Peronismen som politisk ideologi

Joar Hoel Larsen

For første gang skal Argentina avvikle det de kaller ballotage. Etter at 17 presidentkandidater ble funnet for lette 27.april, skal de to som fikk flest stemmer møtes i en ren finale den 18.mai.

De to kandidatene utgår begge fra samme bevegelse - peronistbevegelsen, og samme parti - Justisialistpartiet - som er bevegelsens politiske organisasjon.

Det betyr ikke at de deler samme politiske syn. I stedet for å avholde nominasjonsmøter og ende opp med én kandidat, stilte Justisialist-partiet med tre kandidater som representerte hver sin fraksjon og retning - hvorav to altså gikk videre.

Norsk parallell

Det medfører at alle argentinere - uansett partitilhørighet, politisk grunnsyn eller peronisthat - må velge mellom to kandidater de ellers aldri ville ha stemt på.

For det er ikke bare stemmerett, i Argentina er det valgplikt og man må avgi stemme. For å anvende modellen på en tenkt situasjon i Norge: Dersom Arbeiderpartiet ikke hadde avklart lederstriden mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland internt, kunne begge ha stilt som kandidater. I en tenkt verden ville de to gått videre til en annen valgomgang, og Høyre-folk, Frp-velgere og Sponheim-lojalister måtte ha valgt mellom de to sosialdemokratene.

Eller, ateistiske SV-ere ville (etter samme modell og logikk) måtte ha valgt mellom Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland. Ikke rart mange argentinere vurderer å stemme blankt.

Peronismen

Den enkle forklaringen er at peronismen bygger på "landsfader" Juan Domingo Perons politiske tanker. Han var en sentral politisk skikkelse fra han dukket opp som en del av militærjuntaen som tok makten i 1943, til han døde 30 år senere. Men hans unge hustru, Eva Duarte - bedre kjent som Evita Peron - bidro også i sterk grad til peronismen som politisk ideologi de fem-seks årene hun virket før hun døde av kreft i 1952, 33 år gammel.

Samtidig lot president og diktator Peron seg bevege politisk av omgivelsene og utviklingen. Han var militærattasje i Italia under Mussolini og hentet påviselig inspirasjon fra de italienske fascistene. Men han var samtidig påvirket av den klassiske arbeiderbevegelsen.

I tillegg var Peron anti-imperialistisk og skeptisk til USAs dominans i Latin-Amerika.

Da han kom tilbake til Argentina i 1973 etter 18 år i eksil var særlig ungperonistene opptatt av radikale ideer hentet fra Fidel Castros Cuba og Salvadore Allendes Chile.

Populistisk

Siden utgangspunktet var såpass fleksibelt, ble oppfølgingen like romslig. Tilpasningsdyktige ledere i ettertid, med Carlos Menem i spissen, har tatt opp i seg - og i bevegelsen - nye tanker og strømninger. Eks-president og presidentkandidat Carlos Menem er partileder.

Han påberoper seg å være Perons rettmessige, politiske arving; men Menems USA-vennlige, ny-konservative, markedsliberale plattform er veldig forskjellig fra Perons. Men evnen til å tilpasse seg nye tider og innta populære standpunkt har Menem til felles med sitt forbilde.

Kynikere hevder dessuten at Carlos Menems nye kone, den tidligere Miss Universe, Cecilia Bolocco, er tiltenkt rollen som en ny Evita - den unge vakre, ved den eldre herrens side.

Ikke-europeisk

"Peronismen lar seg verken forklare eller forstå med europeiske politiske begreper", sier

Pablo Vasquez, forsker ved Nasjonalinstituttet for Historisk Eva Peron Forskning. Han sier at den politiske strømningen som ga seg uttrykk i peronismen har gjort seg gjeldende i en rekke land.

De spesielle kolonihistoriske forutsetningene ved Rio de la Plata, som formet nasjonen, gjorde at den verdensomspennende, politiske massebevegelsene på midten av forrige århundre fikk sin helt spesielle uttrykksform i Argentina i allminnelighet, og i Buenos Aires i særdeleshet. Helt sentralt står "caudillo"- begrepet. Det er en høvding eller en sterk mann.

Eller det mer belastede "en fører" om man vil. "El Caudillo" spilte en sentral rolle da Spania sloss mot maurerne for et halvt årtusen siden. Han sloss for stat og kirke, og ble en sentral og mektig mann.

Denne tradisjonen tok spanjolene og emigrantene med seg til den nye verden, og fremveksten av peronismen kan ikke forståes uten først å forklare caudilloismen. Særlig i fagbevegelsen, det helt fundamentale politiske verktøy i peronistbevegelsen, er "formannen" en caudillo-figur.

Sentrale elementer

Vasquez understreker den katolske kirkes sosiale grunnholdning, som en helt sentral forutsetning. Han trekker videre frem nasjonalismen og arbeiderklassen som pilarer i peronismens tankegods.

Med andre ord: Troende fattigfolk, ofte annen-generasjons innvandrere på jakt etter lønnet arbeid og nasjonal identitet.

De hadde ikke nødvendigvis en klart definert politisk ideologi; men de søkte rettferdighetet og likeverd i et nytt land. Derfor ble den nærmest uanstendig velstående overklassen - oligarkiet som de økonomisk og politisk mektige ble kalt - en naturlig fiende. Og ingen var mer

vellykket i å utfordre de snobbete argentinske overklassefruene enn skuespilleren fra Junin - Eva Duarte.

Hun kledde seg i de mest elegante Dior-drakter og bar de mest utsøkte smykker, mens hun delte ut fotballer og symaskiner, madrasser og kasseroller til "de skjorteløse" som hun kalte sine tilhengere.

Juan Peron var offiser og peronismen fikk fødselshjelp fra de væpnede styrker. Men de militære ble aldri en del av peronistbevegelsen. De var støttespillere - og i en viss grad riset bak speilet. Det var da også offiserskollegaer av Peron som styrtet ham i 1955.

Altomfattende

Det er et langt sprang fra Frankelin D. Roosevelts "New Deal" politikk til Margaret Thatcher, fra Francos spanske falangister til europeiske fagorganiserte. Men dette er blant de bevegelser, politikere og ideer som skal ha inspirert forskjellige peronistfraksjoner, i følge Pablo Vasquez.

Sånn sett kan peronistbevegelsen og derigjennom Justisialistpartiet sprike voldsomt og samtidig romme helt selvmotsigende politiske retninger. Men akkurat som i Norge, der arbeiderbevegslen og Arbeiderpartiet lenge var synonyme begreper, så er det forskjell.

I Norge finnes det folk i arbeiderbevegelsen som ikke stemmer på Ap; og det finnes Ap-velgere som ikke regner seg som en del av arbeiderbevegelsen.

I Argentina, hevder Pablo Vasquez, er det mange i peronistbevegelsen som ikke stemmer på Justisialist-partiet, og det er mange som stemmer på justisialistene som ikke regner seg som en del av "bevegelsen".

Valget 18.mai

De to gjenværende kandidatene fikk under halvparten av stemmene til sammen i første valgomgang. I disse dager pågår en knallhard valgkamp mellom de to partifrendene, som altså er bitre politiske motstandere, om den øvrige halvpartens stemmer.

Det er ingen rettferdig kamp, men Menem har seg selv, sin fortid og sitt rulleblad å takke. Det er så mange i Argentina som aktivt vil stemme mot eks-president Carlos Menem, at selv om det heller ikke finnes noen entusiasme for Nestor Kirchner som Argentinas neste president, så kommer han til å få mange av disse stemmene.

Dette er ikke stemmer for Kirchner, men mot Menem. Selv om eks-presidenten vant første valgomgang med drøyt to prosentpoeng flere stemmer enn guvernørutfordrer Kirchner, så regner mange analytikere med at Menem ikke har mer støtte i reserve, selv om mer 50 prosent av velgerne er "stilt fritt" etter første valgomgang.

Nå hevdes det at Menem kan få færre stemmer i annen valgomgang enn han fikk i første, da mange allerede har tatt for gitt at Kirchner vil vinne. De ønsker derfor å posisjonere seg, og mange politikere som var nøytrale i første runde har nå hevet seg på vinnervogna og sagt at de vil støtte Kirchner i annen valgomgang.

Menem takler motgangen dårlig. Han fremstår allerede nå som en dårlig taper. 73-åringen virker sliten og resignert og det virker ikke til hans fordel at hans 37 år gamle gravide hustru, Cecilia Bolocco, alt for tydelig gir inntrykk av å ha ambisjoner om å bli argentinsk førstedame.

Meningsmålingeneviser klar valgseier til Kirchner. En av dem gir Kirchner 68 prosent mot 17 prosent til Menem. Allikevel er det ingen som helt tør å avskrive den gamle ringreven Carlos Menem.

Lyd og video