To menn kan stanse krigen i Sør-Sudan

Hvor mange skal blø før disse to tør slutte fred? Hvor lenge vil statsledere bare se på at to ruvende ego’er får ødelegge et land? Som verdenssamfunnet må bygge opp igjen. Problemet er at ingen av dem har hastverk.

Kastrasjon og voldtekter

Imens kommer nye rapporter om hva de er ansvarlige for. En FN-rapport denne uka forteller om regjeringssoldater i Mayom-distriktet i delstaten Unity som på tur voldtok jenter, og deretter brente dem levende i sine egne hjem. Det er fortellingen om soldaten som slengte vekk ungen fra mors rygg, og så voldtok mor.

Opprørsbevegelsen, ledet av Riek Machar, har gjort seg skyldig i voldtekter og drap av sivile, den også. Både opprørssoldater og regjeringssoldater har vært med på å kastrere unge gutter og voldta små jenter. I FN-rapporter går det fram at de har bundet barn sammen, før de har skåret over strupen. Sør-Sudans stridende styrker står for en brutalitet som sjokkerer selv erfarne etterforskere og rapportører.

Les også: 38 drepne etter valdsbølgje i Sør-Sudan

Brutte avtaler

Folkets lidelser ser ikke ut til å affisere verken Salva Kiir eller Riek Machar. To av tre innbyggere er avhengig av nødhjelp, mer enn ti tusen er blitt drept, og to millioner mennesker er hjemløse.

I helgen ankom de et hotell i Nairobi for å forhandle. De smilte, men ikke til hverandre. Kenyas president Uhuru Kenyatta hadde bedt "disse mine brødre" om å nedlegge våpnene.

De satt sammen i fire timer, og kom ikke fram til noe som helst. Akkurat som etter fredssamtaler i Addis Abeba, Etiopia og Arusha, Tanzania. De har undertegnet sju våpenhvileavtaler og brutt dem alle.

Forsøk på statskupp?

Det begynte etter en våpenepisode i hovedstaden Juba desember 2013. President Salva Kiir hadde avsatt visepresident Riek Machar og holdt ham nå ansvarlig for å ha planlagt et statskupp. Machar forsvant fra Juba og dukket siden opp i sin hjemtrakt, omgitt av sympatiserende militsgrupper og halve nasjonalhæren.

Siden har de to vært i kamp. I april satte regjeringshæren i gang en voldsom offensiv i Riek Machars områder. Han tilhører nuer-folket mens Salva Kiir er dinka. Det har gjort denne konflikten til en etnisk krig, og splitter dermed dette skrekkens hus til en hatets avgrunn.

Ett håndtrykk

Et håndtrykk er nok. Ett. Men det kom aldri. Forhandlere som har møtt dem er forbauset over med hvilken letthet de betrakter folks lidelser. Det er gjestene som må minne dem om tragediene deres uforsonlige big man syndrom har skapt.

Salva Kiir er sliten og nedkjørt. Konflikter og fiendskap tærer på hans sosiale liv, om han har noe. Det er konflikter i familien. Han har alkoholproblemer. – Det var for to år siden, beroliger hans nære ministre. Men besøkende har sett at han fortsatt griper til flaska.

Er han i balanse? I det ene øyeblikk kan han ta til tårene over folkets lidelser. I det neste kan han fare opp i sinne over sin rival, Riek Machar. Og det ligger ham tungt på hjertet å skulle tilgi. Han har aldri hatt tillit til denne mannen.

Naboer kan ikke hjelpe

Nabolandene skulle forsone de to, men det regionale samarbeidsorganet IGAD har ikke lykkes. De har alle egeninteresser å passe. Kenya vil gjerne at Sør-Sudan bygger en oljeledning gjennom sitt land, Uganda det samme, foruten at Uganda har mange soldater inne i Sør-Sudan. Etiopia vil også ha en oljeledning, mens Sudan er den gamle fienden.

Nå har IGAD Plus dukket opp, supplert med internasjonale spillere som EU, Den Afrikanske Union, Kina og Norge. USA og Storbritannia er også med, men USA er i ferd med å utspille sin rolle i Sør-Sudan. De har gitt opp Salva Kiir.

Norges mann

Midt i dette kaos av håpløshet går den norske diplomaten Jens-Petter Kjemprud. Med teft for politikk, psykologi og krigsherrers spill har han kartlagt partenes personligheter, sterke og svake punkter. Han har studert historien og sammenlignbare konflikter og løsningsmodeller. Han har en tålmodighet det er vanskelig å forstå seg på.

Ambassadør Kjemprud har sittet i sofaen med Salva Kiir i Juba, og på en trebenk i hytta til Riek Machars bushen, omgitt av talløse sikkerhetsvakter, kledd i mer eller mindre korrekte uniformer. Og han har ikke kunnet unngå å se at mange av hans soldater er barn. Det kan en svært etterrettelig kilde i Fangak bekrefte: –I noen områder finnes det ikke gutter over fjorten mer, de er hentet til krigen.

Les også: – Mange ofrer mye for å hjelpe til

Straff, for hvem?

FN truet med å innføre sanksjoner overfor navngitte personer, dersom ikke partene gikk tilbake til forhandlingsbordet og ga sitt folk den fred de fortjener. Norge var med på å stille forslaget.

Nå har FNs sikkerhetsråd vedtatt sanksjonene, men de rammer ikke dem som kan stanse krigen. Seks generaler, tre på hver side, får internasjonalt reiseforbud, og finansielle kilder frosset. Om de har noen, og om de har noen steder å reise. Salva Kiir og Riek Machar går fri.

Krigsforbrytere?

Om en måned legger Den afrikanske unionens Obasanjo-kommisjon fram sin rapport om Sør-Sudan. Der vil Salva Kiir kunne lese om de massakrene hans egen livgarde utførte i de urolige førjulsdagene i 2013.

Den vil bli lest med stor interesse av Den Internasjonale Straffedomstolen ICC i Haag. Her er det kandidater til rollene som forbrytere mot menneskeheten.

Splittet parti

I rapporten vil vi også kunne lese at Sør-Sudans støttespillere, blant dem Norge, gjorde seg skyldig i å drive fram «en uansvarlig politisk klasse» under fredsforhandlingene som førte til statsdannelsen. Norge har alltid vært med på å bygge opp frigjøringsbevegelsen SPLM, som i dag er det regjerende parti.

Les også: Norsk Folkehjelp og UD betalte millionregningen til opprørsleder

Det kan være en forhastet betraktning. Sør-Sudan-eksperter er enige om at, bortsett fra kirken, er SPLM selve limet i samfunnet. SPLM må forenes. Det var der striden begynte, og hvor partileder Salva Kiir ble for autoritær. Egenhendig avsatte han generalsekretæren, Pagan Amum. Han ble siden arrestert sammen med et dusin andre ledere, og siden sendt ut av landet. Nå har de vært tilbake, og Pagan Amum er gjeninnsatt som generalsekretær.

Men freden krever mer: De to på toppen, krigsforbrytere eller ikke, må forenes med hverandre, og med partiet. Uten deres håndtrykk og skulderklapp, kommer ikke Sør-Sudan videre.