NRK Meny
Normal

Taliban, Pakistan og fremtiden

Pakistan sitter med nøkkelen til Afghanistan - samtidig som landet har sine egne problemer.

Pakistansk soldat i Bajaur i de stammestyrte områdene
Foto: Adrees Latif / Scanpix/Reuters

Pakistans militære offensiv mot pakistansk Taliban høsten 2009 førte til at Taliban måtte oppgi viktige posisjoner i Sør-Waziristan.

Men ledelsen i pakistansk Taliban er ikke tatt, den har bare gjemt seg et annet sted. Det illustrerer en over hundre år gammel utfordring for alle som har forsøkt å styre territoriene som i dag utgjør Pakistan.

Stammestyrte områder

Det britiske kolonistyret ble etablert i India i 1858. For å kunne administrere det veldige landet, var britene avhengige av innfødte kollaboratører med varierende grad av fullmakter.

Det som i dag utgjør grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan var og er fortsatt dominert av Pashtun-stammen, og i 1897 ble det trukket en grense, den såkalt Duran-linjen som til dags dato aldri er anerkjent av noen afghansk regjering.

Kart over grenseområdene Pakistan-Afghanistan
Foto: Grafikk / NRK

Sju stammeområder på pakistansk side er fortsatt styrt av en lov fra 1901, Frontier Crimes Regulation, som gir stammens eldste, maliken, hovedansvaret for å lede de lokale stammerådene, som igjen spiller hovedrollen når det gjelder å løse lokale konflikter.

Malikene rapporterer til politiske agenter, som er den viktigste forbindelseslinjen til sentrale, pakistanske myndigheter. Den politiske agenten kan beslutte kollektiv avstraffelse av hele familier eller stammer, slik som bøter, riving av hus og konfiskering av eiendom.

Untatt pakistanske lover

De sju stammeområdene, som inkluderer Sør- og Nord-Waziristan, er ikke omfattet av vanlige pakistanske lover, og befolkningen fikk stemmerett ved valg til nasjonalforsamlingen først i 1997.

Lokal stammesoldat i Khar, Bajaur-distriktet, Pakistan

Lokal stammesoldat i Khar i Bajaur-distriktet.

Foto: Adrees Latif / Scanpix/Reuters

Gjennomsnittsinntekten i de sju stammeområdene (FATA) er under 3000 kroner i året, ca. halvparten av nivået for resten av landet. Bare 17 prosent av befolkningen på ca. 3,5 millioner i FATA kan lese og skrive, sammenliknet med 56 prosent i Pakistan som helhet.

India ble uavhengig i 1947, og samtidig fikk muslimene i den tidligere kolonien sin egen stat, Pakistan.

Lederne i de sju stammeområdene ønsket selv å videreføre en løs tilknytning til sentralmakten, og de fikk lov til å fortsette å styre etter gamle lover og prinsipper.

For de fleste praktiske formål i dagliglivet er størsteparten av grensa mellom Afghanistan og Pakistan noe som bare eksisterer på papir.

Nordvestlige grenseprovisen

Den nordvestlige grenseprovinsen (NWFP) er, til forskjell fra stammeområdene, fullt integrert i Pakistans politiske arkitektur. Provinshovedstaden er Peshawar.

Peshawar og området rundt har vært hovedmålet for hundretusener av flyktninger fra krigene i Afghanistan – fra den sovjetiske invasjonen i 1979 og framover.

Kashmir er navnet på grenseområdet mellom India og Pakistan.

Flertallet av befolkningen i er muslimer, men Kashmir var i 1947 styrt av en hinduistisk fyrste. Muslimene fryktet at hele området ville bli innlemmet i India og gjorde derfor opprør. Fyrsten fikk militær støtte fra India, mot å gå med på at Kashmir ble en del av den indiske staten.

Soldater i rituale på grensen mellom India og Pakistan

Pakistanske og indiske soldater har daglige riutaler på grensepostene.

Foto: Mohsin Raza / Scanpix/AFP

Krigen som fulgte endte med at området ble midlertidig delt i en indisk og en pakistansk del, og delelinjen overvåkes til dags dato av FN. Striden om Kashmir er hovedårsaken til at forholdet mellom India og Pakistan alltid har vært spent.

Øst-Pakistan øst for India rommet i 1947 om lag 60 prosent av Pakistans befolkning, men hadde ingen geografisk tilknytning til Vest-Pakistan.

Den politiske og militære makten var konsentrert i vest, og etter en blodig borgerkrig i 1971 ble Øst-Pakistan med indisk hjelp løsrevet og tok navnet Bangladesh.

Hæren som politisk kraft

Konflikter om Pakistans grenser og kontroll over landområder har bidratt til at hæren i lange perioder har vært den dominerende politiske kraften i Pakistan.

Pakistans tidligere leder, general Zia ul Haq, fotografert 25. januar 1982.

Feneral Zia ul Haq.

Foto: PHILIPPE BOUCHON / AFP

Det første militærdiktaturet så dagens lys i 1958, under feltmarskalk Ayub Khan. General Muhammad Zia ul-Haq tok makten i et kupp i 1977, og var president fra 1978-1988, da han omkom i en flystyrt.

Zia ul-Haq forbød politiske partier, innførte streng pressesensur og i perioder unntakstilstand.

Den styrtede statsministeren, Zulfikar Ali Bhutto, ble anklaget for mordkomplott og henrettet. Zia ul-Haq gikk langt i å islamisere det pakistanske utdanningssystemet og kulturen, økonomisk støttet av blant annet Saudi-Arabia.

Da Sovjetunionen invaderte nabolandet Afghanistan i 1979, startet USA og Pakistan i fellesskap oppbyggingen av en muslimsk motstandsbevegelse, mujahedin, med baser og treningsleire i grenseområdene mot Afghanistan.

Mange av dem som ble rekruttert i årene med sovjetisk okkupasjon sluttet seg siden til Taliban, Al Qaida og en rekke militante islamske grupper med mer eller mindre tette bånd til Al Qaida og Taliban.

Minnemarkering for Benazir Bhutto

Minnemarkering for Benazir Bhutto etter drapet.

Foto: Anjum Naveed / AP

Etter Zia ul-Haqs død, ble det arrangert valg, og Pakistan fikk sin første kvinnelige regjeringssjef, Benazir Bhutto. Hun gikk av som følge av korrupsjonsanklager allerede i 1990, og fram til 1999 var landet preget av maktkamp, mangel på stabilitet og skiftende sivile regjeringer.

I 1999 grep forsvarssjef Pervez Musharraf og en gruppe ledende offiserer makten. Han utnevnte seg selv til president i 2001, og fortsatte i den stillingen med vidtrekkende fullmakter også etter at det var gjennomført parlamentsvalg i 2002. Han ble tvunget til å trekke seg i 2008, og igjen er det innført sivilt styresett.

Men i virkeligheten er det de væpnede styrkene som har siste ord i utenrikspolitikken, og forsvarssjef Ashfaq Parvez Kayani er en viktigere samtalepartner enn utenriksministeren når utenlandske ledere kommer på besøk.

Taliban både fiende og alliert

«Taliban» brukes som betegnelse både på pakistansk Taliban og afghansk Taliban, og i begge tilfeller omfatter det flere mer eller mindre tett forbundne militante grupper.

Pakistansk Taliban har hatt hovedsete i Sør-Waziristan, mens de afghanske gruppene har sitt sterkeste støttepunkt i Nord-Waziristan.

«Al Qaida» brukes i pakistansk sammenheng stort sett om geriljasoldater rekruttert fra andre områder enn Afghanistan og Pakistan, blant annet Saudi-Arabia, Tsjetsjenia, Sudan og Jemen.

Pakistanske observatører regner med at det er et sted mellom 3000 og 5000 Al Qaida soldater i Pakistan. Men flere pakistanske militante islamske organisasjoner har nær forbindelse til Al Qaida, også de som kjemper for et pakistansk Kashmir.

Pakistansk Taliban har de siste årene gjennomført en rekke terroraksjoner mot mål i Pakistan, også i de store byene langt unna Waziristan.

Video nsps_upload_2009_11_14_13_13_29_437.jpg

Video: Peshawar har vært rammet av flere store bombeangrep.

Fra 2004 til 2008 har det vært gjennomført flere militære offensiver, fulgt av fredsavtaler som ikke har holdt.

I oktober 2009 startet hæren den hittil største offensiven i Sør-Waziristan, med om lag 30.000 soldater. I midten av desember erklærte statsminister Yusuf Gilani at den militære operasjonen i Sør-Waziristan var avsluttet.

Men jakten på lederne for paktistansk Taliban fortsatte i andre stammeområder, dit de skal ha flyktet.

Jalaluddin Haqqani

Jalaluddin Haqqani.

Foto: Mohhammad Riaz, / Scanpix/AP

Samtidig har USA lagt kraftig presse på pakistanske ledere for å få dem til å gå til krig mot afghansk Taliban på pakistansk territorium. President Obama skrev i slutten av november et brev til president Asif Ali Zardari, der han ber om hjelp, spesielt til å nedkjempe nettverket til Jalaluddin Haqqani i Nord-Waziristan.

Haqqani skal ha stått bak de fleste selvmordsaksjonene i Kabul de siste par årene, blant annet angrepet på Serena hotell i januar 2008. I midten av desember svarte Zardari at de «skal bekjempe opprørere i de lovløse grenseområdene…, men i sitt eget tempo og på våre egne betingelser».

Pakistanske myndigheter ser den afghanske Taliban-bevegelsen som en garanti mot for sterk indisk innflytelse i Afghanistan.

Det er uklart om den pakistanske etterretningen, ISI, fortsatt samarbeider aktivt med den afghanske Taliban-bevegelsen, men den blir i alle fall ikke bekjempet. Talibans øverste leder, Mullah Omar, befinner seg også trolig et sted i Pakistan.

USA - en brysom alliert

Det blir ingen stabil fred i Afghanistan uten aktiv hjelp fra Pakistans politiske og militære ledelse. Det vet amerikanerne, og derfor er det pøst inn mange titalls milliarder dollar i militær og sivil hjelp de siste 30 årene.

Pakistan har fått et moderne forsvar, men hæren har like til det siste prioritert grensa mot India langt høyere enn de ekstreme islamistene langs grensa til Afghanistan. Minst 80 prosent av de væpnede styrkene er øremerket grenseområdene mot India.

Høsten 2009 var det bare så vidt den pakistanske regjeringen kunne si ja takk til en amerikansk sivil hjelpepakke på 1,5 milliarder dollar de neste fem årene. Grunnen var betingelsen om sivil kontroll over Pakistans forsvar, et krav den militære ledelsen tok kraftig avstand fra.

De siste årene er nær 600 opprørere og sivile i grenseområdene mot Pakistan drept av amerikanske førerløse fly (droner) utstyrt med bomber. Det har gjort USA enda mer upopulært, og den sivile regjeringen blir anklaget for å være viljeløse lakeier i amerikansk tjeneste.

Nå truer USA med å øke bruken av droner, dersom ikke landets eget forsvar går løs på afghansk Taliban.

Den pakistanske ledelsen er også misfornøyd med at USA har et langt tettere samarbeid med India, blant annet om utvikling av kjernekraft. India er den fremste motvekten til Kina i regionen, og ses på som et langt mer forutsigbart og stabilt regime.

Så langt har USA ikke kommet opp med noen langsiktig strategi for hvordan forholdet til Pakistan skal utvikles for å sikre størst mulig stabilitet i hele regionen.

Store hjelpepakker og stor grad av frihet for det pakistanske forsvaret til å bruke den miltiære støtten som den vil kan vise seg å bli for lite effektivt når det er helt åpenbart at USA og Pakistan har ganske så ulike interesser, ikke minst på kortere sikt.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt