NRK Meny
Korrespondentbrev

Presten i Raqqa ber menigheten tilgi grusomhetene. Men kan de det?

RAQQA (NRK): Da vi møtte syriske Amira i januar følte jeg skyld. For henne var jeg fra det samme Nato-Vesten som har bombet livet hennes sønder og sammen. Og så kom vi for spørre: Hvordan det står til med dere her i Raqqa?

Sidsel Wold og julenissen i Raqqa

VI MØTTE NISSEN: Mens IS kontrollerte Raqqa med jernhånd og middelalderske sharialover var det skuddpremie på julenissen. I år kom han tilbake med bjelleklang og godt humør.

Foto: NRK

De siste årene har jeg hatt en merkelig dragning mot Raqqa. Helt siden IS erklærte byen som sin hovedstad i Syria, har jeg lurt på hvordan det er der.

Mest ville jeg se hvordan en by ser ut etter at våre koalisjonspartnere USA, Frankrike, Storbritannia og Tyskland hadde bombet i flere uker.

En hel verden ville se det grufulle IS-regimet knust og jaget bort. Men hva var prisen for å nedkjempe disse voldelige ekstremistene?

En solfylt morgen i midten av januar kjørte vi inn i Raqqa. Fotograf Gunnar, tolken Mahmoud, sjåføren Modras og jeg.

Alt var helt stille. Gatene var tomme. Alt var grått. Betongbitene som en gang hadde vært hus, var grå. Støvet var grått og det lille vi så av gress var farget grått av murpuss og tørket gjørme. Vi kjørte gjennom kvartal etter kvartal med total ødeleggelse og tause ruiner.

Ruingate i Raqqa

STILLE GATER: Vi kjørte forbi utallige gater som dette. Forlatte og ødelagte bydeler der det er umulig å bo.

Foto: Sidsel Wold / NRK

I hodet snurret filmsnutter jeg har sett fra Berlin etter naziregimets fall våren i 1945.

Hvordan er det mulig, tenkte jeg, å smadre en by så totalt?

Gunnar og jeg visste ikke hvor vi skulle begynne å filme.
– Stopp bilen, jeg må ut! ropte Gunnar.
– Film der!
– Nei, vi må filme der borte!
– Se den spøkelsesgaten!

Det var så altfor mye vi begge ville fange med kamera. Byen er hardt såret. Men den er ikke død. Den puster så vidt. En flue surret. Hørte jeg fuglesang et sted?

Vi så en hjemvendt Raqqa-boer stående i en steinhaug med en spade. Han så seg rundt. Hvor skulle han begynne? Hvor skulle noen begynne her? Hvor er hjelpen? Hvorfor kommer ingen fra verdenssamfunnet som har knust byen hit?

Kirken våkner til liv

Plutselig hører vi lyden av en annen bil. En personbil parkerer utenfor restene av kirken. Ut av det ene bakvinduet stikker er digert trekors, som er altfor stort for bilen. Like etter stanser en tankbil. En kurdisk soldat trekker en vannslange inn i kirkeruinen og spyler mosaikkgulvet rent for støv og betongbiter.

Kirken i Raqqa

KIRKEN: En kurdisk YPG soldat spyler bort murbiter og støv for å gjøre kirken klar for gudstjeneste igjen.

Foto: NRK

En mann i dress, ja han har faktisk på seg dress, bærer korset inn. To menn bærer en prekestol opp trappene og inn i kirken som bare har gulv og tak. Veggene er blåst ut av bomber og granater. Soldaten plasserer en rød tøyjulenisse i en steinhaug, som jeg tipper er restene av kirkens altervegg. Det gjøres klart til julegudstjeneste i Raqqa.

Nisse og kors i kirken i Raqqa

EN KIRKE I RUINER: Et trekors og en julenisse har funnet veien tilbake til det som er igjen av kirken. Her sto nok alterveggen før.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Hele scenen er som tatt ut fra en bisarr film. Men en kristen orgniasasjon, representert ved fire menn i dress, har bestemt seg for at julen skal feires i Raqqa uansett om byen står eller ligger nede.

Av Raqqas tidligere kristne menighet på rundt 3000 sjeler møter bare 10–12 menn opp. Presten taler på assyrisk, et språk beslektet med Jesus eget språk arameisk.

Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme!

Presten taler fra den provisoriske talerstolen. Tårene renner nedover mange kinn. Symbolikken er sterk.

gudstjeneste i Raqqa

SYMBOLTUNG GUDSTJENESTE: Bare noen få fra Raqqas kristne menighet møtte frem til julegudstjenesten i år.

Foto: NRK

Kristendommen oppsto i Midtøsten, men skal den gå til grunne her også? I lang tid, lenge før IS jaktet på kristne, har hundretusener av kristne forlatt, flyktet og flytter fremdeles fra regionen.

De føler seg ikke lenger velkomne i sine muslimske og arabiske hjemland.
Vil den kristne menigheten i Raqqa reise seg igjen?

Presen i Raqqa Kirke

PRESTEN: For første gang på lenge ledet han en gudstjeneste for sin assyriske menighet i Raqqa. Han vil ikke oppgi navnet sitt fordi han ikke føler seg trygg selv om IS er jaget borte herfra.

Foto: NRK

Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde.

Her var det mye å tenke på for oss som sitter i den ødelagte kirken i IS sitt tidligere selverklærte kalifat.

Hva går det av folk?

Da IS regjerte byen måtte kristne betale en skatt på 14 gram gull. De måtte la være å vise kristne symboler utenfor kirken. Å ringe med kirkeklokkene var forbudt og kristne fikk ikke bære våpen. Om de fulgte disse reglene ville IS la dem leve.

