mye av kritikken mot Putins regime er urettferdig fordi det bare har gått 21 år siden sovjetdiktaturet som han sloss mot, brøt sammen og Russland har slik sett bare hatt frihet i denne korte tiden som har gått.
– Dere brukte også lang tid
Dmitrij Kiseljov minner meg om, at Norge vedtok samtidens mest radikale grunnlov i 1814, og tsar Aleksandr I støttet Norge mot sin allierte Sverige trass i felles kamp mot Napoleon når det gjaldt de norske grunnlovsambisjonene som svenskene prøvde å hemme.
– Men selv for dere tok ting tid, kvinner fikk først stemmerett etter 99 år og barnearbeid ble først forbudt etter 101 år da de Castbergske barnelovene kom i 1915, minner Dmitrij Kiseljov meg om. Han var Nordenkorrespondent for russisk TV i sin tid.
Hans TV-kanal Rossija har nettopp vist storfilmen «Liv og skjebne» som brennmerket Josef Stalin som en politisk incestforbryter mot eget folk. Lørdag for 14 dager siden viste kommersielle NTV et 2,5 timers program om folkemordet på bøndene under kollektiviseringen fra og med 1929.
Der sto Kiseljovs legendariske, gamle sjef Eduard Sagalajev, som var nyhetssjef i sovjetfjernsynet under Mikhail Gorbatsjov, frem og fortalte hvordan hans bestefar og mange av familien regelrett omkom som følge av deportasjonen som såkalte kulaker eller litt mer velstående bønder.
Den 3-binds store romanen «Moskvasagen» av Vasilij Aksjonov er utgitt på nytt, og viser sovjetdiktaturets voldsomme overgrep mot sakesløse mennesker frem til Stalins død i 1953.
Får reaksjoner
Under Vladimir Putin er syv svære bind utgitt av Vitenskapsakademiets historiske institutt under tittelen «Streng hemmelig: Fra Lubljanka til Stalin» og rommer det hemmelige politis ukerapporter til diktatoren fra 1926 til 1934.
Såingen skal si at ikke Josef Stalin visste hva som skjedde og ingen forstandig person kan i dag forsvare sovjetdiktaturet etter alle disse avsløringene, trykket svart på hvitt eller festet til celluloiden.
Blant NRKs lyttere, seere og lesere opplever jeg et vidt spekter av reaksjoner når jeg rapporterer hjemover om disse tingene.
En seer uttrykte skuffelse fordi jeg «alltid» fokuserer på brudd på menneskerettighetene da Dagsrevyen brakte reportasjen om filmen «Liv og skjebne» nylig, basert på en bok kommunistene håpet ikke skulle se dagens lys på 200 år da teksten var klar i 1964.
Dmitrij Kiseljov var forresten intervjuet i reportasjen min om de historiske overgrepene.
Andre NRK-tro nordmenn kan ikke få nok av Pussy Riot, dissidentbevegelsen og gatedemonstrasjoner mot Putin.
Så, som innehaver av Peer Gynt-prisen tillater jeg meg å si med Peer: «Om man hamrer eller hamres – like fullt så skal der jamres!»
Lei det belærende Vesten
– Russland er et reaksjonært samfunn med bare svak evne til langsom forandring, sier Komsomolteateret Lenkoms sjef Mark Zakharov, som har siste oppsetning av Peer Gynt på samvittigheten, nemlig Peer som frihetssøkende utbryter og ikke en slask av en kvinnebedårer.
Mark Zakharovs Russland-analyse siterte jeg som epigraf i boken «Forvirringens tid i Russland», som kom ut for ett år siden, også fordi opphavsmannen alltid sitter ved siden av president Vladimir Putin som nestor i teaterverden når Putin ganske ofte møter folket fra de skrå bredder.
Min venn Dmitrij Kiseljov uttrykker noe jeg hører overalt i det gamle Øst-Europa, også. Ikke minst i min kones hjemland Ungarn er mange lei den belærende pekefinger fra Vesten.
I fjor røyk jeg ut i en diskusjon med Litauens frihetslord fra 1991, Vytautas Landsbergis, om blandingsøkonomi. Mannen som ga meg sitt lands frihetsmedalje som parlamentsformann i 1992, mente jeg målbar den rene sovjetsosialismen.
Under oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004 nevnte jeg at det fantes nynazister i Ukraina, også av polsk herkomst.
