Gutten i graven

Støtten er hjerteformet i rød granitt. Gutten på bildet som pryder steinen smiler ikke. Han ser stivt inn i kamera.

Munnen er lukket.

Telyset i den grå lykten foran har brent ut.

Det er mange år siden Ardiwan døde. Så lenge at vær og vind er i ferd med å viske ut dødsdatoen som er skrevet i gull under navnet hans.

1.1.2012.

Første nyttårsdag for snart tolv år siden.

Gutten i graven ble bare femten år.

Han hadde feiret nyttårsaften med familien, men fikk aller nådigst lov til å være ute med kameratene en liten stund til etter at nyttårsrakettene hadde stilnet. Minutter senere falt skuddene. Ardiwan døde på sykehuset noen timer senere.

Drapet er fortsatt uoppklart.

Ardiwan ble mitt første møte med gjengvolden i Sverige. Jeg kjente ham aldri, men navnet har brent seg fast. Det var vinter 2012. I Malmö hadde det vært seks drap på to måneder. Det føltes nytt og det var skremmende. Mennesker ble skutt og drept.

Det meste kunne kobles til rivalisering mellom kriminelle gjenger.

Men ikke alt.

Politiet famlet i blinde med en taushetskultur som hadde bitt seg fast. Ingen ville la seg avhøre av politiet. og i hvert fall ikke vitne i en rettssak. Dermed har de fleste av drapene den gangen forblitt uoppklarte.

Hvor mange som ble uskyldige, tilfeldige ofre er derfor vanskelig å vite.

Ingen fortjener å dø slik.

Men det er forskjell på å aktivt ha søkt kriminelle nettverk man vet kriger mot andre og det å bli drept fordi man var på feil sted til feil tid.

Og nå finnes mange graver som ikke skulle vært der.

I Botkyrka sør for Stockholm ligger Ariana begravet. Hun ble skutt og drept i 2020.

12 år gammel.

Et helt uskyldig og tilfeldig offer.

I 2018 ble Ahmed Obaid skutt og drept på en bussholdeplass i Malmö. Han hadde akkurat startet på gymnaset.

Drømmen var å bli lege

Yuusuf Warsame var bare åtte år i 2016 da noen kastet en håndgranat inn i leiligheten i Göteborg hvor han og familien var på besøk.

Yuusuf døde.

Luna Mandic var fire år og hadde vært med faren og to av hans venner på en fisketur. I Torslanda eksploderte bilen de satt i.

Både mennene og Luna døde denne sommerkvelden i 2015.

Listen er uendelig mye lengre.

For meg ble Ardiwan et ansikt på det som ellers var tall i en statistikk eller anonyme silhuetter på avispapir. Det var noe med den femtenåringens historie som rørte.

Jeg vet ikke om det var på grunn av kompisgjengen fotograf Gunnar Bratthammer og jeg møtte ved graven da vi dro for å dekke voldsbølgen i Malmö den gangen i 2012. Det gjorde inntrykk å se tenåringer stå og tørke tårer, snufsende foran bildet av kameraten på kirkegården.

Men det kan like godt ha vært følelsen av den urettferdigheten som lå i det hele. Hvorfor måtte en femtenåring dø? En som ikke søkte noen fare. Som bare ville gjøre som ungdommer flest. Være ute. bare litt til ...

Kanskje var det begge deler.

Helt siden disse vinterdagene i 2012 har jeg innimellom tenkt på femtenåringen som ligger i graven i Malmö. Hvem hadde han vært i dag? Hadde han fått oppfylt noen av drømmene han hadde da nyttårsrakettene lyste opp himmelen over Malmö på årets siste dag i 2011?

Han skulle fylt 27 år nå i oktober.

For det er så lett å glemme det. For alle oss som på en eller annen måte arbeider med drap. Eller dødsfall. Det blir så vanvittig fort tall.

«Rekordmange døde», sier vi og ser alvorlig inn i kamera.

Bak hvert eneste av de tallene er det en historie. Bak hvert av de tallene er det en mor eller far som for alltid vil ha en livssorg.

Det er en lillesøster som om noen år bare vil ha et vagt minne av sin storebror. Det er en skoleklasse hvor det står en tom pult. Et idrettslag som mangler venstre forsvarsspiller.

Bak hvert av de tallene er en bunnløs fortvilelse.

Jeg vet vi aldri kan fortelle alle historiene. Men noen ganger er det viktig å stoppe opp litt. I jakten på siste nytt om gjerningsperson eller forsøket på å finne et vitne som har noe å fortelle.

Voldsbølgen som rammer Sverige nå, har mange og sammensatte årsaker. Jeg har snakket mye om at det handler om makt og ære. Narkotikamarkeder. Om hevn. Om hvordan de unge rekrutteres. Om politiets etterforskning. Straffenivåer og politiske tiltak.

Det har nesten blitt rutine å beskrive utbombede bolighus eller fortelle om unge mennesker som er døde. Og jeg prøver alltid å gjøre det med den profesjonelle distansen som er nødvendig.

Man kan raskt, og kanskje litt ubevisst, tenke at all volden som skjer i Sverige rammer harde kriminelle som er vel vitende om at de har trådd inn i en kriminell løpebane.

Med de risikoer det innebærer.

Men det vi har sett helt fra starten er at uskyldige rammes. Noen fordi de tilfeldigvis er i familie med et gjengmedlem. Andre fordi de var på feil sted til feil tid.

Gjennom minst tretti år, og sikkert lenger, har det vokst frem mange veldig aktive kriminelle miljøer i Sverige. Så mange at det har endt i åpne konflikter.

Det er ingen hemmelighet at mye av det som skjer i vårt naboland handler om en form for systemsvikt gjennom alle disse årene.

Men det er ikke slik at alle som er arbeidsledige i Sverige havner i en kriminell løpebane.

Det er et fåtall. En ørliten promille.

Det er ikke slik at alle innvandrere begår alvorlig kriminalitet. Det er et fåtall. En ørliten promille.

Hvilken gud du eventuelt tror på, hvilket land du kommer fra eller hvilken skole du går på, gir ikke en forklaring på hvorfor du blir kriminell.

Forskning har vist at feilslått integreringspolitikk i Sverige i mange år har ført til parallellsamfunn, utenforskap og segregering. Det er også de fleste politikere enige i.

Arbeidsledighet og ikke minst økonomiske problemer gjør sitt til at det er lett for de kriminelle nettverkene å rekruttere nye kriminelle med lovnader om raske penger, status og tilhørighet i et miljø. Selv om de er få, blir de veldig synlige når de sender uskyldige mennesker i graven.

Og før den onde sirkelen er brutt, vil mange flere gravstøtter, som den hjerteformede i rød granitt, sorgtungt bli satt opp.

På sitt stille vis forteller de historiene vi ellers kunne glemt. Om alle de liv som helt unødvendig ble alt for korte.