Rapport fra livet «Beyond Index»

Denne kroniske hule hosten har jeg hørt overalt rundt meg siden, men selvfølgelig særlig i de ukene hvor den gulbrune giftige forurensningståken virkelig brer seg som et teppe over oss som bor i den kinesiske hovedstaden.

Det er enkelte dager hvor man lurer på om det egentlig er mulig for mennesker å leve her.

Og denne uken har vært virkelig, virkelig ille.

Umulig å kjenne igjen byen

Torsdag våknet jeg og Beijings drøyt 20 millioner andre innbyggere til et røykteppe så tett at det knapt var mulig å skimte huset over gaten.

Fra min forgjenger arvet jeg et enkelt råd. Om jeg fra stuevinduet i NRKs leilighet ikke lenger ser omrisset av China World-skyskraperen der ute i den hvite grøten, da er det på tide å ta ansiktsmasken på.

• LES OGSÅ: Himmelen beordret blå for Obama

Denne torsdagsmorgenen var det ikke bare skyskraperen som var borte, det var faktisk bortimot ikke mulig å gjenkjenne hvilken by jeg hadde våknet opp i.

Både CCTV-bygget, de moderne SOHO-skyskraperne i glass og stål og LG-tårnene rett over gaten var slukt av tåkeheimen.

Luftmålinger på mobilen

Denne, som andre morgener, famlet jeg etter mobiltelefonen på nattbordet, for de fleste dager her starter med å sjekke luftmålings-appene som forteller hva jeg har i vente utenfor vinduet.

Hvis skjermen lyser grønt, og det skjer iblant det også, starter dagen med et lite gys av glede.

Aldri hadde jeg, før jeg flyttet til Kina, trodd at jeg skulle bli så glad for noe som hjemme i Norge er en selvfølge, nemlig blå himmel og ren luft å puste i.

Grønne dager her må man bare gripe. Gå i parken, gå på kafe, sykle en tur etter jobb. Det er ikke så mange av dem, så det gjelder å ikke tilbringe dem innendørs.

• LES OGSÅ: Kina vedgår å være miljøversting

«Beyond index»

Men som regel lyser ikke skjermen grønt når jeg står opp om morgenen, oftere er det gult – eller forskjellige sjatteringer av rødt, som varsler faretruende om at luften er alt fra usunn, til helsefarlig, til direkte livsfarlig, å oppholde seg i.

Men på et punkt stopper selv fargekodene og advarslene, og torsdag morgen var en slik dag. Skjermen på telefonen var ikke rød, men grå, som om noen hadde skrudd av hele trafikklyset. Med nøytral hvit skrift stod det ganske enkelt – «Beyond Index».

Det betød at luften utenfor soveromsvinduet mitt torsdag morgen var så dårlig at den internasjonale skalaen for luftkvalitet nå måtte kaste kortene, og gi opp. Hit, men ikke lenger.

(Brevet fortsetter under bildet)

Beijing sprenger skalaen

De som i sin tid laget målesystemet for luftkvalitet, hadde åpenbart ikke fantasi til å forestille seg det moderne Kina.

Konsekvensene av fem og en halv million biler, tjue millioner innbyggere som fyrer med kull, og noen av verdens største kullgruver og stålprodusenter i områdene rundt Beijing. Verdens helseorganisasjons grenseverdi for luftkvalitet er en såkalt AQI – Air Quality Index – på 25. Indeksen går til 500.

• LES OGSÅ: Klimasjefen har tro på et grønt Kina

Torsdag morgen ble det ved den Amerikanske ambassadens målestasjon her i Beijing målt 671 mikrogram per kubikkmeter, godt forbi det målbare, og et stykke forbi det levelige også, tallet var om lag 26 ganger høyere enn grenseverdien.

Indeksen måler partikler, og det er særlig de såkalte PM 2.5 partiklene vi som bor her er bekymret for. De er så ørsmå, at de kan krysse fra lungene og inn i blodbanen, og forurenser både lunger og kretsløp med økt fare for både kreft og herte-kar sykdommer som resultat.

Fascinasjon i begynnelsen

Det er vanskelig å helt sette ord på hvordan så forurensede dager føles. Du kan lese om det, og se bilder av det, eller høre om det, men å leve i det er likevel annerledes.

Første gang jeg opplevde en slik dag i fjor høst var det med fascinasjon, kanskje litt som første gang en utlending i Norge ser snø.

– Jøss, tenkte jeg. Er det sånn det er.

Man får følelsen av å være statist i en slags dystopisk science fiction-film hvor alt grønt og menneskelig har dødd ut, og de få som overlevde atomkrigen nå kjemper en brun, hard og skitten kamp for tilværelsen.

• LES OGSÅ: – Positivt klimasignal fra USA og Kina

Heldig, tross alt

Folk hustrer av gårde og livet går sin gang på et vis, men sikten er redusert til et minimum, og solen er bare en fjern kontur et sted der oppe i skylaget.

Luften er tjukk og stofflig, det er nesten så du kan skjære i den, og du kjenner hvor tykk den er hver gang du trekker pusten.

Den etterlater først en emmen søtlig metallsmak i munnen, før du etter bare noen minutter blir tørr og irritert i halsen.

Kinesiske landbruksforskere advarte i fjor nettopp om at den vedvarende smogen faktisk er et alvorlig hinder for fotosyntesen, fordi om lag halvparten av sollyset stenges ute. Kinesisk landbruk kan på sikt kan bli rammet av noe som ligner en atomvinter, noe som igjen kan få store konsekvenser for Kinas matproduksjon.

Men jeg er tross alt heldig.

Jeg har råd til å beskytte meg og kan bruke min ansiktsmaske med utskiftbart filter på de dårligste dagene.

Fysiske plager

Ikke minst er både kontoret og leiligheten min her i Beijing nær sagt væpnet til tennene med luftrensere, som jeg stadig må bytte filter i etter hvert som de blir svarte.

Det gjorde jeg også denne uken.

Jeg kan holde meg innendørs i susende viftestøy og ikke merke så mye til hvordan forurensingen herjer der ute.

Men luftrensere og filtre er dyre og koster titusenvis av kroner, så jeg er altså – tross alt – heldig.

Det er ikke så farlig med meg.

Jeg tenker mest på de kinesiske barna som vokser opp i dette miljøet, og som ikke har foreldre med penger til alskens beskyttelsesutstyr.

Jeg konstaterer også at denne giftige luftsuppen har noen pussige virkninger på meg.

For det første er det de fysiske virkningene, som jeg etter hvert har begynt å kjenne godt nå.

Om jeg ikke bruker maske, og beveger meg ute på dårlige dager, får jeg først en spesiell hodepine. Deretter lett hjertebank og kaldsvette.

Det kjennes som om en forkjølelse er i ferd med å liste seg innpå, jeg har bare ikke rukket å bli skikkelig dårlig enda.

• LES OGSÅ: Kina og USA fastsetter mål for CO2-kutt

Halv million kinesere dør

Så er det de psykiske virkningene, som både er mer omfattende og mer interessante.

For mens de svenske kullfiltrene hjelper til med å holde fysiske plager på avstand, er det dessverre ikke noe filter å få kjøpt som hjelper på følelsen av å være fanget i et slags luftfengsel.

Det er verken hyggelig eller tilrådelig å være ute, heller ikke for å treffe venner, handle, eller gå på kafe og restauranter.

Det er bare en håndfull steder i Beijing som renser luften innendørs, og går du på dem som ikke gjør det er luften nesten like dårlig inne som den er ute.

Men mine bekymringer om manglende sosialt liv og kafebesøk på forurensede dager er igjen selvsagt bare luksusproblemer.

Hvert år tar den giftige luften livet av mellom 350.000 og 500.000 kinesere, altså noe bortimot hele Oslos befolkning, ifølge en vitenskapelig studie publisert i fjor og ført i pennen av Kinas tidligere helseminister Chen Zhu.

Kreft er nå Kinas ledende dødsårsak, og lungekrefttilfellene har eksplodert de siste årene med en økning her i Beijing på over 25 % siden 2002.

• LES OGSÅ: Kina krever større klimakutt fra rike land

Gidder ikke bruke maske lenger

Mine kinesiske venner her vet godt hvor farlig luften er, men har likevel stort sett sluttet med ansiktsmaskene i daglig bruk.

– Jeg skal dø allikevel, sa min kinesiske venn Chen lakonisk, han klager også over hvordan maskene i lengden er både ubehagelige å bruke, og umulig å ha på mens man fører en samtale.

Så det får bare gå som det går.

Kinesiske myndigheter gjør for øvrig mer for å bekjempe luftforurensingen på mange områder enn det vi gjør i Norge.

Scootere og trehjulinger svirrer rundt i Beijings gater på batterimotor, og Beijings fire gjenværende kullkraftverk skal gjennom investeringer på over 50 milliarder kroner bygges om til å gå på naturgass.

Utslippskrav for biler blir stadig strengere, og bussene her går på ny og miljøvennlige teknologi.

Forurensere kan få bot

I mars i fjor erklærte president Xi Jinping krig mot forurensingen under åpningen av folkekongressen, og nå i januar trådte Kinas nye og langt strengere miljølov i kraft.

Forurensere kan nå få langt høyere bøter og strengere straffer enn før, og loven oppfordrer hver især til å leve en «nøysom lav-karbon livsstil» og utføre egne, passende miljøtiltak i hverdagen, som å resirkulere søppel.

Men jeg kan ikke annet enn å konstatere at det denne uken her i Beyond Index-land var liten hjelp å hente fra politikken.

Nye perspektiver får man i det minste av å bo i denne tåkeheimen.

Jeg kunne ikke unngå å smile litt da jeg leste om hvordan det europeiske overvåkingsorganet ESA rett før jul stevnet Norge inn for EFTA-domstolen fordi luftkvaliteten i flere norske byer er for dårlig.

Ved målestasjonen på Hjortneskaia brytes EUs luftkvalitetsdirektiv med høye kneløft, visstnok, og det får EFTA nå på sitt bord.

Om noen i ESA hører dette, er dere velkommen til å komme på inspeksjon – når som helst – her i Beijing.