Hopp til innhold

Argentinske kuppmakere var mer kyniske enn andre totalitære regimer

Men det er nødvendigvis ikke slik at bødler med en politisk agenda, alltid er onde tvers igjennom. Det kan føre til at sannheten blir veldig vanskelig å forholde seg til.

Jorge Videla

General Jorge Videla tok makten i Argentina i et militærkupp i 1976 og startet sin skitne krig mot opposisjonelle.

Foto: Eduardo Di Baia / Ap

Militærdiktaturet i Argentina fra 1976 til 1983 var ikke mer barbarisk enn juntaer det er naturlig å sammenligne dem med.

Kyniske

Arrestasjoner uten lov og dom, tortur og terrorisering hørte til dagens orden. Folk bare forsvant. I tusenvis.

Men de argentinske kuppmakerne og deres medløpere må ha vært mer kynisk utspekulerte enn generalene i andre totalitære regimer.

Hemmelig politi kjørte rundt i argentinskproduserte Ford Falconbiler. Fire menn med solbriller bak sotede vinduer spredte angst.

De plukket opp «samfunnsfiender» fra gata. Ofte helt vilkårlige fotgjengere. Mange studenter. Enkelte kvinner. Noen var gravide.

Tok livet av mødrene

I de militæres rekker var det mange barnløse par som ønsket seg en liten gutt eller en liten jente.

Kreative offiserer fant råd. Fangevokterne stelte forholdsvis pent med de gravide fangene.

De lot dem bære frem barnet, før de tok livet av mødrene.

Den nyfødte ble så overlatt til juntalojale hjelpere. Ikke nødvendigvis bare høyere offiserer, men barnløse i terrorregimets tjeneste.

Hjernevasket

Mange av disse barna vokste opp i trygge omgivelser med «foreldre» som tok godt vare på dem.

Det er nødvendigvis ikke slik at bødler med en politisk agenda, alltid er onde tvers igjennom.

De kan være omsorgsfulle fedre og mødre, selv om de har bidratt til å ta livet av «gullungens» foreldre.

Disse barna ble som regel oppdratt innenfor en militærkultur, der de ble «hjernevasket». De gikk på skoler, hadde lærere og fritidsledere som i større grad sognet til høyresiden i argentinsk politikk enn det deres biologiske foreldre hadde gjort.

De fikk meninger og holdninger som lå langt fra det de ville ha fått i det barndomshjemmet som aldri ble noe av.

Men selv om barna ikke kjente sin fortid, så var de ikke glemt. Mødrene på Maiplassen, som i denne sammenheng ble Bestemødrene på Maiplassen arbeidet utrettelig for å finne ut hva som skjedde. De ønsket rettferdighet og de ville at de skyldige skulle straffes.

I mange tilfeller hadde datteren fortalt at hun var gravid. De vordende bestemødrene visste når jentene ble tatt.

Den vanskelige sannheten

Da den bestialske adopsjonspraksisen ble kjent etter juntaens fall, begynte de å legge sammen to og to. Det var mulig å beregne en mulig fødselsdato. Og de brukte øynene.

Enkelte offisersbarn var så ulike sine «foreldre» at barna selv mistanke. I andre tilfeller var barna totalt avvisende, ikke bare etter at sannheten ble avdekket, men selv der likheten mellom dem og likviderte «samfunnsfiender» var helt åpenbar.

Mange barn er de siste årene blitt gjenforent med sine biologiske besteforeldre; mot sin egen vilje.

I andre sammenhenger er unge mennesker blitt traumatisert. De har fått samvittighetskvaler. Det har oppstått en lojalitetskonflikt der de ikke har klart å velge mellom «mamma og pappa» og avdøde mennesker på uskarpe svart-hvitt bilder.

Mennesker de verken har sett eller hørt om – før de ble dratt inn i et drama de ikke ønsker å være en del av.

Noen ganger er sannheten for vanskelig.

SISTE NYTT

Siste nytt