Når eks-president Carlos Menem trekker sitt kandidatur og dermed torpederer presidentvalget i Argentina førstkommende søndag, så har det sin årsak i Menems forfengelighet og manglende respekt for demokratiets spilleregler.
Menem fryktet et braknederlag på mellom 30 og 50 prosentpoeng, og foretrakk da heller en ydmykende retrett fra kampanjen enn å la velgerne avsi en ugjendrivelig dom over hans politiske liv. Han ønsket heller ikke at motkandidaten Nestor Kirchner skulle få en knallstart på sin embedstid med en rekordoppslutning ved urnene.
Sånn sett er dette et solospill fra eks-presidentens side, men Menem er et ektefødt barn av den rådendepolitiske kultur, og i Argentina har de i moderne tid aldri fått noen skikk på presidentembedet. Det er gått mer enn 70 år uten at stillingen har fått den posisjon, pondus og politiske prestisje den trenger.
Juan Domingo Peron
Frem til 1930 styrte den tradisjonelle overklassen. Den nye tid ble innledet med militærkuppet det året. I de påfølgende år var det en blanding av konservative sivil-militære regjeringer. I denne perioden opplevde Argentina en enorm industrialisering, og arbeiderklassen vokste. Regjeringene var utsatt for press fra internasjonal kapital, og i 1943 grep en gruppe nasjonal-radikale offiserer makten.
Oberst Peron ble arbeidsminister og dette departementet ble etter hvert selve hjertet i peronistbevegelsen. Peron ble valgt til president i 1946, og hans hustru Evita brukte de fagorganiserte i kampen mot den tradisjonelle eliten.
Peron hadde vært militærattaché i Mussolinis Roma, og hentet inspirasjon fra de italienske fascistene. Han styrte som en lokal "il Duce". Arbeiderklassen var hans maktbase og de militære hans støttespillere. Peron var mot klassekamp og tilhenger av korporativismen. Partene i arbeidslivet skulle samarbeide. Peronistbevegelsen var nasjonal og favnet vidt. Men Peron styrte etter hvert som en ren diktator, og han skaffet seg mange fiender. Den katolske kirke, storborgerskapet og konservative offiserer så med uro på utviklingen, og Peron ble styrtet i 1955.
Tre ti-år
I 17 år var "landsfaderen" i eksil. I mellomtiden var Argentina preget av sivile mindretallsregjeringer som stadig ble avsatt og erstattet av militære. Det var sosial uro, væpnede geriljagrupper og militante ungperonister. Peronistene boikottet flere valg, men i 1972 ble deres kandidat Hector Cámpora valgt. Han var bare en frontfigur for Peron, og i 1973 trakk Cámpora seg og Peron ble nok en gang president.
Da den 79-år gamle eks-dikatoren døde året etter ble han etterfulgt av sin hustru, Isabel, som var visepresident. Hun var på ingen måte egnet og omgav seg med en rekke tvilsomme rådgivere. Høyresiden i peronistbevegelsen manipulerte den unge enken på en kynisk måte og Argentina var på randen av borgerkrig da de militære på grep makten i 1976.
Militærjuntaen tok ikke makten for å forhindre maktmisbruk, men organiserte overgrepene på sin måte i "den skitne krigen" som varte frem til 1983. Da hadde generalene invadert Falklandsøyene og tapt krigen mot britene. Det førte til juntaens fall og i oktober det året ble Raoul Alfonsin valgt til president.
20 år er gått
I de mellomliggende 20 årene har Argentina hatt demokratisk valgte presidenter, men de har alle - på sin måte - bidratt til å undergave embedets prestisje.
På grunn av nærmest uoverstigelige problemer valgte Alfonsin å trekke seg før han fikk fullført sin periode, dermed ble Carlos Menem valgt i 1989. Menem satt i to fulle perioder, brakte Argentina inn på den internasjonale politiske arena igjen, og fremstod tilsynelatende som en lederskikkelse med tyngde og tillit.
Men Menem bestyrte Casa Rosada, som presidentpalasset heter, som et privat firma. Han sørget for å få endret grunnloven slik at han kunne gjenvelges, han fikk utvidet antall dommere i Høyesterett slik at han kunne oppnevne tilstrekkelig mange nye medlemmer som stod i takknemmelighetsgjeld til sin velgjører og stemte etter hans anbefaling. Han sørget godt for seg og sine, og etterlot seg en mange ubesvarte spørsmål.
Han har vært etterforsket for ulovlig våpenhandel og samarbeid med fundamentalistiske terrorister. Han har konti i Sveits, og nære rådgivere begikk kriminelle handlinger. Mange mener dette må ha vært bestillingsverk, siden trusler, vold og sogar likvideringer av politiske motstandere var til Menems fordel.
1999 - 2003
Den 10. desember 1999 avla Fernando de la Rua fra Det radikale parti eden som Argentinas nye president. Mange trodde at han ville representere noe nytt i forhold til Carlos Menems korrupte styre. Men eks-presidenten gikk igjen. De la Rua arvet en økonomi som gikk fra vondt til verre. Internasjonale konjunkturer bidrog til å øke krisen.
I oktober 2000 går visepresidenten av. Finansministre kommer og går. Demonstrasjonstogene kommer og går. Til slutt går de la Rua. Den 20. desember 2001 forlater han Casa Rosada i helikopter og gir begrepet politisk flyktning en ny mening. 30 mennesker blir drept i opptøyene som følger.
Uten en visepresident til å ta over går embedet automatisk til kongresspresidenten. Som nekter. Det samme gjør senatspresidenten. Lille julaften samler man seg om Adolfo Rodriguez Saa, guvernør i San Luis. Han rekker å slå Argentina konkurs før han - på grunn av manglende støtte - trekker seg etter en uke. 1. januar 2002 tar tidligere
visepresident Eduardo Duhalde over.
Kirchner - Menem
I snart halvannet år har altså Duhalde, uten å ha vært demokratisk valgt, styrt landet. Han var oppnevnt for å fullføre de la Ruas periode, som altså varer frem til 10. desember. Av ukjente årsaker valgte også Duhalde å runde av tidlig. Han bestemte at valget skulle være i april/mai med innsettelse av den nyvalgte på nasjonaldagen 25. mai, over et halvt år før de la Ruas opprinnelige periode gikk ut.
Dette har fått politiske feinschmeckere til å interessere seg for perioden 25. mai - 10. desember, da man rent formelt har to valgte presidenter: de la Rua - eller den som fullfører hans periode - og Nestor Kirchner, som blir innsatt neste søndag.
Han er som kjent heller ikke folkevalgt. Han ble nummer to i første valgomgang og gikk til finalen med 22 prosent velgeroppslutning, men da eks-president Carlos Menem trakk sitt kandidatur denne uka, gikk jobben - ifølge grunnloven - til den eneste gjenværende finalekandidaten.
Svak president
Nok en gang sitter altså Argentina igjen med en svak president i et svekket embede. Men politiske kommentatorer forsøker å være konstruktive. De viser til at rent konstitusjonelt er Nestor Kirchner Argentinas neste president. Det er helt uangripelig. Og de minner om at presidenter med solid folkelig mandat har blitt rene katastrofer. Det er ikke oppslutningen som gjør en president sterk, men måten han utfører jobben på.
Sånn sett blir veien til mens presidenten går. Derfor er det ingen grunn til å tro at Kirchner vil forbli en svekket president i fire år bare fordi han kom litt skjevt inn i Casa Rosada. Det er guvernørens menneskelige og politiske egenskaper som vil avgjøre. Klarer han å samle peronistpartiet, løse milliardgjelden, avskaffe arbeidsledigheten og gjenreise middelklassen er mye gjort. Men det er langt frem.