Egeland: – Unngå hjelpeaktører med stort hjerte og få kontakter

Det har på kort tid har dukket opp en rekke hjelpetiltak etter uværet på Filippinene.

Jan Egeland, som var FNs globale nødhjelpskoordinator mellom 2003 og 2006, råder folk til å støtte organisasjoner som er i felten i de katastroferammede områdene.

– Det viktigste er å gi til en hjelpeaktør som er på plass der. FN-organisasjonene er utvilsomt effektive, det samme er Røde Kors-systemet, Kirkens Nødhjelp, og Flyktninghjelpen, sier Egeland til NRK.

Selv om han i dag er generalsekretær for Flyktninghjelpen, oppfordrer han også til å støtte andre typer hjelpetiltak.

– Små organisasjoner som var i området i utgangspunktet, som har gode og tette kontakter der, er også veldig gode til å hjelpe, påpeker Egeland.

Som eksempel nevner han organisasjoner som nå jobber med gjenoppbygging av barnehjem og sykehus, eller som driver sosiale prosjekter.

Hjerte uten plan

Det er likevel en gruppe hjelpetiltak Egeland advarer mot å støtte:

– De man må unngå, er det som nå nærmest oppsøker området bare med et stort hjerte og få kontakter, sier FNs tidligere nødhjelpskoordinator.

– Jeg er veldig skeptisk til de mange hundre organisasjonene fra en hel verden som reiser til katastrofeområdene med innsamlede midler, men uten en klar plan for hva man vil gjøre hvor, forklarer han.

Ifølge Egeland er det rett og slett for mange organisasjoner som skal gjennom den samme tynne flaskehalsen: Den dårlige logistikk- og transportkapasiteten i det katastroferammede området.

(Saken fortsetter under grafikken)

En parallell fra nyere tid er kaoset etter jordskjelvet i Haiti, da nesten 3000 ulike organisasjoner forsøkte å hjelpe til i øystaten.

– Det ble et problem i problemene at det var for mange organisasjoner som skulle løpe rundt i beina på hverandre i felten, husker Egeland.

FN med lederrolle

Ifølge Egeland har det de siste ti årene blitt gjort en enorm jobb med å reformere hjelpearbeid ved slike katastrofer.

FN leder og koordinerer et arbeid som starter med opprettelsen et slags felles serviceapparat, betalt av et nødhjelpsfond. Deretter organiserer FN hjelpelag av organisasjoner som jobber systematisk med ulike felt, som vann- og sanitærforhold, mat, helsebehov, utdanning, beskyttelse av kvinner og barn, transport og telekommunikasjon.

– Slik kan man få noe opp som kan fungere som en totalitet. Her skal man ikke bare dumpe noe mat slik at folk overlever fra den ene dagen til den andre. En må bygge opp noe som kan vare og bli til en gjenoppbygging av området på sikt. Vi må ha flere måneders perspektiv, ikke bare de neste timene, sier Egeland.

Dette til tross: Under hjelpeaksjonen i Filippinene er oppgavene enorme. Fremdeles har mange av de om lag 500.000 menneskene som er berørt av katastrofen ikke har fått hjelp. Hundretusener må ha rent drikkevann og nødboliger. Egeland mener slike oppgaver er overveldende selv for de store FN-organisasjonene.

LES OGSÅ: Ga Barna saltvann i ren desperasjon

(Saken fortsetter under bildet)

Militæret på banen

FNs nødhjelpskoordinator Valerie Amos sa torsdag at organisasjonen har sviktet tyfon-ofrene, siden de ikke klarte å komme seg på plass raskere.

– Jeg tror det er svært bra at FN tar selvkritikk på at for lite skjedde de første fem dagene. En ting de kunne ha gjort bedre, ville ha vært å få mobilisert militære styrker med en gang, sier Egeland.

– Det er bare de store, tunge, militære aktørene som med muskelkraft nok kan løfte inn det som er nødvendig i den tidlige fasen, forklarer han.

Ifølge Egeland krever så store hjelpeoperasjoner som denne dusinvis av tunge transportfly, svært mange helikoptre og fartøyer, samt bulldosere for å åpne veier. Bare slik kan mat og hjelp nå inn til folk som trenger det. Filippinene har store militære kapasiteter, og amerikanerne har også enorme militære ressurser i området.

– Likevel ble militære ressurser i altfor liten grad brukt de første dagene, påpeker Egeland.

• LES OGSÅ: – Det var vondt å reise fra en så ødelagt by