NRK Meny
Normal

Presidenter på fisketur

- Å fiske er bra for sjelen; en fisketur er bra når man skal bli kjent med hverandre, sa tidligere president George H. Bush, far til den nåværende amerikanske president, foran sønnens møte med president Vladimir Putin i Maine.

Foto: Eric Draper / Scanpix/AP

 

Kommentar: Jahn Otto Johansen
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

Sønnen har tidligere ikke lyttet særlig til sin far og hans rådgivere, men denne gang gjorde han det. I stedet for å ta den russiske president til sin ranch i Texas, der det nå er temmelig varmt, inviterte George W. Bush ham til Bush-familiens gamle landsted i Kennebunkport i delstaten Maine.

Det er en gammel amerikansk tradisjon. Fra Dwight Eisenhower inviterte Nikita Krusjtsjov til sin gård Gettysburg i 1959, har amerikanske presidenter ofte foretrukket å ta sine høye gjester til helt andre steder enn det offisiøse hvite hus. Atmosfæren blir annerledes, mer avslappet, og verdens to mektigste ledere blir bedre kjent med hverandre.

Kaster jakke og slips

Når topplederne kaster jakke og slips, blir tonen straks en helt annen, selv om de fortsatt er uenige i sak. Ike's sønn, John Eisenhower, bekreftet senere at Krusjtsjov tinet betraktelig opp i Gettysburg, og vi vet også at de statsmenn som John F. Kennedy inviterte til familiens landsted i Hyannisport i Massachusetts, og som Richard Nixon tok til sitt hjem i San Clemente i California, ble positivt påvirket av den uformelle atmosfære.

President Putin og President Bush.
Foto: GERALD HERBERT / AP

Pappa Bush løste opp mange internasjonale knuter ved å ta konger, presidenter og statsministere til Maine, og i forspillet til Golfkrigen sikret han seg bred støtte ved alle telefonene han tok fra Kennebunkport.

Utvungen atomsfære

For ikke bare gir presidentenes landsteder og private hjem en mer utvungen atmosfære enn Det hvite hus. Det er også mer avslappet enn Camp David som forbindes med reelle forhandlinger som forventes å gi et resultat.

President Putin og president Bush på fisketur.
Foto: BRIAN SNYDER / REUTERS

I Maine var det ingen som ventet seg store resultater, men bare den omstendighet at de to presidenter lo og smilte sammen etter lang tids bitter polemikk, var verdifullt. USAs og Russlands ledere er fortsatt på talefot med hverandre, selv om forbindelsene mellom de to stormakter er mer anstrengte enn noen gang siden den kalde krigens slutt. Det var åpenbart at de fulgte rådet til NATOs generalsekretær, Jaap de Hoop Scheffer, om å dempe polemikken på begge sider.

Striden om rakettskjoldet

President Putin får en klem av USAs førstedame.

President Putin får en klem av USAs førstedame.

Foto: JIM WATSON / AFP

 

Polemikken ble skjerpet av striden om det amerikanske rakettskjoldet, ikke minst fordi polakkene så seg tjent med et mer anstrengt forhold mellom Washington og Moskva.

TV-bildene fra Maine ble neppe godt mottatt av Kaczynski-tvillingene i Warszawa. Putin truet tidligere med å rette inn sine raketter mot mål i Europa, og utenriksminister Condoleezza Rice latterliggjorde russernes bekymringer, til tross for at tidligere sikkerhetspolitiske rådgivere som Henry Kissinger, Brent Scowcroft og Zbigniew Brzezinski advarte mot planene. Det var en situasjon som verken USA eller Russland var tjent med og som Europa helst kunne være foruten.

Enige om å være uenige

Dette kinkige problem ble ikke på noen måte løst i Maine, men det var det heller ingen som ventet. Det positive var at de to presidenter kunne snakke om sin uenighet uten å komme med negative karakteristikker av motparten.

Russiske anti-rakett-anlegg i Aserbajdsjan.

Russisk anti-rakett-anlegg i Aserbajdsjan.

Foto: STR / AP

Putin sa seg villig til ikke bare å modernisere de russiske anti-rakett-anlegg i Aserbajdsjan, men å bygge helt nye i selve Russland og la dem forsvare hele Europa. Han tok opp et gammelt forslag om høyteknologiske informasjonssentra i Moskva og Brüssel.

Bush avviste ikke dette uten videre, selv om han fortsatt holder fast på utplassering av raketter i Polen og radaranlegg i Tsjekkia.

Den fundamentalistiske trussel

Kanskje innser Bush at også Putin er bekymret for iranske raketter med atomladninger. Russland har i sør det strategene kaller en ”soft underbelly”, dvs et utsatt og sårbart grenseområde. I dag vet vi at dette var den egentlige begrunnelse for at politbyrået besluttet seg for å innvadere Afghanistan, ikke å trenge frem til Persiagolfen og avskjære oljeleveransene til USA og Vest-Europa, som mange i Vest trodde den gang.

Senere er det blitt helt klart at Moskva er ytterst bekymret for islamske fundamentalister, både innen Den russiske føderasjon og i nabolandene i sør. Det kan i fremtiden bli den største trussel mot Russland, særlig hvis også terrorgrupper får tilgang til kjernefysisk teknologi. Sett fra Kreml er det dette Tsjetsjenia egentlig dreier seg om.

Også Putin bekymret for Iran

Det mest positive som kom frem i Maine, var at Putin så klart sluttet seg til Bushs bekymring for Iran. Han nikket bekreftende da Bush sa at Russland deler den samme bekymring som USA. Det betyr slett ikke at Putin ikke har motforestillinger mot mye av det Bush ønsker å foreta seg overfor Teheran, og han holder fast på Sikkerhetsrådet som det beste forum.

Men det er sendt et klart budskap om at amerikanerne og russerne står sammen om det vesentlige. Dessuten fikk vi bekreftet at USA og Russland har sammenfallende syn på Nord-Korea.

Sterke russiske reaksjoner

Det er viktig at George W. Bush har lagt av seg den belærende tone som Bill Clinton og særlig dennes medarbeidere inntok overfor Russland, og som Boris Jeltsin mer eller mindre aksepterte. I vest var det den gang en manglende erkjennelse av at det også i Russland ville ta meget lang tid å bygge opp et effektivt demokrati og en moderne kapitalisme. Det var både urealistisk og uklokt å forvente at russerne blindt skulle godta alt Vesten foreslå. Det skapte sterke reaksjoner i det russiske folk.

Putin er populær

Putin ble populær ikke bare fordi han skapte orden i statsfinansene slik at statsansatte og pensjonister endelig kunne få utbetalt sine lønninger og fordi han grep inn overfor oligarkene som hadde tilranet seg enorme verdier. Putins respekteres også fordi han våger å stå opp mot USA og Vesten. Det bekrefter liberale russiske politikere, som i dag står på et sidespor. Det er et mer selvbevisst Russland som ønsker å bli respektert og tatt hensyn til.

Vestlig arroganse

Russland ble under Jeltsin ydmyket av Vesten. Dette sitter dypt. Gavril Popov, som var Moskvas tidligere borgermester og en av de fremste forkjempere i kampen for å avskaffe kommunismen, mener at Vesten ved sin arroganse og overmot bidro til denne følelse av ydmykelse.

Tidligere presidenter George H.W. Bush og Boris Jeltsin.

Russlands tidligere president Boris Jeltsin kastet slipset foran Bush sin far i delstaten Maryland i 1992.

Foto: Dennis Cook / AP

Vesten ga ikke den hjelp som ble stilt i utsikt. I stedet var amerikanerne og europeerne interessert i å utvide NATO mest mulig og redusere Russlands status som stormakt. Popov ser tilbakeslaget for demokrati og pressefrihet i Putins Russland som en følge av disse forhold. Vi måtte bli desillusjonert, sa Popov.

Gorbatsjovs fremste sikkerhetspolitiske rådgiver, Anatolij Tsjernjajev, er inne på det samme når han sier at Gorby ga mer til Vesten enn han fikk igjen. Vesten lot Sovjetunionen oppløses og var egentlig interessert i det.

Uten illusjoner

Det er ikke for sent å lytte til slike røster. Det betyr ikke at vi skal ha illusjoner. Russland er i ferd med å komme på bena igjen som en stormakt, og dette kan bli problematisk for enkelte av naboene, også Norge. Det betyr at Moskva blir seg stadig mer bevisst russiske nasjonale interesser, og at disse blir definert fra dette ståsted, ikke fra Vesten.

Den tid er definitivt forbi da vestlige politikere og rådgiver kunne komme med sin vi-alene-vite-holdning: ”Vi vet hva som er best for dere!” Det betyr også at den fremtidige russiske ledelse kan regne med en bred folkelig støtte når den ikke danser etter Vestens pipe.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt