Det polske regime, med Kaczynski-tvillingene som president og statsminister, står på sitt foran Unionens rådsmøte torsdag, der spørsmålet om en ny forfatning kommer opp. Etter at Frankrike og Nederland i 2005 sa nei til det opprinnelige forfatningsforslag har denne saken ligget stille.
Ingen hadde lyst til å røre den før Tyskland og Angela Merkel fra nyttår overtok formannsvervet. Merkel forstod at det ikke nyttet å komme trekkende med det gamle utkastet, men en forfatning må EU likevel ha, og da satset hun på det hun mente var mulig og ikke minst nødvendig.
Urimelige stemmeregler
Det viktigste for Merkel var å få forandret stemmereglene som i dag er svært urimelig for de store, folkerike land. Tyskland med 82 millioner innbyggere har ikke flere stemmer enn Italia som har 23 millioner færre. Spania og Polen (med knapt 40 millioner innbyggere) har 27 stemmer, nesten like meget som Tyskland. Dette er åpenbart urimelig, men det har vist seg ytterste vanskelig å myke opp reglene, som har sin rot i det gamle fellesskapet. Da gjaldt det å berolige de andre europeiske land. Tyskerne strakte seg lengre enn langt for at ingen skulle ha mistanke om tyske stormaktsambisjoner på Europas bekostning. Av tyske diplomater ble man stadig innpodet at Tyskland ikke hadde ”egne nasjonale interesser, bare europeiske interesser”. I dag er tyskerne ikke lenger så redde får for å snakke om ”tyske nasjonale interesser”.
”Dobbelt majoritet”
Den urimelige avstemningsordning vil Merkel rette litt på, men uten at Tyskland får det stemmetall det rent matematisk burde ha. Merkel går inn for prinsippet om ”dobbelt majoritet”. Stridsspørsmål skal etter dette avgjøres av et flertall på 55 prosent av EU-medlemmene og 65 prosent av folketallet. For Tyskland, som betaler storparten av EUs budsjett og får lite igjen, vi ikke det gi full rettferdighet, men Berlin nøyer seg med dette.
Vil heller dø
Men Kaczinski-tvillingene sier de ”vil heller dø” enn å akseptere noe slikt. Nå er store ord og fakter ikke noe nytt i polsk historie, heller ikke at polakkene slåss på barrikadene og sender sine sønner i kamp for andres frihet. Da jeg nylig var i Polen, så jeg i flere byer Narviks navn på minneplater over falne. Feige har polakkene aldri vært. Men de har heller ikke utmerket seg som gode diplomater. I diplomatiet er det spørsmål om å ta og gi. Kompromisser er nødvendige.
Press på Polen
De siste uker og dager har Kaczynski-tvillingene vært oppvartet som få andre europeiske politikere. I tur og orden har EU-landenes presidenter og statsministere oppsøkt dem i Warszawa eller tatt imot dem med pomp og prakt. I EUs historie er det ikke ofte at et av medlemslandene er blitt utsatt for så mye press. Ikke bare Merkel, men også hennes kolleger frykter at de polske snubletråder kan velte hele reformprosessen i EU. At EU trenger reformer kan det være liten tvil om, både når det gjelder avstemningsreglene og fordelingene av midlene i jordbruks- og distriktsstøtte. Egentlig burde disse reformer ha vært gjennomført før EUs siste utvidelse til hele 27 medlemmer.
David mot Goliat
De polske ledere er ikke dummere enn at de skjønner at de før eller senere må gi noe. Det har vært slike situasjoner før, blant annet på det beryktede toppmøtet i København, da polakkene ga litt i aller siste liten, og likevel kunne regjeringssjefen vende hjem til Warszawa i triumf som om David hadde beseiret Goliat. De store flertall av polakker er for EU. Det er et paradoks at et så Europavennlig land kan ha en så EU-skeptisk regjering. Hadde det vært valg i dag, ville de tre regjeringspartiet sannsynligvis mistet flertallet. Unge, moderne polakker har liten sans for den bakstreverske politikk regjeringen fører innad, men de har likevel en viss sympati for at Polen gir Brüssel litt motstand.
”Polen mot røkla”
Angela Merkel innrømmer at en ny EU-forfatning ”ennå ikke er i sikte”. Men hun presser på. I øyeblikket er det ”Polen mot røkla”, som en polsk venn av meg uttrykte det. Det er ikke helt riktig. Polen får støtte av Tsjekkia, der president Vaclav Klaus er like EU-skeptisk som Vaclac Havel var EU-tilhenger. Og selv om Storbritannia gjerne ser for seg et EU der de store har større makt, så ønsker verken Tony Blair eller hans etterfølger at Unionen skal påføre medlemslandene for mange og for store forpliktelser. Britene vil ikke oppgi for mye suverenitet til Brüssel. Men polakkene oppfører seg som en arrig liten terrier i forhold til den britiske bulldog. Bulldogen kan nok bite fra seg om nødvendig, men den bjeffer ikke i utide.