Hopp til innhold
Korrespondentbrev

Min jobb er å rapportere fritt – hans jobb er å sørge for at jeg ikke gjør jobben min

Jeg blir fotfulgt at en mann som skriver ned alt jeg sier og gjør, og som sier nei mens han stirrer skamløst. De såkalte minderne blir stadig flere i Midtøsten.

Alice

PÅ OPPDRAG FOR REGIMET: Minderen «Alice» i bilen. Mindere jobber for undertrykkende stater med mål om å få utenlandske journalister til å rapportere det regimet vil at vi skal rapportere.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

På dag tre ser han på meg mens han sleiker seg om munnen. Han står der med dokumentmappen under armen, de blankpussede skoene, og lar tungen gli over leppene.

Vi kaller ham «Alice». Han heter egentlig Idris, men fotografen og jeg har gitt ham et kallenavn så han ikke skal skjønne at vi snakker om ham. Det gjør vi stort sett hele tiden: Hvordan blir vi kvitt Alice? Hvordan kan vi filme der vi ikke får lov når Alice ikke ser? Alice skjønner ikke et ord engelsk, det har vi testet, men han ville naturligvis gjenkjent sitt eget navn. Som en hund, tenker jeg i mørkere øyeblikk. Eller et rovdyr.

Blikket hans fester seg på meg og gir ikke slipp, mens han sier at nei, vi ikke kan filme, vi har ikke tillatelse.

Flere mindere de siste årene

Alice er minder. Det er det de kalles, mennene og kvinnene som jobber for undertrykkende stater med mål om å få utenlandske journalister til å rapportere det regimet vil at vi skal rapportere. Minderen jobber ofte i informasjonsdepartementet, et ord som alltid gir meg assosiasjoner til George Orwells roman 1984, og de er med på intervjuer, fotfølger oss ute på opptak, skriver rapporter om våre rapporter.

Ofte blir turene med mindere til en dragkamp mellom det jeg vil rapportere, og det de vil at jeg skal rapportere. Bare deres tilstedeværelse farger rapportene, på et eller annet vis: Kildene vet hvem de er, de vet at det de sier, legges merke til. Langt fra alle snakker fritt.

Jeg har ikke statistikk for det, men jeg er rimelig sikker på at minderne er blitt flere de siste årene, i takt med at Midtøsten er blitt enda mer undertrykkende. De er der i Syria og Iran, i Libya og i deler av Jemen, noen ganger i Saudi-Arabia.

Mer og mer ufri for medier

De er et symptom på et større problem: regionen blir mer og mer ufri for medier. Jeg merker det på visumsøknadene, som tar lenger og lenger tid: Åtte måneder til Syria; halvannet år til Jemen.

Jeg merker det på presseakkrediteringer, som blir vanskeligere og vanskeligere å få. Jeg merker det på tillatelsene vi trenger for å filme; det kreves flere og flere av dem, søknadene må være mer og mer detaljerte: Hva ønsker vi å filme? Hvilken historie vil vi fortelle? Hvem skal vi snakke med?

Pressekort

PRESSEKORT: Det libyske pressekortet, endelig utstedt. Presseakkreditering blir stadig vanskeligere å få i mange land i Midtøsten.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Da jeg var i Libya rett før jul, hadde visumprosessen gått relativt smertefritt: det hadde bare tatt to og en halv måned, det føltes som et lite mirakel. Men da vi landet, var alt lukket.

Alice, en kortvokst mann som haltet svakt, fotfulgte oss fra vi forlot hotellet om morgenen og tok udiskret notater av alt vi sa og gjorde. Da han åpnet munnen, sa han følgende:

– Der kan dere ikke filme.

– Det kan dere ikke gjøre.

– Dit kan dere ikke dra.

– Det får dere ikke lov til.

– Dere må søke om en ekstra tillatelse.

Eller rett og slett:

– Nei.