Polens utenriksminister Rotfeld truet meg med søksmål ved Oslo byrett. Synd farsen Rotfeld versus Steinfeld aldri kom i stand. 16. mars æret latvierne Waffen-SS i Riga.
I Ukraina tok nå det høyreekstreme nasjonalistpartiet Svoboda 8 prosent av stemmene og ble valgets store overraskelse for 13 dager siden.
Der dyrkes den antisovjetiske geriljalederen Stjepan Bandera. Under andre verdenskrig samarbeidet ukrainske nasjonalister med SS.
«Da Gestapo skulle segregere jøder fra franskmenn brakte de ukrainske, pronazistiske gendarmer til Paris for ukrainerne så forskjellen med én gang», skrev min onkel, filosofen Arild Haaland i 1956 i din doktorgrad «Nazismen i Tyskland».
Ikke entydig mørkt
Overalt her i øst kan svært lite av den postkommunistiske utviklingen forstås, adskilt fra det verdivakuum som oppsto etter høsten 1989 med Berlinmurens fall og etter Sovjetunionens oppløsning for 21 år siden.
Enkelt sagt ble Lenin lempet på søppelhaugen. Overalt grep folk tilbake til tiden før kommunistene kuppet makten, og børstet støvet av de verdier som rådde i Russland før 1917 og i Øst-Europa før 1945 og da vet enhver historiestudent hva man fant:
Eneveldet i Russland og tunge, fascistoide samfunnstrekk per 1936 overalt ellers i Øst-Europa på to unntak nær: Tsjekkoslovakia og Estland. Hva skal man så si til alt dette – at russerne og østeuropeerne snarest mulig må bli som oss?
Jøden og bolsjeviken Lev Trotskij sa engang, basert på Weimarrepublikkens grimme skjebne, at fascisme var småborgerskap som gikk amok da hyperinflasjonen fratok dem sparepengene. Og mitt under den største, forrige krisen under kapitalismen valgte tyskerne Adolf Hitler til rikskansler i 1932 – frivillig!
Nå står Europa oppe i den største økonomiske krisen på de 80 årene som har gått siden den tragedien, og ungarerne valgte sin Viktor Orbán ved siste valg som statsminister – med grunnlovsflertall i ryggen. Som man reder, så ligger man!
Men bildet er ikke entydig mørkt: Litauen valgte liberalt og sosialdemokratisk for 13 dager siden, og der i gården er Europas siste diktator Aleksandr Lukasjenko naboen i øst, i Hviterussland.
Liberal toleranse har alltid hatt dårlig vekst i alvorlige krisetider. Da utroper alle misfornøyde seg som ofre og i Hellas blir DDR-offeret Angela Merkel utropt til nazist!
Vrøvlets marked er større enn fellesmarkedet i Europa for tiden, for å bruke en anarkisk betegnelse på EU fra 1960-tallet.
Sett østfra er nok folk for en dialog men uten den belærende pekefinger, og vi sier mye rart i Norge også. For eksempel har jeg hørt en viss utenriksminister i Norge si, at Norge sloss i Afghanistan for å bedre kvinners kår der.
Hvem kan vel tro på slikt etter å ha lest Khaled Husseinis «Drageløperen» og «Tusen strålende soler»?
Alternativet til dialog er krig, – ordkrig i det 21. århundret. Både vestlige og for eksempel russiske politikere blir retoriske gisler for hjemmebanens preferanser, politiske understrømninger eller hva man vil.
Problemet med internasjonal politikk og tilhørende retorikk sett både fra øst og vest er, at det hele svært ofte bare avspeiler behovet til innvortes bruk.
«Vi gjorde det klart for russerne at Norge ser med stort alvor ...»
Har vi hørt det før?
Det viktigste er ofte å ha sagt det vi mener, uten for mye tanke på om budskapet går hjem.
Da var Arnulf Øverland klarere under Stalin: Norges største krigspoet ville slippe en hydrogenbombe over Moskva, sa han den gang. 3 slike var alene nok til å utrydde Europa, da som nå.
Den største bomben i dag ville moralsk tilhøre den, som tør å si, at folk må få tid til å utvikle seg på sine egne premisser.
– Jeg er en mann for de små, forsiktige skritt, sa Ungarns katolske primas Lazslo Lekai til meg i 1986. Jeg forstår ham her jeg sitter den dag i dag også, jeg.
