Politiske likvidasjoner og drap har forekommet til alle tider, fra den romerske keiser Cæsar - og Håkon Ladejarl som ble drept av sin trell Tormod Kark, til forgiftningen av den tidligere russiske spion Aleksander Litvinenko og drapet på den ledende libanesiske politikeren Pierre Gemayel.
Mange av disse politisk motiverte mordene er aldri oppklart, og i tilfellet Litvinenko kan de fysiske sporene allerede være så godt tildekket at man aldri får full klarhet i hvem som sto bak.
Derfor er det viktig å granske motiver. Når en russisk avhopper som hører til president Vladimir Putins sterkeste kritikere blir tatt av dage, nærmer mistanken seg indisiestatus. Motivene for en likvidasjon er rett og slett det første man spør etter når slikt skjer.
Politisk motiverte mord faller i to hovedgrupper: Den ene der regimer eller organiserte grupper rydder dem de betrakter som fiender av veien.
Den andre der individer ut fra personlige motiver dreper en politisk skikkelse.
Sverige har opplevd to mord i den siste kategorien, først statsminister Olof Palme og senere utenriksminister Anna Lindh.
Palme's morder er aldri tatt, men nye funn, det siste av en revolver på bunnen av en innsjø, peker mot Christer Petterson som først ble dømt for mordet, men senere frikjent i en høyere rettsinnstans. Min personlige oppfatning har gjennom mange år vært at Petterson myrdet Palme.
I Palmes tilfelle står vi ikke bare overfor det man i Sverige kaller en "vettvilling", et ubalansert menneske med mord i blikket og revolver i neven. I deler av det svenske samfunn var det på forhånd bygd opp en hatbølge mot politikeren og personen Palme som har påvirket en ustabil og kriminell personlighet som Pettersons.
Og personlige hatmotiver med politiske overtoner er ikke noe nytt i verden. De amerikanske presidentene Abraham Lincoln og John F. Kennedy ble begge drept av individer i denne kategorien, vi kan også ta med Robert Kennedy og Martin Luther King.
De organiserte mord, der regimer eller grupper står bak, er like tallrike. Ett av dem har tilknytning til Norge. I 1935 kom den sovjetiske kommunistlederen Lev Davidovitsj Bronstein - bedre kjent som Leon Trotski - til Norge, etter å ha blitt forvist av Stalin i 1929.
Den norske regjering, der Trygve Lie var justisminister, ble lagt under et sterkt press fra Sovjetunionen om å forvise Trotski også fra Norge. I 1936 bøyde regjeringen av og sendte Trotski videre til Mexico der han ble tatt av dage med en piggøks fire år senere.
Morderen var en mexicansk kommunist. Men til denne dag har det knapt vært reist noen seriøs tvil om at Stalin og hans håndlangere sto bak.
Det uhyggelige i dagens situasjon er de mer eller mindre skjulte spor som påny peker mot Moskva, ikke bare ved mordet på Litvinenko, men også ved mordet på journalisten Anna Politkovskaja og forgiftningen av den russisk-skeptiske Ukrainske presidenten Victor Justsjenko.
Den siste overlevde, men i Politkovskajas tilfelle later ikke russiske myndigheter til å anstrenge seg på overtid for å oppklare mordet på Russlands mest regimekritiske journalist.
Derfor står vi bare tilbake med mistanker, indisier og hypoteser. Men mistanken alene om at dagens russiske regime, dypt nede i sine avdelinger for våte operasjoner, fører Stalins tradisjoner videre, bør reise spørsmålet om hva slags forhold til demokrati og rettsstat Russland er i ferd med å utvikle under president Vladimir Putin.