Alice2

FØLGER ETTER: Alice følger etter da vi filmer i Tripolis gamleby.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Enklere hvis vi kommer overens

Det er et ordtak på arabisk: Hvis du gifter deg med min mor, kaller jeg deg onkel.

Altså: Hvis jeg ikke kan unngå å måtte forholde meg til deg, blir livet enklere hvis vi kommer overens.

Eller, oversatt til min situasjon: «Vær snill mot minderen din».

Mindere lukker dører bare ved sin eksistens, men en irritert og sur minder lukker enda flere, mens en blid og vennligsinnet minder kan åpne dem igjen. Jeg har hatt en viss suksess med strategien tidligere, i Syria, i Iran: forhold fulle av mistillit er blitt varme, og tillatelser som først er blitt avvist, er blitt innvilget.

Taper og taper og taper

På dag fire i Libya er alle ordtakene gått til helvete. Alice ber om telefonnumrene til folkene jeg intervjuer, de blir vage og redde, jeg må avbryte alt og sitter igjen med ingenting. Tonen med Alice er kjølig, jeg har lyst til å rive fra ham dokumentmappen, spytte på de blankpussede skoene eller i det minste be ham trekke til seg øynene.

Jeg forsøker å komme inn på et interneringssenter for flyktninger og migranter, det er hovedmålet med turen, men Alice saboterer. Jeg har ikke fått innvilget den skriftlige tillatelsen vi har søkt om, myndighetene vil ikke vise hvor ille det står til der inne, men dette er Nord-Afrika, man kan snakke seg forbi så mangt, gjøre vaktene velvillige.

Jeg er på god vei, jeg er forbi den første porten, jeg står ved den siste, jeg er så nærme målet at jeg kan kjenne lukten av kroppene der inne, vaktene sier først nei, så tja, så endelig ja, men så kommer Alice haltende, veiver med pekefingeren og sier nei.

Interneringssenter

SLIPPER IKKE INN: Hovedmålet med turen er å komme inn på et interneringssenter for flyktninger og migranter, men myndighetene vil ikke slippe oss inn.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

«Hvis du gifter deg med min mor, kaller jeg deg onkel,» tenker jeg, og forsøker å seg på Alice som et anstendig menneske som bare gjør jobben sin, men Alice er myggen under myggnettet, han er svømmelæreren i jentegarderoben, han sier nei samtidig som han stirrer helt skamløst, og jeg taper og taper og taper.

Jeg søker om visum mens folk dør

Det finnes øyeblikk i denne regionen der tilgangen er så elendig at jeg tenker at det ikke lenger er noen vits.

Hva rapporterer vi? Deres historie eller vår egen?

Det blir enda mer akutt når vi utestenges helt. Som i Øst-Ghouta nå, der rundt 900 mennesker er drept i bombeangrep blitt drept de siste tre ukene. Ingen journalister er der inne, vi slipper ikke inn der myndighetene bomber, og få er engang inne i Syria.

Jeg sitter utenfor og stanger hodet i veggen. Jeg sitter i Beirut og ringer inn. Jeg søker om visum mens folk dør.

Det er – naturligvis – vanskeligere å skille sant fra usant når man ikke er der, noe historien er full av eksempler på. Da The New York Times var utestengt fra Sovjetunionen i årene etter revolusjonen, var avisens reportere i Riga, og belaget seg på kilder i eksil, eller å kommunisere fra avstand med kilder inne. Mellom 1917 og 1919 rapporterte avisen 91 ganger at bolsjevik-regjeringen hadde falt eller var i ferd med å falle. Tre ganger rapporterte den at Lenin og Trotskij hadde flyktet, like mange ganger at Lenin var fengslet. En gang rapporterte den at Lenin var drept.

Jeg tenker på det, der jeg sitter i Beirut og rapporterer om bombingen i Øst-Ghouta. Jeg tenker på det, når et visum uteblir eller en tillatelse ikke innvilges. Hvor lett det er å ta feil når man ikke er der. Hvor lett det er å slippe unna med krigsforbrytelser når ingen ser. De verste overgrepene skjer ofte når ingen ser, når ingen vet.

Da journalistene sviktet

Den tyske journalisten Bartholomäus Grill var korrespondent i Afrika på 1990-tallet, og jeg leste en gang en artikkel han skrev i Der Spiegel i forbindelse med 20-årsmarkeringen av folkemordet i Rwanda.

I april 1994 dekket han valgkampen i Sør-Afrika – den store nyhetssaken på den tiden. Det var det første valget der svarte skulle få stemme, apartheid var slutt. Fra jubelen i Sør-Afrika skrev han en analyse om Rwanda, der et folkemord var begynt. Fordi han ikke var der, fordi han jaktet i flokk med de andre journalistene etter artikler om valget i Sør-Afrika, tok han feil, veldig feil, om hva som foregikk på bakken.

«15 april, da massakren i Ntarama var i full gang, ble min raskt skrevede fjernanalyse publisert i Die Zeit. Jeg fortalte historier om «grusom stammekrig» i Afrikas hjerte, der alle kriget mot alle andre. Bellum omnium contra omnes – den latinske frasen passer alltid når du vet lite om hva som faktisk foregår. Til slutt skrev jeg at utenlandsk intervensjon trolig var poengløst. Rapporten inneholder det mest utilgivelige feiltrinnet jeg noensinne har begått i mitt profesjonelle liv.»

I reportasjen i Der Spiegel forteller han om en scene 20 år etter, der han står han i en landsby og spør en kvinne som overlevde folkemordet om hvor Gud var i disse aprildagene i 1994.

«Han var her, ellers ville vi ikke ha overlevd,» svarer hun, før hun snur seg mot ham og sier: «Men hvor var du? Hvorfor hjalp du oss ikke?»

«Jeg skammer meg ennå over disse spørsmålene i dag,» skriver Grill. «Det var ikke bare FN, Vesten og andre afrikanske nasjoner som feilet; det var også journalister som meg. Vi jaktet etter den store saken i Sør-Afrika, fulgte lite med på Rwanda eller bare spredde klisjeer om landet.»

Jeg tror alle journalister har godt av å stille slike spørsmål, spørsmål om når vi har sviktet eller kan komme til å gjøre det. Kanskje vil jeg om 20 år også skrive noe lignende: I min historie vil jeg kanskje stå med en avvist visumsøknad i hånden, eller kranglende med en minder om tilgang.

Avdekke historien som en løk

Vi får færre reportasjer fra Libya enn forventet, men noe klarer vi å få. Vi får det etter å ha latt som om vi dro tilbake på hotellet for kvelden, ristet av oss Alice og tatt opptak i skjul i mørket. Vi får det etter å ha reist fra Tripoli til Misrata, der noe av Alices makt forsvinner i rivaliseringen mellom de to byene. I Misrata gir de blaffen i at Alice sier nei eller at han truer med å ringe til sjefene i Tripoli, de slipper oss inn på et interneringssenter likevel, de slipper oss inn der de ikke skal.

Selfie

LIBYA: På jobb i Tripoli, Libya.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Slik forsøker vi å avdekke historien som en løk, skreller av lag for lag til kjernen. Men er det egentlig kjernen? Kan vi i det hele tatt komme dit? Og hvem sin kjerne er det?

På dag 12 kan jeg ikke lenger telle antall nei vi har fått, men turen er over og vi står på flyplassen, tar farvel. Alice vil ikke slippe oss av syne før vi er gjennom sikkerhetskontrollen, mens jeg har talt ned dager og timer og minutter til jeg slipper blikket hans på meg.

Til flyplassen har han tatt med seg en miniatyrversjon av seg selv, og det er der, i hånden på skulderen til en sønn at jeg endelig klarer å kalle ham onkel.

Jeg smiler til ham for første gang siden den første dagen, og jeg tenker at der jeg har vært, skal jeg ikke tilbake, jeg skal aldri tilbake.

SISTE NYTT

Siste nytt