Al Naim-plassen i Raqqa sentrum minnet alle på hva som ventet dem som ikke fulgte IS sine ordre. I denne rundkjøringen grodde sikkert gresset en gang på den inngjerdede runde plassen. Nå er det bare jord og grufulle minner tilbake.

Her halshugget IS mennesker og plasserte hodene på stakene på gjerdet. Hva går det av folk? tenker jeg, når øyenvitner beskriver denne ondskapen for oss.

Sidsel W ved Al Naim Square Raqqa

HVA GÅR DET AV FOLK? Al Naim-plassen er en rundkjøring i Raqqa sentrum. Her utførte IS henrettelser. Hodene til ofrene ble ofte satt på stakene til gjerdet. Det fortalte flere øyenvitner til oss.

Foto: NRK

... og frels oss fra det onde,
hadde menigheten messet i kor.

Hvordan kan en prest snakke om rettferdighet, tilgivelse og nestekjærlighet i Raqqa?

Etter gudstjenesten var det kirkekaffe utenfor ruinen. Jeg fikk stukket en boks Cola og et enormt kakestykke i hånden. Det var umulig å spise opp alt, dessuten måtte Gunnar og jeg intervjue folk.

– Hvor er nærmeste søppelbøtte? spurte jeg en mann.
Jeg hørte hvor absurd spørsmålet lød.
– Hele Raqqa er en søppelbøtte. Kast kaken og colaboksen rett ned, der du vil, sa han.

Mens jeg vegret meg for å kaste kakerestene i en by uten matbutikker, hørte jeg bjelleklang. For jammen kom ikke julenissen på besøk til Raqqa i år.

– Hoho, ropte julenissen! vel vitende om at han hadde blitt skutt på stedet om han hadde dukket opp her i fjor.

Skyldfølelse

Mahmoud hadde avtale med en kvinne vi kunne intervjue. Hun het Amira, hadde tre døtre og et knust hus. Men å finne henne var lettere sagt enn gjort. Her var ingen mobildekning og vi måtte spørre oss frem. Etter to timers kjøring fant vi henne.

Og om noen hjemme i trygge rike Norge skulle bry seg om Raqqas skjebne, måtte vi vise hennes fortvilelse og tårer. Amiras mann ble drept av IS for et år siden. Nå sto vi foran ruinhaugen som hadde vært familiens leiligheten og butikk, altså levebrød.

Hva sier du til folk som har mistet alt?

Jeg ble grepet av en veldig skyldfølelse. For den syriske kvinnen er vi fra NRK besøkende fra Vesten. Vi er fra det samme NATO-Vesten som har bombet livet hennes sønder og sammen. Og nå kommer vi her for å betrakte skadene og spørre:

Hvordan står det egentlig til her etter all bombingen?

Amira brøt sammen etter det fjerde spørsmålet. Jeg merket at gråten presset på hos meg også. Når vi hadde opptakene på plass holdt jeg rundt henne. Amira hadde bare døtre og de kunne ikke hjelpe henne stort nå, sa hun. Hun hadde trengt sønner og en mann som kunne rydde ruinhaugen.

Mens jeg holdt rundt Amira gråt jeg også for meg selv. Jeg hadde skyldfølelse, men var også fortvilet over nok en gang å erkjenne at, ja, mennesket er det største skadedyret på jorden.

Jeg var fortvilet over at politikere så mye lettere bevilger penger til bomber enn til bulldosere og sementblandere.

Sidsel Wold ved IS tunell i Raqqa

UNDER KIRKEN: Fotograf Gunnar og jeg filmer under kirkerommet. Her nede hadde IS gravet ut en stor tunnel. De brukte tydeligvis kirken som gjemmested.

Foto: NRK

Men var all ødeleggelsen i Raqqa bare Nato-bombernes skyld? Var det ikke IS? Og før det: Var ikke president Bashar al-Assad ansvarlig? Det er nok folk å skylde på i den syriske tragedien. Men hvem skal regningen fra Raqqa sendes til? Kurderne kontrollere byen nå, men sluttspillet om Syria og Raqqa er ennå ikke over.

Elefanten tar flest menneskeliv hadde jeg hørt, men det kan ikke stemme. På en liste i Illustrert Vitenskap over verdens farligste dyr for mennesker ser jeg at elefanten bare er på tolvte plass. Mennesket selv er på andre plass.

Hvert år tar mennesker livet av 437 000 andre mennesker, ifølge listen.
Bare malariamygg tar livet av flere.

Kan en by reise seg igjen?

Mens jeg ser nedover hovedgaten i Raqqa, der samtlige hus ligger i ruiner på hver side, tenker jeg på hvor raskt en åtte etasjer høy boligblokk kan knuses av et jagerfly. Det tar bare noen sekunder. Men det tar mange måneder å sette den opp igjen. Og i Raqqa, der det hverken er strøm eller normale vannforsyninger, tar det lengre tid.

Heller ikke i Kobani, byen nord i Syria der vi overnattet, hadde folk mye strøm. Kveldene innhyllet byen i mørke. Men stjernene skinte sterkere her, enn i byer med strøm. Hvordan er det i Raqqa om nettene? lurte jeg på. Skinner de magiske stjernene og månen like sterkt der? Dukker gjenferdene til dem IS halshugget opp i de tomme gatene?

Tolk Mahmoud Bali

OPTIMIST: - En by kan reise seg igjen, sier tolken vår Mahmoud fra Kobani.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Kan en knust by reise seg igjen fra nullpunktet?

– Ja, bare se på Kobani, sier Mahmoud stolt.

Høsten 2014 var Mahmouds by Kobani sønderbombet etter kampene mot IS. Men nå, fire år senere, har byen reist seg.

Kobani er vårt paradis, sier han stolt. Kanskje er det håp for Raqqa også.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt