På joggetur i Gorkijparken

«Follow the Moskva, down to Gorky Park.» Scorpions legendariske Glasnost-hit «Wind of changes» fra begynnelsen av 1990-tallet er en fin inngang til det som jeg skal fortelle dere om nå, nemlig min faste joggerute her i den russiske hovedstaden.

Og den følger faktisk mange av moskovittene nedover til nettopp Gorkijparken, fra den store og nyrenoverte Kalusjkajaplassen som mange av dere kjenner som bakgrunn for denne korrespondentens direktemedvirkninger i programmer som Dagsrevyen og Urix.

For den kresne norske jogger er kanskje ikke min rute her i Moskva helt ideell. Mye asfalt og for mye folk er det store deler av veien. Men turen er alltid full av opplevelser og historie.

Den går altså gjennom Gorkijparken, kanskje en av verdens mest berømte parker, blant annet kjent fra Martin Cruz Smiths kriminalroman fra 1981, seinere filmet og i Norge kjent som «Mordet i Gorkijparken».

Fra kaos til utstillingsvindu

Det er ikke så mye spenning og mystikk som møter meg når jeg runder inn en av inngangsportene fra Krymskij val, gaten som er en del av hageringen som går som en aldri hvilende pulsåre rundt sentrum av Moskva.

For bare får år tilbake ville jeg har ha blitt møtt med et kaos av salgsboder og diverse tivoliapparater som det kunne se ut som om eierne bare at satt opp etter prinsippet først til møllen.

Dette kaoset begynte allerede den gangen landet het Sovjetunionen og eksploderte i de kaotiske årene på begynnelsen av 1990-tallet, da alt var mulig og reglene få, i det vakuum som oppstod etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Til og med en romferge som aldri klarte å få folk ut i rommet var det plass til her den gangen.

Gorkijparken ble opprinnelig anlagt på slutten av 1920-tallet som en slags kulturpark med teatre og utstillingslokaler, og har alltid vært populær blant folk her i den russiske hovedstaden.

Når jeg løper forbi den store fonteneplassen litt inn i parken, tenker jeg ofte på hvordan det var her 22. juni 1941, da folk samlet seg under store høyttalere for å høre utenriksminister Vjatsjeslav Molotov informere dem om at landet nå var i krig, etter at Hitler-Tyskland hadde gått til angrep samme natt klokken fire.

Ingen av dem som vandret rundt her den gangen i sommervarmen, ble uberørt av det som skjedde de neste fire årene.

Dasja og Abramovitsj

Gorkijparken skulle seinere gå gjennom mange faser, men krambodene og tivolitiden står neppe igjen som den mest ærerike. Nå er berg- og dalbanen og pariserhjulet historie. Etter noen år med byggevirksomhet så åpnet Gorkijparken på nytt i november 2011.

Når jeg løper innover mellom blomsterbed og små dammer og innsjøer, så kan jeg bare beundre hvor skikkelig og ordentlig dette er gjort. Overalt er det benker eller store puter som du kan legge deg på.

Oversiktlige informasjonstavler og skilt, på russisk og engelsk, gjør det enkelt å orientere seg. Og moskovittene og vi utlendinger som bor her i byen har raskt tatt tilbake parken.

I dag er den et av de heteste stedene i Moskva, nesten døgnet rundt. Noen ganger er den første kilometeren innover nesten et mareritt for en jogger på grunn av alle som rusler rundt her, selv om få kan beskylde meg for å holde ekspressfart når jeg er ute på tur.

Heldigvis er det i mitt tempo mulig å få med seg det meste av det som skjer og som stadig dukker opp her. Det siste er det nye store galleriet for moderne kunst, Garage, en kloss av en bygning som passer overraskende godt inn med sine store flater og vinduer.

Det er Darja Dasja Zjukova som har investert et ukjent antall millioner rubler i galleriet. Og hun burde ha litt å ta av. Hun er nemlig den nye kjæresten til en av verdens rikeste menn, eieren av fotballklubben Chelsea, Roman Abramovitsj.

En spennende by

Moskva er forresten i ferd med å bli en av Europas mest spennende byer for moderne kunst. Flere nye statlige gallerier for kunst fra det siste århundre har åpnet sine dører de siste årene, i tillegg til et utall mindre gallerier som ligger spredt over hele byen.

Etter vel en kilometer litt lengre inn i parken svinger jeg til høyre utover mot Moskvaelven. Her ligger flere nye restauranter, blant annet en med navnet Lebednoe Ozero, Svanesjøen.

Nå mens kveldene er varme er glassfasadene åpnet opp. Er du heldig, så svømmer det faktisk en ekte svane forbi mens du sitter og nipper til et glass hvitvin, kanskje fra en av de nye russiske produsentene nede ved Svartehavet.

Men skal du være politisk korrekt holder du deg selvfølgelig unna vin og champagne fra Krim, halvøyen som Russland annekterte fra Ukraina i mars 2014.

Vel ute ved elvebredden følger jeg strømmen av mennesker sørvestover, mange av dem på rulleskøyter eller med sykkel. Her er det laget egne sykkelveier, noe som har gjort at sykkelinteressen har eksplodert i Moskva de siste årene.

Du kan leie sykler fra selvbetjente utleiestativer omtrent etter samme prinsipp som det som mange kjenner fra Oslo. Nede ved elven er det også laget til plattinger for dans. Og folk danser, av og til også til instruksjon fra lærere.

Villhundene er borte og bilførerne mer dispiplinerte

På dette tidspunktet begynner min noe tilårskomne kropp å bli varm, og jeg prøver å få opp tempoet der jeg løper mellom de store trærne som vokser helt ned til Moskvaelven. På andre siden ser jeg huset der vi bodde i to år forrige gang jeg var korrespondent her i Moskva.

Den gangen var jogging en risikosport fordi byens parker var full av lunefulle villhunder som plutselig kunne finne på å gå til angrep. Nå er disse for lengst borte, og moskovittene er blitt flinke til å holde sine egne kjøtere i bånd.

Etter et par kilometere langs elven, er det klart for joggeturens lille utfordring. Her skal jeg nemlig opp fra elven til et platå, og jeg har fått streng beskjed fra legen hjemme at det er viktig å presse meg litt nettopp i slike bakker, for å få opp pulsen.

Jeg gjør så godt jeg kan, selv om det går ganske tregt de siste meterne før grusveien flater ut. Nå begynner den fineste delen av joggeturen, på idylliske småveier, før jeg må ta av og ut i den harde virkelighet. Den heter Leninskij prospekt, en av de travleste gatene i den russiske hovedstaden.

Er jeg heldig får jeg noen sekunders pause mens jeg venter på grønt lys, og så er det bare å styrte over de ti filene og håpe at bilene som står og knurrer respekterer sitt røde lys. Og det gjør de stort sett.

Bilistene i Moskva er blitt langt mer disiplinerte enn da jeg bodde her på slutten av 1990-tallet. Noen ganger blir ventetiden lengre, for Leninskij prospekt fører ut til Vnukovoflyplassen, der det er en egen terminal for statlig representasjon.

En gang jeg skulle krysse veien, forsto jeg at det var noe stort på gang. Det krydde av politi, og selv om jeg ikke er hundre prosent sikker, så tror jeg det var president Vladimir Putin som raste forbi med et enormt sikkerhetsoppbud rundt seg.

På andre siden av Leninskij prospekt er det slutt på grønne trær og grusveier. Resten av joggeturen tilbake til leiligheten går på fortau og mellom boligblokker, men her er likevel fint å løpe fordi jeg er unna den verste trafikken.

Snart passerer jeg de røde murene til Donskojklosteret, et av de mest tradisjonsrike i Moskva, og med en kirkegård som rommer mange kjente personer. Ved Sjablovskaja-metrostasjonen øker menneskemengden for en kort stund, før jeg krysser over Mytnaja-gaten, Vaskerelven som vi ville kalt den i Bergen. I riktig gamle dager vasket bøndene dyrene sine her, før de skulle selges på markedet inne i byen.

Hvor går forandringene?

Nå begynner jeg å bli sliten, men vet at det bare er en knapp kilometer igjen. Denne kilometeren er full av kontraster.

Først passerer jeg et av de nye boligkompleksene som har skutt opp i Moskva det siste tiåret, bygd i en blanding av pompøs arkitektur fra sovjetperioden kombinert med en slags overdreven luksus som jeg forbinder med amerikanske TV-serier. I første etasje er det gjort plass til en irsk pub, med priser som nærmer seg norske.

Lambdahus i Vaskerelven

På den andre siden av veien er det bygd flere høyblokker med den samme utovervendte toppen som vi kjenner fra det foreslåtte Munchmuseet Lambda i Oslo. Så kommer jeg forbi området som rommer det kjente Morozov-barnesykehuset, men langs gjerdet ut mot «Vaskerelven» er det også funnet plass til en slags brakkeby.

Jeg kikker av og til inn og ser at her bor de som bygger Moskva. De må være innvandrere fra hele det tidligere sovjetimperiet, først og fremst fra land i Sentral-Asia, men trolig også fra Ukraina og Moldova. Forholdene kan neppe være noe særlig, skal jeg dømme på stanken av urin som siver ut helt til fortauet der jeg løper.

Derfor er det ikke vanskelig å følge legens råd om nok en pulsøkning nå på slutten av joggeturen. For nå er jeg tilbake til utgangspunktet, boligen like ved Kalusjkajaplassen.

Og selv om det begynner å bli noen år siden Scorpions og «Wind of changes», så er det en by i forandring som jeg bor i. Men hvor de forandringene vil før oss hen, det er høyst usikkert.