Sykkel er Den 3. verdens mest anvendte fremkomstmiddel.
Det selges om lag 14 millioner sykler i året i India, langt flere enn for bare noen få år siden. Ironisk nok er sykkelsalget et tegn på økonomisk vekst.
Den svarte standardutgaven av Hero, Hercules, Atlas, Avon - alle er like - har vært så godt som uendret i 50 år og er tilpasset indiske forhold.
Den koster ca. 400 norske kroner, men det store flertallet av landets innbyggere har fremdeles ikke mulighet til å sette av en månedslønn til en slik luksusgjenstand.
«Luksus» fordi nærmere 1 milliard indere lever på 100 rupies dagen, 12-13 kroner.
Når prisen nå går opp, med 30-40 kroner, ifølge min sykkelselger Narvinder Kalra - så er det mange som ikke kan klare den nye prisen fordi det betyr flere dagslønner for en vanlig arbeider.
Ingen status
På landsbygda er sykkel en dyd av nødvendighet. Særlig for kvinner som kommer seg raskere frem og på den måten kan unngå ubehageligheter og overgrep.
Men i byen, der det tross alt finnes alternativer, gir det ingen status å sykle. Og ingen velger pedalkraft av miljøhensyn.
Sykkelen er fremkomstmiddelet for de aller fattigste og regnes som passé av byborgere med sosiale ambisjoner. De som har råd foretrekker scooter, for ikke å snakke om bil.
I den kasteorienterte indiske trafikkulturen representerer sykkelen lavkasten, og syklister behandles deretter.
Bilister har ingen respekt for og tar ikke hensyn til myke trafikkanter, og det er direkte farlig å sykle. Derfor blir da også mer enn 3500 syklister drept i trafikkulykker hvert år.
Arbeidssykler utbredt
Det er ikke tohjulingen, men den ombygde sykkelen med tre hjul som dominerer bybildet i New Delhi. De har enten et lite lasteplan eller en tverrgående toseters sofa med overbygg.
Dette fungerer i både sol og regn, som parasoll eller paraply. Disse trehjulingene er alle steder, enten lastet til randen med varer av alle slag, eller små skatter som «scavengers» har funnet i andres folk søppel og som de sykkelfrakter til nærmeste oppkjøper for resirkulering.
Denne formen for transport er fremdeles svært utbredt i trange og overbefolkede bygater, men med tilveksten av biler og fraværet av sykkelstier er den utrykningstruet.
Det finnes ingen sykkelpolitikk i indiske byer og veistandarden inviterer ikke til sykling.
Sykkel i premie
Det finnes unntak. I delstaten Bihar har den lokale statsministeren Nitish Kumar satt jentesykler på dagsorden. Siden mange jenter slutter på skolen når de når puberteten, har han lovet dem en sykkel - som gulrot - om de fullfører 8. klasse.
Jentene er motivert til videre skolegang, men blir trakassert seksuelt på skoleveien av gutter og menn. De har i realiteten ikke hatt noe valg og har droppet ut av skolen.
Nitish Kumars særdeles vellykkede sykkelprogram har fått internasjonal oppmerksomhet.
Jentene kan nå ta omveier eller forbi plageåndene, og fortsette med utdannelsen selv om de er blitt unge kvinner. En rekke andre delstater i India har delvis innført ordningen eller planlegger nå å gjøre noe lignende.
Merkelig praksis
Det er ikke lett å skulle ta seg frem på sykkel i New Delhi, og for en nordmann er rundkjøringer med venstretrafikk en spesiell utfordring. Og det er verken forståelse eller belønning å få.
Forleden kom jeg til treningsstudioet der jeg er medlem - på sykkel.
15-20 biler sto i kø, på tomgang og ventet på å bli sikkerhetsklarert for å komme inn på hotellområdet der treningssenteret ligger.
Fornøyd med mitt miljøvennlige fremkomstmiddel passerte jeg køen og syklet forbi vaktene jeg har passert en rekke ganger - i bil og til fots men aldri med sykkel.
Bare for å bli nektet adgang. Sykler var forbudt viste det seg.
Jeg forsøkte å si at det virket underlig - et treningsstudio som nektet folk å sykle. Men slik var regelen.
Etter mye energi på vegne av sykkelen har jeg nå fått skriftelig adgangstegn slik at jeg kan ankomme Amatrra Spa - på min blå metallic Hero Gold Jet. I motsetning til alle de fattige syklistene som ikke har sykkel av typen Extra Shining.
Ambassadør på TV
Jeg kan nå skrive om denne episoden på nrk.no. Men på slutten av 90-tallet kom Norges tidligere ambassadør til India, Arne Walther, på indisk TV med sin sykkel.
Han kjøpte en sykkel-rickshaw, en av disse trehjulingene med sofa og overbygg. Der plasserte han prominente - og andre - norske gjester og tok dem på en liten sightseeing i området rundt den norske ambassaden.
Dette var en så oppsiktsvekkende og til de grader alternativ diplomatisk aktivitet at indiske TV-kanaler filmet den rickshaw-syklende ambassadøren.
Denne turistvennlige, men nokså føydale transportmetoden, er kontroversiell i India.
Myndighetene i New Delhi - som gjerne vil presentere en verdensby på linje med Paris og New York – har forbudt sykkelrickshawer i «New» Delhi, mens den fremdeles er tillatt i «Old» Delhi. Og på den norske ambassadens område, da.
