Gamle og unge satt med vidåpne øyne da mannen med ett slo sverdet ut i luften så dramatisk at en tilhører sølte kaffe på klærne. Syrias siste gjenlevende profesjonelle historieforteller ropte ut: ”Dette skal bli hans siste dag.”
Med en noe mindre dramatisk bevegelse og spakere røst, fortsatte han: ”Sultanens budbringer besteg hesten og satte ut mot korsfarernes leir.
Vel framme, stanset rytteren foran det største teltet, ba om audiens og sa: ’God morgen, Herre Konge. Ta imot dette brevet fra Sultanen. Han vil bli din banemann. Ikke la deg villede av generalers forsikring om seier. Ta imot dette brevet. Hvis ikke, tar jeg ditt hode.’ ”
Al Nafoura
Den syriske fortelleren hadde denne kvelden valgt legenden om en av arabernes store krigere. I det 1300 århundre beseiret han korsfarerne. Fortelleren satt på et lite podium i Kafé Al Nafoura. Foran og på siden satt kvinner og menn med surklende vannpiper, kaffekopper eller teglass.
Abu Shadi, den spedbygde, lille mustasjeprydede mannen med en rød fez, leste fra en gammel slitt bok. Han hold boken i venstre hånd, klar til å gripe sverdet med den høyre.
Kafégjestene satt som forstenet. Men så, midt i fortellingen, på et nytt dramatisk punkt, lukket Abu Shadi boken, løftet øynene mot forsamlingen og sa: ”I dag mine venner, slutter vi her. Takk for at dere kom.” Abu Shadi visste godt at mange av tilhørerne ville komme tilbake klokken 19 neste kveld for å høre fortsettelsen.
Noen av de eldre i forsamlingen kjente godt de historiske fakta om Sultanen som stanset de voldelige korsfarerne. Det som fikk dem til å møte opp på kafeen i skyggen av Omayadmoskeen i Damaskus, kveld etter kveld, er fortellerens – hakawati’ens - unike dramatisering av historier om krig eller kjærlighet.
Libanons elendighet
Selv var jeg kommet til den syriske hovedstaden fra Libanon-krigens elendigheter. Jeg hadde sett store ødeleggelser, på veier, fabrikker og boliger. Jeg hadde hørt beretning om hvordan barn og voksne fortsatt drepes av israelske bomber.
Av rundt 1,2 millioner klasebomber ligger kanskje en halv million igjen, ueksploderte og klare til å ta nye liv. Mange av klasebombene, utstyrt med små haler, henger i drueranker og oliventrær. Bombene eksploderer ved den minste berøring.
Krigen i Libanon preger også Syria. I Damaskus henger Hizballahs gule flagg fra butikk- og husvegger. Bilder av geriljaens leder, Hassan Nasrallah er klistret opp, side om side med Syrias President, Bashar el Assad.
Hizballah skapt arabiske myter vel egnet til å trollbinde gjestene i kafé Nafoura, og ved bordene snakkes det om hvordan små grupper libanesiske geriljasoldater klarte å stanse de israelske styrkene.
Via Internett, radio og tv får syrene også del i krigens etterspill. De vet at hele den militære eliten i Israel skal granskes for sommerens mislykkede invasjon av Sør-Libanon.
Men hvorfor gikk det galt? Hvorfor klarte ikke en av verdens sterkeste militærmakter å knuse en libanesisk milits?
Soldatenes klager
En israelsk general fikk en forklaring da han møtte soldatene fra den berømte Alexandroni-brigaden etter at kampene var over. Generalen ble først forskrekket over soldatenes mange klager. De var ikke på forhånd informert om motstanderne som ventet i Sør-Libanon. De hadde ikke utstyr som passet for kamp mot Hizballah.
De hadde ikke engang nok vann med seg. Noen måtte drikke fra feltflasker som tilhørte drepte geriljasoldater. En og annen av de unge israelerne sa til og med at de ikke ville ta del i neste krig. De hadde sine egne familier å tenke på.
Den israelske generalen ble rasende og anklaget soldatene for å mangle motivasjon. Sinnet toppet seg da generalen forlot møtet, under iltre tilrop. Selv truet generalen en av soldatene med fengsel. En av de menige sa det slik: ”Det å sende oss ut i krigen var som å be en kirurg som ikke hadde operert på to år, gjennomføre en komplisert operasjon og håpe på at den ville bli vellykket.”
En uke etter rabaldermøtet i Alexadroni-brigaden fikk Israels forsvarssjef høre noe lignende fra brigadens offiserer. Offiserene fortalte: ”Soldatene lo oss rett i ansiktet. Det gjorde at vi ikke vant denne krigen.”
Sex-anklager
Ikke nok med at den israelske forsvarsledelsen må tåle mye kritikk. Flere toppledere i Israel er også kommet i søkelyset, ikke for sine beslutninger om å gå til krig, men for anklager om sexovergrep og mistanker om korrupsjon. For de eventyrhungrige på Al Nafoura-kafeen i Damaskus er de ulike israelske drama bare nye bevis på at virkeligheten ofte er bedre enn fantasien
For å begynne med Israels president. Han er så å si er tatt med buksene ned. I denne uken har president Moshe Katzav sittet timevis i politiforhør mistenkt for voldtekt mot en kvinnelig ansatt på presidentens kontor. I kjølvannet av etterforskingen har seks andre kvinner anmeld presidentene for seksuelle overgrep. Det er overgrep som skriver seg fra den tid det nåværende israelske statsoverhode var regjeringsmedlem.
I tillegg til voldtektsanklagene er den israelske presidenten under etterforsking for regelmessig å ha tyvlyttet på private telefonsamtaler. Tyvlyttingen ble gjort via et spesielt telefonsystem presidenten fikk installert på sitt kontor. På toppen etterforskes Israels statsoverhode for mulige lovbrudd i forbindelse med gitte amnestier og nedsettelser av straffer.
Hvis det er noe i anklagene kan president bli den andre på rad i Israel som må gå fra jobben i skam. Katzavs forgjenger, Ezer Weizmann, måtte fratre som president da det ble kjent at han tidligere hadde latt seg bestikke av en fransk millionær.
Aggressivt kyss
Så til den nylig avgåtte israelske justisminister Haim Ramon. Samme dag som Israel gikk til angrep på Libanon, var justisministeren på en tilstelning i Forsvarsdepartementet i Tel Aviv. Da arrangementet gikk mot slutten og justisministeren var på vei ut, kysset han en kvinnelig soldat. Hun påsto at tungekysset var aggressivt.
Men da kvinnen anmeldte ministeren for seksuelt overgrep, forsvarte den 56 år gamle justisministeren seg med at et 2-3 sekunders kyss ikke kan betraktes som noe seksuelt. Det var som et ekko Clintons forklaring om sin sigarføring i Det hvite hus.
Da anklagene mot den israelske justisministeren kom på bordet hadde han ingen annen mulighet enn å gå av. Ikke en gang Ramons nære venn, statsminister Ehud Olmert, kunne gjøre noe. Den israelske statsministeren er nemlig selv ute i hard vær, ikke bare for sin befatning med Libanon-fiaskoen, men fordi han er mistenkt for flere korrupsjonslignende forhold.
Bare noen timer før jeg vandret inn i gamlebyen i Damaskus, ble det kjent at den israelske statsministeren på nytt var kommet i politietterforskernes lys. Denne gang for sin virksomhet som eiendomsspekulant.
Boligtransaksjoner
Ehud Olmert har nemlig kjøpt og solgt sine boliger med store fortjenester. Et poeng for etterforskerne er at husene ikke var så mye verd som han fikk for dem, og da husene senere ble solgt av Olmerts forretingsforbindelser, var det med store tap. Har disse forbindelsene har fått noe tjenester tilbake fra Israels nåværende statsminister? Det er et av de mange spørsmålene politiet vil ha svar på.
Da det ble snakk om disse eventyrlige historiene som brettes ut i Israel, var det en mann på kafé Al Nafoura i Damaskus som mente at vi alle må vente på anklagedes forklaringen. For hittil er det stort sett påstander som serveres i mediene. Og for å illustrere sitt poeng, ville mannen i på kafeen gjerne fortelle en eldgammel historie om en snartenkt geitebukk.
Bukken beitet i høyfjellet den gang det var løver i Syria. Det var sommer og varmt, og bukken bestemte seg for å søke skygge i en fjellhule. Men vel inne i hulen sto bukken plutselig ansikt til ansikt med en løve. Det var umulig å slippe unna.
”Hva vil du her?” sa løven med et vræl
Engel fra himmelen
Geitebukken så med sine store øyne på løven, og svarte med fast stemme: ”Jeg er en engel fra himmelen. Skaperens herre har sendt meg til jorden for å drepe syv løver, syv hyener og syv sjakaler. Jeg er her for å sjekke om du passer til den beskrivelsen jeg har fått på dyrene jeg må drepe. Men nei, du er ikke en av dem. Din skjebne er å få et langt liv. Du kan bare hvile her i skyggen mens jeg fortsetter min jakt.”
Geitebukken ventet ikke på noe svar, snudde bare og gikk langsomt ut.
Løven ble ikke så rent lite skremt av det han hadde opplevd, og da han litt senere møtte en sjakal, spurte sjakalen. ”Hva er galt?”
”Jeg har nettopp møtt en skapning som er sendt av Allah for å drepe syv løver, syv sjakaler og syv hyener. Heldigvis var det min skjebne å bli spart. Men du må passe deg,” sa løven.
”Hvordan så denne skapningen ut,” spurte sjakalen.
”Svart,” sa løven, ”med horn, langt skjegg og tykt tjafset hår.”
”For meg høres det ut som en geitebukk,” lo sjakalen. ” Du burde ha smakt på kjøttet, for det en himmelsk godt. La oss finne ham”
Så begynte jakten, og det gikk ikke lang tid før løven og sjakalen oppdaget bukken et stykke unna.
”Denne gang er det vanskelig å slippe unna”, tenkte geitebukken og forberedte seg på det verste. Da løven og sjakalen var kommet innen hørevidde, breket geitebukken til sjakalen, ” Din usle ynkerygg. Hvorfor tar du med den løven til meg. Jeg har allerede sjekket ham ut, han er ikke en av dem jeg ba deg hente for å spare ditt eget liv.”
Da løven hørte dette, løftet den høyrelabben og slo til sjakalen slik at den ble kastet høyt opp i luften og falt stein død til bakken. Løven tuslet vekk, mens geitebukken kom seg i sikkerhet, vel vitende om at det hadde vært nære på, ikke bare én, men to ganger.
Fortsettelsen
Rettssaken mot Israels tidligere justisminister startet i Tel Aviv mandag. Den siktede forklarte at kvinnen som anmelde ham for aggressiv kyssing, selv hadde omfavnet og flørtet med ham. Nå er spørsmålet om dette svaret er godt for dommerne.
I går sa president Katzav i sitt første avisintervju at han ikke hadde sovet på to måneder. ”Jeg tar sovepiller om natten og andre piller om dagen. Jeg slåss for mitt liv.”
På kafé Al Nafoura i Damaskus venter mange på fortsettelsen.
