Ukens korrespondentbrev kommer fra Pakistan.
Bare få timer etter at vi forlot området, eksploderte det igjen. En selvmordsbomber hadde flyktet fra politiet inn i et bolighus i det smale smuget.
Da terroristen oppdaget at han var omringet og ikke kunne slippe unna, detonerte han like godt sprengladningen rundt magen der og da. Huset ble smadret og taket blåst av.
Tilbake lå tre maltrakterte lik: Bombemannen pluss den unge mammaen som var hjemme i huset – og hennes vesle baby.
En fryktelig handling, men dessverre alt for vanlig.
- Les:
Valget og volden
I ukene foran valget i Pakistan i forrige måned ble folk drept hver eneste dag. De fleste i angrep fra selvmordsbombere, men mange også skutt ned på åpen gate midt på lyse dagen.
Et enormt oppbud av politi, militære og andre sikkerhetsstyrker virket fullstendig ute av stand til å avverge terroren.
Huset som ble sprengt i filler, og hvor bomben også drepte moren og barnet som ikke hadde noe som helst med konflikten å gjøre, lå i gamlebyen i Peshawar.
Peshawar er største by og hovedstad i provinsen som grenser til den nordlige delen av Afghanistan, områder hvor Pakistans Taliban har sitt sterkeste fotfeste.
- Les:
Jeg var i Peshawar under valgkampen, for å snakke med pakistanere som hadde mistet sine nærmeste i terrorangrep på politiske møter.
Etter en særdeles kronglete og nervepirrende kjøretur i Peshawars trange smug, hvor det knapt nok er plass til en bil mellom alle salgsboder, sykkeldrosjer og strømmer av fotgjengere, nådde vi fram til en bygning hvor vi ble geleidet inn gjennom en svart jerndør på gateplan.
Raskt ut av bilen og inn, så ikke forbipasserende eller folk i nabolaget skulle oppdage at utlendinger med kamera kom på besøk. Det kunne vært farlig.
Innenfor møtte vi et titall mannfolk som alle ble skadet da en selvmordsbomber sprengte seg i lufta under et valgmøte holdt på et gatehjørne noen få kvartaler lenger ned i gata.
Flere titalls mennesker ble drept. Folk som hadde kommet for å høre politikeren som holdt møtet, men også noen forbipasserende omkom. Kvinner, menn og barn som ikke hadde noe å gjøre verken med møtet eller politisk virksomhet.
De fleste av mennene på det hemmelige møtestedet, var likevel politiske aktivister fra Det nasjonale Awami-partiet. Flere av dem gråt og fortalte om en bror eller fetter eller nær venn som ble drept i bombeangrepet. Andre viste fram arr etter bombesplinter.
Jeg spurte hvorfor dette angrepet skjedde, men ingen kunne gi meg klare svar.
De sa det var uforståelig og uberettiget, og turde ikke si noe mer.
- Les:
(Korrespondentbrevet fortsetter under videoen.)
– Vi vil at Khan skal vinne valget
Talibans tid for hevn
Det gjorde imidlertid organisasjonen som tok på seg skylden for bomben: Pakistans Taliban.
Deres talsmenn forklarte gjentatte ganger under valgkampen at Pakistans Taliban med alle midler ville hindre gjennomføringen av det demokratiske valget.
Demokrati er i strid med deres forståelse av islam, proklamerte de.
Da altså bedre – og mer korrekt rent religiøst – å ta livet av folk, enten det er politikere, partitilhengere og tilfeldige forbipasserende. Eller upolitiske hjemmeværende, som moren og den vesle babyen i Peshawar.
Awami-partiet regnes som ett av de ikke-religiøse og mer liberale partiene i Pakistan. Det betyr ikke at de tar avstand fra islam, tvert imot, men de legger ikke alltid religionen til grunn for sine politiske standpunkter.
Verre enn at de fremstår som relativt moderne og liberale, er nok at Awami-partiet deltok i den utgående regjeringen, sammen med Pakistans folkeparti, partiet til avdøde og tidligere statsminister Benazir Bhutto. En regjering som sendte sine militære styrker for å angripe Talibans kjerneområder langs grensen mot Afghanistan.
Nå mente Pakistans Taliban det var tid for å hevne seg ved å angripe regjeringspartienes valgmøter med selvmordsbombere.
Strømmen som tok valget
Hver eneste dag under valgkampen ble folk drept, lemlestet eller kidnappet.
Regjeringspartiene innstilte etter hvert alle offentlige valgmøter og arrangementer, og reduserte valgkampanjen til for det meste å annonsere på fjernsyn.
Det ga ikke særlig gjennomslag i et samfunn hvor strømmen er koplet ut 22 timer i døgnet i størsteparten av landet.
Dermed ble valgkampen verken fri eller rettferdig, siden de to viktigste opposisjonspartiene fikk gå helt fri for pakistanske Talibans terrorkampanje og dermed kunne holde store massemøter utendørs.
Disse partiene vant da også på valgdagen.
På den annen side kan det jo sies at regjeringspartiene hadde seg selv å takke.
De kunne jo ha gjort forsøk på å bedre elektrisitetsforsyningen i landet de fem årene de satt ved makten. Det gjorde de ikke.
Så mye annet lyktes de ikke med heller. Bortsett fra å holde seg ved makten i hele femårsperioden og ikke bli avsatt i nok et militærkupp. Noe som i seg selv må regnes som en bragd i Pakistans svært skjøre demokrati.
Det er første gang i landet historie at én demokratisk valgt regjering avløser en annen, noe de fleste velgerne var svært stolte av.
(Korrespondentbrevet fortsetter under videoen.)
Alsam Ashan, Norges kanskje mest norskpakistaner, er skremt av utviklingen i Pakistan.
Gjestfriheten over alt
Pakistanere er tålmodige mennesker. Folk har ikke strøm til matlaging, tv-titting eller luftkondisjonering i 40 graders varme. Lokale sykehus på landsbygda har ikke strøm så de kan ta røntgenbilder eller operere pasienter. Produksjonen ved fabrikker og småbedrifter stanser opp på grunn av alle utkoplingene.
Men livet går likevel videre, med åpne dører for alle besøkende i de deler av landet der terrorfaren ikke er akutt.
Pakistanernes gjestfrihet synes å være uten grenser. Kommer du hjem til noen, uansett tid på døgnet, forventes det full oppdekning.
En bekjent av meg fortalte at han ved titiden om kvelden en dag ble oppringt av en gammel venn som annonserte at han ville komme på besøk om en times tid. Og vennen trengte noe å spise, sa han.
Min bekjente var da i ferd med å gå til sengs for natten, men måtte selvsagt legge om planene. Han vekket kona, som alt lå og sov. Hun måtte i sin tur vekke kjøkkenpersonalet og be dem sette i gang med å lage mat.
Da gjesten kom, viste det seg at han ikke var alene – men hadde med seg fem andre karer, som også var sultne og forventet bevertning.
– Ble du ikke litt irritert over at din venn kom så seint på kvelden og at han i tillegg hadde med seg fem andre som ikke var annonsert?» spurte jeg min pakistanske bekjente.
– Å nei, svarte han.
– Tvert imot. Min venn og hans kamerater viste meg stor ære ved å be om å få komme på besøk og spise hos meg. Å avslå en slik forespørsel ville vært utenkelig i vår kultur.
Strømmen som suksessfaktor
Resultatet ble en lang natt, hvor man satt oppe etter måltidet for å prate, drikke te og røyke vannpipe.
Pakistanske menn – for det dreier seg jo stort sett kun om menn – har svært stor kapasitet til å sitte stille og ikke gjøre annet enn å nyte en pipe eller en kopp te.
Det kan foregå i timevis. Svært mange av dem har jo ikke noen jobb å gå til, for næringslivet er lammet og økonomien i landet nesten i ruiner.
Kvinnene har jo selvsagt litt mer å ta seg til med å passe barn, lage mat og ordne huset. Noen må jo holde hjulene i gang.
Kontrasten mellom dette fredelige, vennlige og særdeles gjestfrie Pakistan og den daglige volden og terroren er ikke lett å forholde seg til for en utenforstående.
Kanskje ikke heller for dem som bor i landet. Et overveldende flertall av befolkningen i Pakistan støtter verken Taliban eller ytterliggående islam. De ønsker seg fred, arbeid og ikke minst – elektrisk strøm.
Klarer den nyvalgte regjeringen å skaffe dem det, har Pakistan kommet et langt skritt framover.
