Polen fortsetter Tyskland-kritikken

 

Det bilde som dannes av Tyskland i polsk offentlighet, er til dels like ille som fremstillingen av Vest-Tyskland under den kalde krigen.

Den gang ble Forbundsrepublikken fremstilt som en revansjistisk og militaristisk stat som ville ha tilbake de områder som tyskerne måtte avstå til Polen i 1945.

Den offisielle polske propaganda kunne spille på Bonns uvilje mot å godta Oder-Neisse-linjen som grense mellom de to land.

Seierherrenes diktat

Det var seierherrene i den annen verdenskrig som bestemte at Sovjetunionen skulle beholde Øst-Polen, som ble annektert som ledd i Molotov-Ribbentropp-traktaten i 1939.

Polakkene har aldri helt kunnet forsone seg med hva de måtte avstå til Sovjetunionen, i dag Ukraina og Hviterussland, men så lenge de var med i Warszawapakten, måtte de ta hensyn til Moskva.

Egentlig var polakkene minst like antirussiske som de var antityske, men disse stemninger fikk ikke fritt utspill så lenge Sovjetblokken eksisterte og vesttyskerne nektet å anerkjenne Oder-Neisse.

Kohl ville ha Polen inn i EU

I forbindelse med den tyske gjenforening ble Oder-Neisse-linjen formalisert som Polens vestgrense. Dermed var en viktig anstøtstein fjernet. Under forbundskansler Helmut Kohl ble de polsktyske forbindelser stadig bedre. Tyskerne økte sjenerøst sin fra før rause økonomiske hjelp, og Kohl tok initiativet til å få Polen inn i EU.

Riktig nok hadde tyskerne en egeninteresse av å få polakkene inn i Unionen, siden de dermed unngikk at den tyskpolske grense ble grensen mot miljøtrusler, mafiakriminalitet og smugling av kvinner og narkotika.

Denne grense ble flyttet østover. Men Kohl var også overbevist om at de sentral- og østeuropeiske land måtte trekkes inn i det vestlige fellesskap av hensyn til dem selv, hensynet til demokrati, fred og sikkerhet.

Da tsjekkerne var mest anti-tyske

På 1990-tallet hadde vi den paradoksale situasjon at forholdet mellom Tyskland og Polen var langt bedre enn forbindelsene mellom Berlin og Praha, dette til tross for at tyskerne hadde herjet mye mer i Polen enn i Tsjekkoslovakia. Store deler av Polen ble lagt i ruiner, og millioner av polakker ble satt til tvangsarbeid eller havnet i konsentrasjonsleire.

Tsjekkerne opplevde nesten en gentlemansokkupasjon sammenlignet med det polakkene måtte gjennomgå, men likevel mistrodde og hatet polakkene russerne mer enn tyskerne.

 

Frykten for de tyske fordrevne

Slik er det nok fortsatt, men den antityske propaganda har begynt å virke. Derfor kunne Kaczynski-tvillingene spille effektivt på frykten for at de fordrevne tyskere skulle kreve erstatning og kanskje også sine eiendommer tilbake.

De fordrevnes talskvinne, Erika Steinbach, har opptrådt så provoserende at det var lett å forstå å polakkenes engstelse, til tross for den tyske regjerings forsikring om at det ikke ville komme på tale.

Kompensasjon for krigstapene

Men så gikk president Kaczynski til det oppsiktsvekkende skritt at han i konflikten om EU-landenes stemmetall, krevde kompensasjon for de over seks millioner polske borgere som mistet livet under nazismen. Uten denne tragedie mente han Polen i dag ville ha hatt 66, ikke 38,5 millioner innbyggere.

Hva Kaczynski ikke nevnte, var at størstedelen av de myrdede var jøder. Disse ofre og deres etterlatte ville neppe godta å bli tatt til inntekt for slike ambisjoner hos en stat som før krigen førte en antijødisk politikk og der det fortsatt er sterke antisemittiske følelser.

Skulle man argumentere med krigstap, kunne russerne bare henvise til sine tap som var de største av alle krigførende land.

Polakkene måtte gi seg

Polakkene fikk i EU overhodet ikke gjennomslag for sitt såkalte ”kvadratrot”-forslag som ville ha gitt Polen noen flere og Tyskland noen færre stemmer. I stedet tvang Angela Merkel frem en løsning, der majoritetsregelen, som gir de folkerike land større stemmevekt, ble oppettholdt, men der gjennomføringen trer i kraft først på et senere tidspunkt.

Merkel stod fast på sitt grunnleggende syn, men strakte seg samtidig langt for at polakkene ikke skulle føle seg ydmyket.

”Europas stemor”

Her kunne man ha satt et kryss i taket for at diplomatiet enda en gang hadde avverget en krise, dersom ikke de polske regjeringspartier og deres støtter fortsatt kjørte en så hard antitysk linje.

Nyhetsmagasinet Wprost fremstiller Angela Merkel som ”Europas stemor” med store pupper som blir sugd av Kaczynski-tvillingene. Angela Merkel er for klok til å true med rettssak slik en av Kaczynskitvillingene gjorde etter at en tysk avis sammenlignet ham med poteten, som kan brukes til alt. Men slike utspill som i Wprost skaper en antipolsk stemning i det tyske folk, ikke minst fordi tyskerne vet at Polen får en EU-støtte i samme størrelsesorden som det uforholdsmessig store tyske bidrag til Unionen.

Polakkene leker med ilden når de fremstiller tyskerne så negativt. Og det skal ikke meget til før man får en akselererende vekselvirkning der de tyske reaksjoner skaper enda skarpere polske holdninger.

Det kan komme så langt at tyskerne ikke lenger tar hensyn til polske synspunkter, selv når disse er berettiget. Det er Putin som tjener på dette.