Dersom John McCain velges, vil han i de fleste amerikaneres øyne være en overgangsfigur. McCain vil som den 44. president være den eldste som tiltrer i embetet.
Han har hatt kreft to ganger, han er merket av mer enn fem år i fangenskap, og uten Palin hadde han knapt hatt vinnersjanse mot den 25 år yngre Barack Obama.
Velgernes dragning mot Palin kan derfor bli utslagsgivende. McCain representerer en fortid som vekker entusiasme hos de færreste amerikanske velgere. McCain har karakterstyrke og har ofte gått sine egne veier på tvers av det republikanske partiet.
Men hans forsøk på å vende tilbake til folden ved å slutte seg til president Bush’s skattepolitikk som han tidligere stemte mot, og ved å gå inn for oljeboring i naturreservater som han også har vært motstander av, møtes med et nedlatende smil fra den republikanske høyrefløyen: ”Velkommen etter”.
Til overmål sier McCain selv at han ikke har særlig rede på økonomi og at han ikke kan bruke en datamaskin, f. eks. til å skrive e-post. ”Min stab gjør det for meg”, innrømmer presidentkandidaten.
Det er Sarah Palin som fyrer opp under den nye entusiasmen hos republikanerne. Hun treffer dem hjemme på en måte som McCain bare kan misunne henne. Palins politiske merkesaker føyer seg inn i det republikanske ethos som hånd i hanske:
Motstander av abort også ved voldtekt og incest.
- Evangelisk kristen.
- Kreasjonist – vil at skolene skal undervise i Bibelens skapelsesberetning fremfor utviklingslæren.
- Motstander av FNs klimapanel og vitenskapelig påvisning av menneskeskapte klimaendringer.
- Tilhenger av fritt våpensalg.
Listen kan gjøres mye lengre. I de fleste slike spørsmål, som abortsaken, er de fleste amerikanere uenig med henne. Palins standpunkter ser likevel ikke ut til å skade hennes potensiale som en valgvinner.
Hun oppildner det republikanske partiet i en slik grad at entusiasmen smitter til vaklende velgere som i Palin ser noe nytt, noe forfriskende og noe som distanserer henne fra den gamle gubbeklubben innenfor hovedstadens ringvei. I så måte har det republikanske partiet truffet blink med sin strategi.
Enhver kritikk av Palin avfeies som sexisme. Plutselig har republikanerne glemt sin mer enn 15 år lange hatkampanje mot Hillary Rodham Clinton, og sin forakt for kvinner med en profesjonell karriere. Den spesielle feminisme som Palin representerer (5 barn og jeger) løftes opp til et nytt kvinneideal.
Mens Obama før det republikanske landsmøtet vant flertall blant hvite kvinner i meningsmålingene, stikker Palin (unnskyld: McCain) nå av med et like stort flertall i denne gruppen.
Dette er kvinner som trolig ville ha holdt fast ved Obama dersom hans visepresidentkandidat hadde hatt etternavnet Clinton. I høy grad dreier det seg i denne skiftende velgergruppen mer om personlig identifikasjon enn om politiske standpunkter.
Fra et europeisk synspunkt fortoner et mulig Palin-presidentskap seg som skremmende. Hun står til høyre for den sittende president i sentrale spørsmål, og uttaler seg slik at tanken om ”hellig krig” i Irak ligger snublende nær.
Hun har løyet om sine politiske bravader i Alaska, blant annet at hun satte en stopper for ”broen til ingensteds”, et lokalt prosjekt som skulle koste skattebetalerne to milliarder norske kroner.
Sannheten er at Palin for to år siden kjempet for denne bevilgningen ved guvernørvalget, og gikk mot prosjektet først etter at Kongressen stanset det. Hun har også løyet om sitt forsøk på å avsette bibliotekaren i hjembyen Wasilla fordi bibliotekaren nektet å renske ut bøker Palin ikke likte.
Og hun er fortsatt under granskning for avskjedigelsen av politikommissæren i Alaska fordi han nektet å sparke en politimann som lå i skilsmissesak med Palins søster. Under et intervju i TV-selskapet ABC i helgen kjente hun ikke til det sentrale element i Bush-doktrinen, nemlig at USA krever rett til forkjøpsangrep mot andre land.
Men så langt i valgkampen omgir Palin seg med et beskyttende teflonbelegg der all kritikk av innhold preller av. Som med så mange nykommere i politikken trekkes velgerne mer mot hennes karismatiske stil og retoriske appell. Som taler rager hun metervis over McCain, og oppslutningen om McCains valgmøter er mangedoblet etter Palins ankomst.
Fortsatt gjenstår sju uker av valgkampen. Fortsatt gjenstår tre TV-debatter mellom McCain og Obama, og en debatt mellom Palin og Joseph Biden, Obamas nesten glemte makker.
Og fremfor alt vet ingen ennå hvordan det finansielle sammenbruddet på Wall Street vil slå ut i politisk sammenheng. USA snubler videre mot et valg som ennå står fullstendig åpent.