NRK Meny
Normal

Politisk fotturisme på Verdens Tak

Yangthang ligger på «Verdens tak», omgitt av enorme fjell og en like stor himmel. Alle i landsbyen tar inn utenlandske losjerende. Det gir penger i kassa, dessuten er det god skikk og bruk på disse kanter.

Yangthang

Landsbyen Yangthang er utgangspunktet for 'The Baby Trek', den korteste av alle fotturer du kan ta i den berømte Ladakh-regionen.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

Joar Hoel Larsen
Foto: NRK

Han heter Gyurmat, er 24 år, buddhist og guide. Han stiller i Argentinas stripete landslagstrøye, Messi står det på ryggen, men i motsetning til forbildet er han helt ufarlig.

Det er nabolaget som er skremmende. På vei mot fjellet, er det kilometervis med militærleire på begge sider av veien og vi møter en militærkolonne på 80 lastebiler.

Det vestlige Himalaya er kanskje verdens mest militariserte område, og som Bill Clinton sa «verdens farligste». Ifølge innbyggerne selv er det bare «verdens vakreste».

- Her er det ikke farlig, soldatene passer på oss, sier Gyurmat.

Klostre og natur

Guiden Gyurmet i Yangthang

Guiden Gyurmet ble vår veiviser gjennom dalene.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

Tradisjonelt var Ladakh i Kashmir avsidesliggende og utilgjengelig. Hovedstaden Leh ligger 3500 meter over havet og var store deler av året isolert.

Fjellområdet er tørt og karrig, men på grunn av Indus-elven finnes det enkelte grønne lunger. Der drev bøndene sine selvbergingsbruk og overlevde på enkleste vis.

Etter uavhengigheten i 1947 og krigen mot Pakistan samme år, samt grensekrigen mot Kina i 1962, kom det arbeidsplasser. Det offentlige og forsvaret sysselsatte ladakherne. Og 1974 ble det tidligere kongedømmet åpnet for turisme.

Fremdeles tilhører Ladakh kategorien av reisemål du bare «må» besøke før det blir såkalt «oppdaget og ødelagt» av alle andre.

Sesongen er kort, det er ingen femstjerners hotell, og vestlige «backpackere» og japanske reiseselskap utgjør flertallet av turistene.

Severdighetene kan deles i to: Buddhistklostre med syngende og beende munker, samt høye fjell med dype daler i mellom der det tilbys rafting og elvepadling. Vi skulle «gå i fjellet».

Dårlig start

«De innfødte var vennligsinnede» er en formulering fra tidlige oppdagelsesferder og vågale ekspedisjoner inn i det ukjente.

I Ladakh er befolkningen uvanlig gjestfri og vennlig. Deres buddhistiske religion er sterkt medvirkende. De vil gjerne leve i balanse med omgivelsene, og i harmoni med seg selv. Det betyr at de må kvitte seg med negative tanker og leve ut det gode i seg.

Det innebærer blant annet respekt for alt liv. Hvilket noen ganger gir uventede innfallsvinkler. Som da vi skulle til Leh og Ladakh.

I det flyet vårt skulle ta av fra New Delhi, måtte piloten foreta en brutal oppbremsing. En fugl i den ene maskinen ødela motoren. Siden sivile fly bare får lov til å lande på den militære flyplassen i Leh noen få timer hver morgen, ble vi en dag forsinket.

Vi var imidlertid glade for at flyselskapet hadde en snarrådig pilot, men en smule bekymret siden vi mistet 24-timers høydeakklimatisering før fotturen.

Da vi forklarte dette for Gyurmat ble han lei seg. Ikke på våre vegne, men fordi fuglen var død.

«The Baby Trek»

Gyurmat skulle vise oss veien - fra Likir til Rizong, i prinsippet en todagers vandring langs en gammel pilegrimsvei mellom to buddhistklostre nordvest for Leh.

Vi ble en smule fornærmet da Gyurmat refererte til utflukten som «The Baby Trek».

Det var ikke mye hjelp å få i boken Trekking Holidays in India: «Du vil ikke finne en lettere tur enn denne i Ladakh. Alle passene er under 4000m.o.h., og avstanden mellom stedene er relativt korte.»

Men for oss, mer eller mindre rett fra lavlandet, var en 4-5 timers tur i 3500 meters høyde allikevel utfordrende nok. Bratte bakker opp og bratte bakker ned - i overraskende varmt vær - krevde både sin mann og sin kvinne.

At dette var en utflukt for spedbarn stemte dårlig med vår erfaring. Så viste det seg at «baby» henspiller mer på at turen er den minste og enkleste å gjennomføre.

Andre fotturer i Ladakh kan vare i 12-14 dager, man trenger esler og bærere, telt og tillatelser. På vår tur slapp vi alt dette: Vi hadde booket «homestay».

 Phyang-klosteret i Leh, Ladakh

I utkanten av Leh, ligger Phyang-klosteret.

Foto: FAYAZ KABLI / Reuters

Hjemme hos familien Lharjey

Pami er halvannet år. Hun sitter på gulvet, godt påkledd med lue innendørs enda utetemperaturen ville medført gledesscener i sommer-Norge.

Moren Tsering er 28 år, og den som egentlig tar vare på oss. Foreldrene jobber på den private jordlappen.

Tsering lager tradisjonell ladakhi vegetarmiddag. Ris, lokalt dyrkede grønnsaker - bønner, erter og spinat - samt hovedretten dal, som består av linser.

Sauen i innhegningen og kua på bås er der for ull og melk, ikke for å skulle spises.

Kjøkkenet er tilnærmet idyllisk, med enkel belysning fra en solcellelampe. Det kokes på gass, vannet står i store plasttønner under kjøkkenbenken.

Kjøkkenet utgjør hoveddelen av et stort allrom der den gammeldagse men nyoppussede vedovnen i jern og messing, er selve møbelklenodiet. Langs veggene er det et stort antall enorme vannkrukker i kobber som nå kun brukes som dekorasjon.

Tesering og Pami Lharjey

Tesering (28) og Pami (1,5) Lharjey tar imot besøkende turister for overnatting i huset hun og familien deler med foreldrene.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

Familien lever utrolig enkelt, men er ikke fattig. Pami har en dukke og et kosedyr - en elefant. De har klokke på veggen og radio i skapet, samt en mengde med kopper og kar.

Rommet vi bor på, er spartansk utstyrt. To madrasser på gulvet, ingen seng, ingen stol, intet bord. Plastikken er ennå ikke tatt av madrassene. På mange måter er det like greit.

Toalettet, som det sto skrevet på døren, er av det velutprøvde slaget som i tusenvis av år har vist seg å være både funksjonelt og hygienisk: Et hull i gulvet. Bortsett fra den åpne - og bekymringsfullt store – firkanten, var gulvet dekket av et tykt lag med sand. En spade sto klar i hjørnet til å fjerne alle spor.

Yangthang

Familien Lharjey er en av de fem-seks familiene som bor i landsbyen Yangthang, som til sammen har rundt 100 innbyggere.

De har terrassert jordene og ledet vann fra den lokale eleven i kanaler, slik at de har vann til både planter og dyr. Overskuddsvannet ledes inn i et rør og ned fjellsiden der Kashmirs statlige myndigheter har bygd et minikraftverk.

På gode dager har byen elektrisk strøm noen timer, alltid om kvelden. Det forlenger døgnet slik at inneaktiviteter som lekselesing og reparasjon av klær og utstyr ikke stjeler tid fra dagslyset som må utnyttes ute på jordene.

Tesering og Pami Lharjey

Tesering Lharjey setter pris på den enkle men rolige tilværelsen i fjellene.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

Det er ikke egentlig noen landsby, for den har verken gater eller butikker, men familienes hus er bygget på en slik måte at det er brolagte smug mellom dem. Det gir et snev av urbanitet, men det er også alt. Hvis man ikke skal si at kuer er en del av det indiske bybildet.

Det er ingen lås på vår dør, men en hengelås på døren ved siden av. Det viser seg at nabodøren går inn til familiens private hustempel der det er mange gjenstander av høy rituell verdi.

Låsprioriteringen er talende. Vi har ingenting å frykte fra dem. En ladakhisk buddhist vil aldri stjele fra en gjest, men den vestlige kunden er ikke til å stole på - derfor låses de religiøse relikviene inne.

Produktutvikling

Alle familiene i Yangthang tar inn utenlandske losjerende. Det gir penger i kassa, og mye tyder på at konkurransen er hard.

Familien Padma har montert en parabol på taket, hos Solpon har de bygd ut og pusset opp. Flere og bedre rom skulle i prinsippet gi økte inntekter, men det er ikke sikkert.

Det er ikke akkurat folksomt langs «The Baby Trek», ei heller i Yangthang enda det er høysesong.

Oppe ved skolen, der landsbyens fem-seks elever får undervisning, er det to teltplasser. Mange turarrangører i Leh kjører ut feltkjøkken og overnattingstelt med feltsenger og gasslamper. Campingstoler og sammenleggbare bord gir det hele et preg av «base camp», og det ser nærmest hjemmekoselig ut.

Men det betyr at turistpengene blir igjen i byen, det blir ingen overføring av midler fra velstående turister til trengende bygdefolk. Og samtidig, turistene blir berøvet muligheten til å få et døgns innsikt i en fremmedartet og interessant kultur.

Kolonitiden

Både Kashmir og Ladakh var i tidligere tider egne kongedømmer, styrt av maharajaer og konger.

Britenes nærvær i Ladakh var helt ubetydelig, men Leh ligger på Silkeveien og de få byene i denne delen av vestre Himalaya, var i kolonitiden samlingspunkt for handelsmenn og eventyrere, spioner og forrædere fra nær og fjern.

Grensene var flytende, alliansene kortvarige, avstandene lange og behovet for kunnskap enormt. Unge, ambisiøse offiserer søkte lykken på vegne av Dronningen, imperiet og egen karriere.

De lærte seg persisk og urdu, iførte seg lokal klesdrakt, lot skjegget gro og infiltrerte kamelkaravaner. De utga seg for å være hestehandlere, spilte rollen som geistlige og diktet opp tvilsomme, men livsfarlige historier om bakgrunn og fremtid.

Alt for å demme opp for russiske tsarers drøm om å legge under seg India.

De unge britene utviste en imponerende utholdenhet og vilje. Alltid med fare for eget liv. De fant og kartla nye pass, beregnet sannsynligheten for troppeforflytninger i snøen på vinterstid, inngikk avtaler med hensynsløse fyrster, snappet opp rykter om russiske fortropper og skrev bøker om sine erfaringer, som ble bestselgere på hjemmemarkedet.

Oversiktsbilde av Leh i Kashmir, India

Leh var hovedstad i kongedømmet Ladakh, og var i århundrer et viktig stoppested på ruten mellom Kina og India. Byen er fortsatt provinshovedstad, og har i underkant av 30.000 innbyggere.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

Che Guevara og Buddah

Den meget søvnige og svært sjarmerende hovedstaden i Ladakh, Leh, som lå strategisk plassert på Silkeveien, er i dag sentrum for all turistvirksomheten.

En hel gate, Changspa Road, er dominert av reisebyråer og turarrangører som tilbyr «Spiritual Treks» og øko-nomadiske turer. Mellom T-skjorter med Bob Marley og Che Guevara, selges det småfigurer av Buddah og yak-okser.

Fra Changspa, som av praktiske årsaker bare kalles «Tourist Market», organiseres fjellturer av varierende innhold og lengde. Til fots eller på ski, med kajakk eller sykkel.

Unghippier konverserer på mange tungemål, det er koreanske og japanske restauranter, det er kosher-mat og halal-slaktede dyr - selv om de fleste spisestedene er rene vegetarrestauranter.

På Internett-kafeene kan man få en «Caffè latte», det internasjonale symbolet på modernitet, mens takrestaurantene serverer litt for varm Tuborg når man spør pent.

I Changspa ligger oksygenbaren. Fire barkrakker ved en disk samt flasker, men de er ikke av glass. Det er store permanente gassbeholdere, og små transportable dersom bartender Rinchen må rykke ut.

På bardisken ligger gassmasker, ikke ulike de flyverter bruker når de gjennomgår sikkerhetsrutinene. Såpass mange feilberegner egen kapasitet i høyden at det er behov for en kommersiell oksygenbar, forklarer Rinchen.

Stormaktsrivalisering i Kashmir

India med 1,2 milliarder mennesker har atomvåpen. Noen kilometer østover ligger atommakten Kina med sine 1,3 milliarder innbyggere. I nord og i vest ligger den omstridte Kontrollinjen, den ikke-godkjente grensen mot Pakistan som også har kjernefysiske våpen.

Siden Pakistan og Kina står sammen mot den felles fienden, er indisk Kashmir omringet av aggressive naboer på tre kanter - og vel så det.

Selv i sør er grenseforholdene slik at Kashmir bare henger sammen med resten av India langs en 300 kilometer bred landtunge. Den korte geografiske grensen - med i praksis bare én grenseovergang - er for mange separatister i Kashmirdalen et symbol på hvor lite som egentlig knytter delstaten til det øvrige India.

Turister Leh, Ladakh

Ladahk har fortsatt stor tiltrekningskraft på turister.

Foto: Dar Yasin / Ap

Men politisk er situasjonen den stikk motsatte.

At Kashmir er indisk og en integrert del av indisk politikk, er hevet over tvil. Det er en bærebjelke i indisk utenrikspolitikk, og den helt sentrale strategiske orientering i indisk forsvarspolitikk.

Med dette som et geopolitisk bakteppe, får fjellferien og fotturen en en storpolitisk dimensjon som gjør opplevelsen enda mer spennende og interessant.

Stjerner i sikte

En beretning om et døgn i Yangthang blir ufullstendig – og direkte feil – om man ikke nevner stjernehimmelen.

Sitter man først på «Verdens tak» i nattemørket virker universet både større, nærmere og mer overveldende. Fraværet av elektriske lyskilder bidrar til at øynene skjerpes. Det lyset som alltid er der, trer klarere frem og blir synlig.

At man er tre-fire kilometer nærmere Melkeveien enn når man er på Karl Johan i Oslo har ingen astronomisk betydning. Men som turist er det viktig for opplevelsen og helhetsinntrykket.

I den klare og skarpe lufta, så langt fra biltrafikk og eksosutslipp, åpner himmelen seg på en annen og spesiell måte. Det virker som om stjernene avgir et kraftigere lys og at det er flere av dem - når de får skinne ubesudlet og i fred.

En nærmest melkehvit masse av uendelig mange stjerner går som et belte over himmelhvelvningen, og gjør at Himalaya-natten blir et fantastisk supplement til dagen og fotturen, kvelden og måltidet.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt