Peronismen som politisk ideologi

Peronismen bygger på den katolske kirkes grunntanke om sosial rettferdighet, bevegelsen appellerer til såkalt vanlige folk - og den er nasjonalistisk.

Flagget og fedrelandet er viktige symboler og selv om peronismen i utgangspunktet er demokratisk, så er "den sterke mann" en sentral figur.

Den enkle forklaringen er at peronismen bygger på "landsfader" Juan Domingo Perons politiske tanker.

Juan Peron var offiser og en sentral politisk skikkelse fra han dukket opp som en del av militærjuntaen som tok makten i 1943, til han døde 30 år senere.

Peronismen fikk fødselshjelp fra de væpnede styrker. Men de militære ble aldri en del av peronistbevegelsen. De var støttespillere - og i en viss grad riset bak speilet. Det var da også offiserskollegaer av Peron som styrtet ham i 1955.

Udødelige Evita

Hans unge hustru, Eva Duarte - bedre kjent som Evita Peron - bidro også i sterk grad til peronismen som politisk ideologi de fem-seks årene hun virket før hun døde av kreft i 1952, 33 år gammel.

Samtidig lot president og diktator Peron seg bevege politisk av omgivelsene og utviklingen.

Han var militærattasje i Italia under Mussolini og hentet påviselig inspirasjon fra de italienske fascistene. Men han var samtidig påvirket av den klassiske arbeiderbevegelsen.

I tillegg var Peron anti-imperialistisk og skeptisk til USAs dominans i Latin-Amerika.

Da han kom tilbake til Argentina i 1973 etter 18 år i eksil var særlig ungperonistene opptatt av radikale ideer hentet fra Fidel Castros Cuba og Salvadore Allendes Chile.

Populistisk

Siden utgangspunktet var såpass fleksibelt, ble oppfølgingen like romslig.

Tilpasningsdyktige ledere i ettertid har tatt opp i seg - og i bevegelsen - nye tanker og strømninger.

Tidligere president Carlos Menem var en av dem som påberopte seg å være Perons rettmessige, politiske arving. Men Menems USA-vennlige, ny-konservative, markedsliberale plattform var veldig forskjellig fra Perons.

"Peronismen lar seg verken forklare eller forstå med europeiske politiske begreper", mener Pablo Vasquez, forsker ved Nasjonalinstituttet for Historisk Eva Peron Forskning.

Han sier at den politiske strømningen som ga seg uttrykk i peronismen har gjort seg gjeldende i en rekke land.

De spesielle kolonihistoriske forutsetningene ved Rio de la Plata, som formet nasjonen, gjorde at den verdensomspennende, politiske massebevegelsene på midten av forrige århundre fikk sin helt spesielle uttrykksform i Argentina i allminnelighet, og i Buenos Aires i særdeleshet.

Den sterke mann

Helt sentralt står "caudillo"- begrepet. Det er en høvding eller en sterk mann. Eller det mer belastede "en fører" om man vil.

 

"El Caudillo" spilte en sentral rolle da Spania sloss mot maurerne for et halvt årtusen siden. Han sloss for stat og kirke, og ble en sentral og mektig mann.

Denne tradisjonen tok spanjolene og emigrantene med seg til den nye verden, og fremveksten av peronismen kan ikke forståes uten først å forklare caudilloismen.

Særlig i fagbevegelsen, det helt fundamentale politiske verktøy i peronistbevegelsen, er "formannen" en caudillo-figur.

Sentrale elementer

Vasquez understreker den katolske kirkes sosiale grunnholdning, som en helt sentral forutsetning. Han trekker videre frem nasjonalismen og arbeiderklassen som pilarer i peronismens tankegods.

Med andre ord: Troende fattigfolk, ofte annen-generasjons innvandrere på jakt etter lønnet arbeid og nasjonal identitet.

De hadde ikke nødvendigvis en klart definert politisk ideologi; men de søkte rettferdighetet og likeverd i et nytt land.

Derfor ble den nærmest uanstendig velstående overklassen - oligarkiet som de økonomisk og politisk mektige ble kalt - en naturlig fiende.

Og ingen var mer vellykket i å utfordre de snobbete argentinske overklassefruene enn skuespilleren fra Junin - Eva Duarte.

Hun kledde seg i de mest elegante Dior-drakter og bar de mest utsøkte smykker, mens hun delte ut fotballer og symaskiner, madrasser og kasseroller til "de skjorteløse" som hun kalte sine tilhengere. 

Altomfattende

Det er et langt sprang fra Frankelin D. Roosevelts "New Deal" politikk til Margaret Thatcher, fra Francos spanske falangister til europeiske fagorganiserte.

Men dette er blant de bevegelser, politikere og ideer som skal ha inspirert forskjellige peronistfraksjoner, ifølge Pablo Vasquez.

Sånn sett kan peronistbevegelsen og derigjennom Justisialistpartiet, som er bevegelsens politiske organisasjon, sprike voldsomt og samtidig romme helt selvmotsigende politiske retninger.

 I Argentina, hevder Pablo Vasquez, er det mange i peronistbevegelsen som ikke stemmer på Justisialist-partiet, og det er mange som stemmer på justisialistene som ikke regner seg som en del av "bevegelsen".

Partiet har også flere fraksjoner som av og til står helt i mot hverandre.