Korrespondentbrev

Polens paradoks

WARSZAWA (NRK): Over 90 prosent av polakkene ønsker fortsatt et EU-medlemskap. Samtidig støtter over 40 prosent en regjering som stadig er på kant med EU.

Den årlige Schumanparaden i Warszawa, for å hylle EU

Den årlige Schumanparaden i Warszawa, for å hylle EU.

Foto: Guri Norstrøm / NRK

– Kan du forklare det en gang til? Det kan altså hende at dere skal streike?
Den polske tolken trodde ikke sine egne ører.

Vi hadde reist rundt sammen i flere dager, for å samle reportasjestoff.

Nå var vi i universitetsbyen Lublin sørøst i Polen, snaue to timers kjøring unna grensa til både Hviterussland og Ukraina, og tok en øl sammen etter endt arbeidsdag denne maikvelden.

Jeg forklarte ham igjen at det kunne hende at publiseringen av den første reportasjen ville bli utsatt noen uker, fordi vi journalistene i NRK muligens skulle streike.

– Men, den vil jo bli sendt senere. Dette er jo en sak som holder seg, og som vil være aktuell lenge fremover, oppmuntret jeg.

Streik

Tilfeldigvis, men også ganske symbolsk, satt vi utenfor Hotel Europa. En av historiene vi skulle lage, handlet nemlig om Polens forhold til EU.

At reportasjen ikke skulle være aktuell lenger etter en mulig streik, var imidlertid ikke det som bekymret ham.

– Men, tør dere å streike? Kommer dere ikke til å miste jobben da? spurte han.

At norske journalister kunne klage over dårlige arbeidsforhold og lav lønn, og til med true med streik, var i hans virkelighet helt uforståelig.

Det var en virkelighet som hadde begynte å vokse frem rundt to og et halvt år tidligere.

Bare begynnelsen

– For deg er dette bare en historie. For meg, er dette et sted jeg vil komme meg vekk fra, sukket en polsk tv-redigerer jeg jobbet sammen med.

Det var januar 2016. Vi satt i en kjeller i en boligblokk i Warszawa, og hadde nettopp redigert ferdig en tv-historie til Søndagsrevyen. Jeg begynte å få dårlig tid, fordi jeg måtte rekke et fly, og var i ferd med å pakke sammen sakene mine.

Reportasjen vi hadde laget, handlet om det myndighetene kalte en omstrukturering, men som motstanderne mente var et angrep på mediene i Polen, etter at det nasjonalkonservative Lov- og rettferdighetspartiet hadde fått regjeringsmakta høsten før.

25. oktober 2015 hadde nærmere 51 prosent av de stemmeberettigede polakkene gått til valgurnene. En forholdsvis høy valgdeltakelse til å være Polen.

Valgkampen hadde vært dominert av debatten om økonomiske og sosiale forskjeller, og utsiktene til at flere asylsøkere og flyktninger skulle kunne komme til landet etter migrantkrisa.

Med løfter om streng innvandringspolitikk og økte velferdstiltak, vant Lov- og rettferdighetspartiet rent flertall i begge kamrene i det polske parlamentet.

Dermed lå veien åpen for forandring av landet, og regjeringstilhengerne mente det var nå Polens uavhengighetskamp virkelig startet.

Perioden etter kommuniststyrets fall i 1989, og frem til 2015 hadde bare vært en overgangsperiode. Nå var det på tide å rydde i det gamle systemet, og få mer makt sentralt.

I iskalde januardager hadde vi gjort opptak rundt om i landet. I landsbyen Poswietne der 65 prosent av innbyggerne stemte på regjeringspartiet, hadde vi møtt folk som mente at det nye styret endelig representerte deres verdier: familie, kirke, Gud og fedrelandet.

Og i Warszawa hadde vi truffet en tidligere programleder i Polskie Radio, Polens største offentlige radiokanal, som brått hadde fått sparken.

Hans historie var at kanalen nylig hadde fått en ny sjef innsatt av regjeringspartiet. Assistenten til den nye sjefen, hadde bedt ham om å invitere et regjeringsmedlem til sitt ukentlige radioprogram.

Programlederen nektet og sa sendingen allerede var planlagt. Noen dager senere fikk han beskjed om at programmet hans ikke skulle sendes mer, uten noen nærmere forklaring.

– Men jeg skjønte det jo, sa han.

– Programmet mitt passer ikke det nåværende politiske styret.

Han var den som sto fram da, men også flere journalister i den offentlige kringkastingen fortalte meg at de hadde mistet jobbene sine, og blitt byttet ut med journalister som var mer positive til det nye styret.

– Rent sludder! Var svaret til regjeringspartiet selv, da jeg konfronterte deres representant og daværende visepresident i EU- parlamentet Ryszard Czarnecki om mangelen på ytringsfrihet.

Selv om Polens president Andrzej Duda nettopp hadde signert en ny lov som langt på vei ga regjeringen full kontroll over statlig radio og TV, og EU hadde uttrykt stor bekymring for utviklingen, var svaret til han som satt tettest på EU-systemet selv, at dette ikke var en sak.

Daværende statsminister Beata Szydło mente det samme:

– Vår regjering er demokratisk valgt og vi er nå i ferd med å gjennomføre det programmet som vi ble valgt inn på, sa hun på en pressekonferanse der EU-flaggene symbolsk nok var fjernet, og bare de polske sto igjen.

At landet er suverent til å ta sine egne avgjørelser, har vært myndighetenes gjennomgående mantra siden.

Den polske frilansredigereren sukket igjen, i det han låste meg ut.

– Kontrollen over mediene er bare starten. Det vil bli verre, sa han i det jeg måtte kaste meg inn i en taxi og haste av gårde til flyet, på vei til nye historier å dekke andre steder i Europa.

Fortsatt trøbbel

Han fikk absolutt rett. For det har ulmet mellom Polen og EU siden da.

Det toppet seg i desember i fjor, da EU-kommisjonen utløste artikkel 7, også kalt «atomknappen», og innledet en prosess som i ytterste konsekvens kan frata landet stemmeretten i unionen.

Artikkelen kan aktiveres ved alvorlige og vedvarende brudd på de grunnleggende verdiene som EU-samarbeidet bygger på.

Og i forrige uke ga EU landet klar beskjed, om at de nå får en måned på seg til å omgjøre reformen av rettsvesenet. Hvis ikke det skjer vil landet bli stevnet for EU-domstolen.

Problemet mener EU, er at polske politikere nå er i ferd med å få kontroll over landets Høyesterett, det som jo skal være en uavhengig instans.

I ytterste konsekvens kan Høyesterett bestemme om de vil godta valgresultater, så på sikt kan derfor dette bli veldig alvorlig.

Regjeringen på sin side, sier det er nødvendig med en reform av rettsvesenet, fordi den nå er kontrollert av dommere som er gjennomsyret av kommunisttida.

Regjeringen ønsker derfor å kunne velge høyesterettsjustitiarius. En tredjedel av dommerne som jobber der, har også blitt tvunget til å pensjonere seg fordi det nå er innført en aldersgrense på 65 år.

Nåværende høyesterettsjustitiarius Malgorzata Gersdorf har imidlertid nektet å la seg pensjonere. 66-åringen gikk i sommer fortsatt på jobben, til jubel fra demonstrantene utenfor høyesterett.

Hun akter å bli ved sin lest, frem til seksårsperioden hennes går ut i 2020.

– Jeg engasjerer meg ikke i politikk, men jeg gjør dette for å forsvare loven, sa Gersdorf i det hun marsjerte inn på arbeidsplassen sin.

Blant dem som demonstrerte denne julidagen, var også Polens første president etter kommunismens fall, og tidligere fagforeningsaktivist, Lech Wałęsa. 74-åringen var skuffet over at bare rundt 4000 møtte opp.

– Det er alvorlig når de vil ødelegge domstolene våre. Før eller senere kan dette føre til en borgerkrig, advarte den tidligere mottakeren av Nobels fredspris.

– Med så få som i dag, vil vi ikke vinne mye, sa han.

Abstrakt

For domstolenes og medienes uavhengighet, føles for mange som abstrakte problemstillinger. Det er ikke det som berører folks konkrete liv her og nå. Det som teller for mange i hverdagen er andre ting.

Økonomien går godt, arbeidsledigheten er lavere enn på lenge, lønningene øker. Kort sagt har livet blitt bedre for mange.

En av dem som ikke kommer til å stå på barrikadene, er åttebarnsmoren som jeg møtte i en landsby utenfor Warszawa.

Hun hadde mer enn nok med ungeflokken på 2 til 19 år, men takket være det ekstra barnebidraget som regjeringen har innført hadde dette blitt lettere. I motsetning til tidligere, kunne de nå være med i idrettslag, gå i operaen og reise på ferie, fortalte hun og mente at dette var den første regjeringen som virkelig bryr seg om vanlige folk som dem.

Som utdannet historiker så hun likevel nytten av EU, og håpet konflikten snart ville løse seg.

– Vi hører hjemme i EU, men vi er et ungt demokrati som må befeste vår identitet, slik at vi blir et sterkere land, sa hun.

Og det er det som er Polens paradoks: Over 90 prosent ønsker fortsatt et EU-medlemskap. Samtidig støtter over 40 prosent en regjering som stadig er på kant med EU.

Reportasjen om forholdet mellom EU og Polen er nå sendt. NRK-streiken er bak oss, og tolken trenger ikke lenger å bekymre seg for at jeg skulle miste jobben på grunn av den.
For jeg har fortsatt en jobb. Og fra Polen vil det uten tvil bli flere historier å fortelle.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt