NRK Meny
Normal

Rå fisk til alle måltider i Japan

SHIRAHAMA (NRK.NO): Rå sjømat preger frokost, lunsj og middag i Japan, men atomforurensingen etter Fukushima-ulykken preger fortsatt matvanene til japanerne.

Rå fisk og rått egg til frokost er ganske vanlig i Japan.

Rå fisk og rått egg til frokost er ganske vanlig i Japan.

Foto: Guri Elvebakk

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Japan.

Rå fisk til frokost. Ikke bare «snille» varianter som tunfisk og laks. Også skiver med rå akkar og nesten gjennomsiktige, rå rekekropper. Forsiktig plukket opp med et par enkle spisepinner av tre og dyppet i soyasaus supplert med den sterke wasabi-sennepen, som er laget av en grønn rotfrukt i slekt med kål og pepper.

Så kommer et egg på bordet. Rått det også.

Servitøren forklarer smilende at egget skal knuses i den vesle skålen der, den som alt er fylt med litt sesam-saus, og så spises. Også der skal man forsyne seg med spisepinner. Men selvsagt må det jo en del slurping til for å få det ned.

Mye er rått på frokostbordet i Japan, og likevel sunt. Det eneste landet i verden som ikke har salmonellabakterier i rå egg. Ved siden av Norge, da.

Men så får vi en varm suppe basert på ekstrakter av soyabønner og tang, miso.

Nede i den grågrønnbrune væsken flyter tørkete flak av røkt tunfisk, pluss noen hvite, myke firkantete klosser – tofu – som også er laget av soyabønner. Ved siden av suppetallerkenen en liten stabel med grønne, ruglete ark. Nesten som gelatin og laget av det samme, nemlig tang og tare.

Servitøren koker lokalt fisket hummer i «shabu-shabu»-gryta.

Servitøren koker lokalt fisket hummer i «shabu-shabu»-gryta.

Foto: Guri Elvebakk

Når man dypper tang-arkene i suppen mykner de og er lette å dra opp med spisepinnene. Eller så kan man jo bare slurpe dem i seg sammen med resten av miso'en.

Neste frokostrett er tørket og stekt småflyndre. Så liten og tynn ligger den på tallerkenen at jeg ikke tror det kan være mye annet enn skinn og bein der. Men når jeg først begynner å dra den fra hverandre med spisepinnene, kommer det fram en god del velsmakende, hvitt fiskekjøtt.

Å partere en slik liten fisk med ganske hard overflate ved hjelp av spisepinner er omtrent så vanskelig som det høres. Og jeg må innrømme at fingre og tenner ble benyttet for å rive fisken fra hverandre i spiselige biter, selvsagt til skjensel overfor alle japanere som satt rundt oss ved andre bord.

Til slutt får vi dampet ris som skal spises sammen med sterkt krydret grønnsaks-pickles i kraftige farger – og skylles ned med den grønne teen som endelig kommer på bordet.

Japansk badehotell

Jeg og kona har tilbrakt helgen på et såkalt «onsen». Et japansk badehotell hvor

Anders Magnus på badehotell

På et badehotell med varme kilder går man rundt i en «yukata» – sommerkimono – både til frokost og middag.

Foto: Guri Elvebakk

man dypper kroppen ned i gloheit vann som kommer rett fra varme kilder i bakken. Varmtvann fylt med en cocktail helsebringende mineraler som visstnok kan ta knekken på de fleste lidelser, fra depresjon til gikt i knærne.

Badingen må foregå i naken tilstand, så det er laget i stand to basseng i hver sin etasje. Ett for kvinner og ett for menn. Har man heller lyst til å dele nakenheten med sine kjære, er det mulig å bestille et lite, intimt privatbad for en times skjolding i supersunt mineralvann.

På et onsen er det ingen som praler med dyre klær og smykker. Her går gjestene rundt i blåmønstrete slåbroker og sandaler hele døgnet. Også til frokost og middag. Når man entrer hotellrommet må sko og sandaler fjernes fra føttene i en liten forgang, for i selve rommet er gulvet dekket av såkalte tatami-matter.

De er laget av myke strå, tett vevet rundt en base av ris-halm. Deilig å gå og sitte på, og det er fint, for det er ikke andre møbler i rommet enn et stort, lavt bord midt i – pluss noen få puter.

Stranden i Shirahama

Stranden i Shirahama er laget med den fineste, hvite sand – importert fra Australia. Men selv om det er varmt i vannet er det få japanere som bader.

Foto: Guri Elvebakk

Her skal man bevege seg rundt berrføtt, iført den tidligere omtalte japanske slåbroken, slappe av og glemme slips og dress og stress i storbylivet inne i Tokyo, Osaka, Nagoya eller hvor man nå kommer fra for å nyte noen dager i dette fredelige paradiset.

Om kvelden flytter stuepikene bordet inn til veggen og ruller ut madrasser og sengetøy rett på tatami-mattene. Slik levde mange japanere på tradisjonelt vis i gamle dager.


Nå er det først og fremst velhavende folk som har råd til rom dekket med kostbar tatami.

Vårt onsen-hotell ligger i byen Shirahama ved Stillehavskysten et par timers togtur sør for storbyen Osaka. Rett utenfor hage-inngangen tråkker vi ut i finkornet sand på en av de bredeste og hviteste strendene i Japan.

Mye hvitere og jevnere enn de mer steinsatte og brungrå strendene vi så da toget brakte oss ut til kystlinjen på vei til bestemmelsesstedet.

Men så er det da heller ikke heimeavla sand, så å si, som ligger her. I mangfoldige båtlaster er den importert helt fra Australia for å lyse opp i denne bukta og gi ry til badestedet.

Sjøen nedenfor stranden er det heller ikke noe å si på. Jevn og fin bunn, klart og rent vann som funkler i turkise sjatteringer – og en havtemperatur på godt over tjue grader nå i slutten av september. I lufta er det enda varmere, 27–28 grader i skyggen.

Likevel er det få japanske turister å se svømmende i de slake bølgene. I noen familier får barna lov til å brette opp buksene og løpe frydefullt inn i det øverste bølgeskummet. Men de aller fleste holder seg godt oppe på stranden, og synes ikke å ha noe ønske om å dyppe seg i sjøen.

Svært mange japanere er redde for havet, og ikke uten grunn.

Tsunamien

Bak sanden, langs strandpromenaden, har myndighetene reist en helt ny rekke master med høyttalere påmontert. De skal brukes for å advare strandturistene dersom havet igjen truer med å kaste seg over dem i en frådende tsunami. Ved siden av høyttalerne henger skilt som viser i hvilken retning det er lurest å løpe dersom faresignalene lyder.

Lenger opp langs kysten, ved Onahama havn i Fukushima-fylket et godt stykke nord for Tokyo, traff jeg en fisker noen dager før helgen på onsen-hotellet. Yoshinori Sato husker svært godt den dramatiske ettermiddagen 11. mars 2011.

Først det enorme jordskjelvet som stod på i hele 6 minutter, deretter varselet på radio og tv om at en tsunami ville nå kysten kanskje så raskt som 10 minutter seinere. Sato sørget for at familien dro i sikkerhet til et høyereliggende område før han skyndte seg ned til havnen og satte fiskebåten sin i full steam ut på havet.
Heldigvis nådde han flodbølgen så langt ute at den var mulig å seile over:

«Men når jeg kikket akterut, så jeg en diger bølge angripe land,» forteller han. «Et skip som hadde ligget i havnen ble kastet over en toetasjes bygning og forsvant.»

Fiskeren Sato holdt seg ute på havet i 24 timer, livredd for at de mange etterskjelvene skulle skape nye tsunamier. Men da han endelig satte kursen tilbake til havnen, glad for at familien var i god behold og at båten var reddet, dukket det ganske snart opp større bekymringer.

«Vi har ikke kunnet drive med fiske i de over to årene som har gått siden tsunamien,» forteller Sato.

Det vil si, – de gjorde noen fisketurer i ukene etter naturkatastrofen. Kun for å oppdage at fisken var uspiselig, full av radioaktivitet.

Radioaktivitet

Det ødelagte atomkraftverket i Fukushima rett nord for Onahama lekket ut store mengder vann som hadde vært i forbindelse med de nedsmeltete reaktorkjernene og blitt forurenset med store mengder radioaktive partikler.

Tidligere i år mente kraftverket at de hadde fått problemene under kontroll, og fiskerne i Fukushima-området gledet seg til endelig å kunne ta opp igjen yrket sitt og forsyne markedet i Japan og utlandet med sunn, fersk fisk – gjerne spist i rå tilstand.

Så kom nye, katastrofale nyheter fra kraftverket. I slutten av forrige måned ble det målt foruroligende høy radioaktivitet i grunnvannet – og mye av dette lekker langsomt ut til havet utenfor.

Dermed kan fiskerne skyte en hvit pinn etter å gjenoppta virksomheten i nærmeste framtid. Kanskje vil det ta flere år før både japanere og omverdenen vil regne fisk fra Fukushima som egnet menneskeføde. En ting er at de fysiske målingene av radioaktivitet i fisken må under et visst nivå. Men når slutter folk å frykte produkter fra et område med et så stygt rykte?

Mest fisk og skalldyr

På vårt onsen-hotell i Shirahama var det ikke fisk kun til frokost. Også middagen besto utelukkende av fisk og skalldyr – i tillegg til grønnsaker og ris. Som forrett selvsagt rå fisk igjen, sashimi, deretter hummer fisket i farvannet rett utenfor og så diverse deilige fiskearter.

De skulle kokes sammen med grønnsaker i en liten kjele – en hotpot – som står på bordet. Shabu-shabu kalles den måten å servere maten, hvor man selv tilbereder tynne skiver av enten fisk eller kjøtt i det kokende vannet.

I Japan er det ofte fisk og sjømat som gjelder, både på frokost-, lunsj- og middagsbordet. Derfor blir det så følbart når store deler av den nordlige kysten settes ut av spill på grunn av atomforurensning. Og synd at naboer i Asia og andre land lenger unna blir skeptiske til japanske fiskeprodukter. For japanerne er best når det gjelder å tilberede fisk. Særlig den som serveres i rå tilstand!

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt