Presidenten med de høye hælene

Om drøyt to måneder er det presidentvalg i Argentina.

Da blir president Cristina Fernandez de Kirchner gjenvalgt skal man tro forrige helgs primærvalg.

Hun fikk mer enn halvparten av stemmene, og 38 prosentpoeng mer enn sine to nærmeste konkurrenter, som fikk 12 prosent hver.

• Les: Mot gjenvalg for Fernandez i Argentina

Siden disse - ifølge valgloven - ikke har anledning til å inngå et taktisk valgsamarbeid, skal det mye til for utfordrerne å ta igjen CFK sitt forsprang før den 23. oktober.

Nominasjonsvalg

Argentina har innført en form for direkte velgernominasjon. Hvilke partiers presidentkandidater som skal få lov til å delta i selve valget blir bestemt av velgerne selv i nasjonale valg med obligatorisk fremmøte.

78 prosent av velgerne deltok i nominasjonsvalget og en drøy halvpart av de fremmøtte ga altså sin stemme til Cristina Fernandez de Kirchners kandidatur.

Sentrumskandidaten Ricardo Alfonsin (sønn av tidligere president Raúl Alfonsin) og utbryter-peronist Eduardo Duhalde, som var president i Argentina i 2002/2003, fikk 12 prosent hver.

Sosialistkandidaten Hermes Binner fikk 10 prosent.

Bare de syv kandidatene som fikk mer enn 1,5 prosent av stemmene på landsbasis, får lov til å stille som presidentkandidat ved valget i oktober.

Siden de tre hovedutfordrerne ligger nesten likt, anser kommentatorer i Buenos Aires det som relativt usannsynlig at én eller to av dem vil trekke seg til fordel for en jevnbyrdig - for så å anbefale sine støttespillere å stemme på en annen «taper».

Fernandez de Kirchner

Cristina var gift med sin forgjenger som president i Argentina, Nestor Kirchner, som styrte landet fra 2003 til 2007.

• Les: Presidentfruen blir president

Mange forståsegpåere antok lenge at de ville bytte roller nok en gang ved valget i 2011, men dette ble brått uaktuelt da den 60 år gamle Nestor Kirchner døde i oktober i fjor.

• Les: Argentinsk eks-president død
• Les: Argentina tok farvel med Kirchner

Cristina, som etter ektemannens bortgang, bare har kledd seg i svart, ga tidligere i år beskjed om at hun ville stille til gjenvalg.

Den sosialdemokratiske peronisten gjorde det spesielt godt i de mer velstående områdene i Buenos Aires i nominasjonsvalget, som i prinsippet kan tolkes som en nasjonal stemnings- og meningsmåling foran valget om ni uker.

Men hun gjorde det også jevngodt med sine hovedutfordrere i de fattigere boligområdene i hovedstaden.

Når hun i tillegg gjorde det godt på landsbygda og i de store byene langt fra Buenos Aires, er det vanskelig å se hvor eller hvordan hun skal tape selve valget den 23. oktober.

Bøndene misfornøyd

CFK har strammet inn og styrket statens rolle i Argentina etter en langvarig frihandelsperiode med privatisering under president Carlos Menem på slutten av 1990-tallet.

Hun har lagt begrensninger på eksporten av korn og dermed pådratt seg bøndenes vrede, men siden Argentina er inne i en god vekstperiode får Cristina velgernes støtte - og enken får argentinernes sympati.

Men inflasjonen er høy og utenlandsgjelden tyngende, så hun har mange utfordringer foran seg.

Hennes nasjonalistiske og populistiske politikk med kontroll over landbruket, både eierskap og produkter, er god gammeldags peronisme. Subsidier for de fattige og satsning på hjemlig produksjon som vil føre til importreduksjon, er tradisjonell argentinsk politikk.

Finansmarkedene hadde allerede tatt høyde for CFK's forventede valgtriumf, så det har kun vært ubetydelige reaksjoner på børsene etter at utfallet ble kjent.

Som enhver argentinsk president vil hun fortsette å gjøre krav på de britiskstyrte Falklandsøyene, som argentinerne kaller Las Malvinas og mener er okkupert.

«La Pingüina»

Ekteparet Fernandez/Kirchner har de siste åtte år greid å plassere Argentina på kartet, etter en bedrøvelig periode rundt årtusenskiftet da landet i praksis ble slått konkurs.

Cristina har fremstått som en markant, nesten aggressiv leder, som appellerer til følelser og nasjonalisme.

Hun er svært motebevisst, går alltid i høyhælte sko, er kraftig sminket og er ofte blitt beskyldt for å spille på utseendet.

Hun bærer klengenavnet «Pingvina», siden hun var gift med selveste «Pingvinen» Kirchner.

Ekteparet holdt en lav profil under militærdiktaturet i perioden 1976-83, men engasjerte seg politisk i Peronistpartiet etter at demokratiet ble gjeninnført.

De bodde da helt sør i Patagonia i Rio Gallegos, der Nestor Kirchner etter hvert ble guvernør i Santa Cruz-provinsen, mens Cristina ble rikspolitiker og folkevalgt, først i Deputerkammeret, senere i Senatet.

• Les: Argentinas nye president

Mens Nestor Kirchner var president, tok han de fleste statsoverhoder med seg til Patagonia og viste dem sine tynt befolkede hjemtrakter - der isbreer og pingviner tilhører de mest interessante attraksjonene, derav klengenavnet «Pingvinen».

Den «nye» Evita

Enhver kvinne med makt i Argentina vil bli sammenlignet med Evita Peron, landets populære førstedame på begynnelsen av 1950-tallet. Er hun vakker i tillegg, er det uunngåelig.

Og det er ingen ulempe i Argentina å få merkelappen «Den nye Evita» - som Cristina har fått.

Hun har uttalt at hun i enkelte situasjoner kjenner seg igjen i Evita, ikke minst den politisk agiterende Eva Peron som taler engasjert til folket, med utslått hår og en hånd om mikrofonen.

Den glamorøse Evita med oppsatt permanenthår, diamanter og Dior-kjoler identifiserer hun seg ikke med, ifølge Cristina - som selv ikke er fremmed for å pynte seg.

Hun er Argentinas første folkevalgte kvinnelige president. Juan Perons enke, Isabel, var riktignok president, men hun ble innsatt i embedet da ektemannen døde.

Cristina Fernandez de Kirchner, derimot, ble nominert av sitt parti og fikk et kvalifisert flertall i et åpent og demokratisk valg.

Hun understreker ofte at det hun har oppnådd har kommet som et resultat av hardt og mangeårig politisk arbeid, ikke fordi mannen hun var gift med ble valgt til president.

Clinton-parallellen

Det var ikke til å unngå at det ble trukket paralleller mellom Argentinas Christina og USAs Hillary.

Mennene, som begge hadde vært guvernører, ble valgt til president, mens deres juristutdannede ektefeller begge var senatorer med ambisjoner.

• Les: Familien Kirchner tar en Clinton

Begge damene drev valgkamp for sine menn og var viktige rådgivere for dem, og så vel Kirchner'ene som Clinton'ene ble oppfattet som politiske par, der man fikk «to for prisen av en».

Cristina har kommentert sammenligningen, og sagt at hun har mye til felles med Hillary.

De har – til forskjellige tider - måttet kombinere rollen som førstedame og mor med jobben som folkevalgt politiker.

Men på ett punkt ble Hillary distansert. I 2008 tapte hun kampen om å bli nominert som Demokratenes presidentkandidat i USA.

Året før hadde Cristina Fernandez de Kirchner blitt den første kvinne i moderne historie som hadde vunnet et demokratisk valg og dermed overtatt som president etter sin mann.

Sånn sett står Cristina helt på egne politiske ben, og er unik i verdenssammenheng.