Ondskapens hotell

SOUSSE (NRK): Kan ondskap henge igjen i et sted? Jeg klarer ikke å fri meg fra spørsmålet, fra tanken, nå rundt en måned etter terrorangrepet på Imperial Marahaba Hotel i Sousse, Tunisia.

Hotel Marhaba i Tunisia

En væpnet vakt står utenfor Imperial Marhaba Hotel i Sousse etter terrorangrepet for omtrent en måned siden.

Foto: KENZO TRIBOUILLARD / Afp
Sigurd Falkenberg Mikkelsen
Midtøsten-korrespondent

Det kom nemlig over meg som et grøss i den fuktige Middelhavsvarmen, som en indre skjelving da jeg ankom åstedet.

Jeg stod utenfor porten på hotellet hvor 38 mennesker ble myrdet. Fram til da hadde hotellet vært like abstrakt for meg som det må ha vært for alle andre som ikke var i Sousse i disse dagene, som bare så et av disse turisthotellene det finnes så mange av langs alle de vakre kystområdene hvor masseturismen har koblet grepet; et forsøk på å lage et staselig hotell uten å bruke altfor mye penger.

Minnet om Utøya

Hotel Imperial Marhaba, Sousse, Tunisia

På Hotel Imperial Marhaba i Sousse ble 38 mennesker drept

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Det var heller ikke noe spesielt i situasjonen for meg sett fra et journalistisk ståsted.

Et drøyt døgn hadde gått siden hendelsen, TV-kameraene var på plass, det var ingen blodspor å se, ingenting av dramatikken man kan oppleve hvis man kom tidlig var der.

Det var journalistisk rutine i alt det forferdelige. Jeg har vært i nærheten av mye verre ting tidligere, likevel, da jeg stod der utenfor porten var det som om alle drapene utspilte seg rett foran øynene mine, som om selv hendelsen hang igjen i stedet, og kanskje i tiden.

Kanskje var det fordi jeg var utslitt etter lange arbeidsdager og reiser og at jeg dermed var mer følsom enn vanlig, kanskje var nervene mine ekstra i spenn og jeg ankom stedet med senket guard, kanskje var det fordi handlingene minte meg om Utøya.

Jeg har ikke svaret, men jeg vet at jeg aldri vil glemme følelsen av å stå utenfor dette hotellet og kikke inn i hotellobbyen og vite at på andre siden ble uskyldige turister drept med automatvåpen mens de lå i badetøyet.

Drapsmannens herjinger

Seifeddine Rezgui begynte sin drapsorgie på ettermiddagen fredag 26. juni. I Sousse er strandlinjen offentlig og hvem som helst kan gå langs sjøen.

De større hotellene, som Imperial Marahaba har en privat del av stranden, men sjøsiden er ikke beskyttet. Rezgui var kledd som en hvilken som helst tunisisk beach boy, svart shorts, svart T-skjorte. Under armen bar han en parasoll.

Kanskje jobbet han på et av hotellene? Kanskje var han på vei et sted for å slappe av litt selv etter jobb? Når han ikke var fanget opp før han kom så langt, var det ingen grunn til at andre skulle fatte mistanke, i hvert fall ikke på utseende.

Men under parasollen skjulte han verdens mest brukte våpen, det håndvåpen som har tatt flest liv i verdenshistorien og som nå også skulle ta liv på stranden i Sousse, en AK47, en kalasjnikov.

Det er et solid våpen, låser seg sjelden, det er billig og kraftig. Det kan drepe på langt hold, og fra et par meter hadde turistene på solsengene ingen sjanse.

stillbilder av gjerningsmannen, gjerningsmannen løper på stranden

Han blir filmet

Da han hadde gjort seg ferdig på stranda beveget han seg videre opp mot bassenget, og fortsatte der. Skudd for skudd, en mann på jakt etter mennesker å drepe. Her brukte han også eksplosiver. Han holdt på i over en halv time.

En overlevende filmet ham inne på hotellet. Amatørfotografen gjemte seg i restauranten og nærmet seg på et tidspunkt gjerningsmannen slik han blir filmet.

Rezgui blir aldri stanset mens han holder på inne på Imperial Marhaba. Han forlater hotellområdet, går ned til stranda igjen og beveger seg opp i en bakgate noen hundre meter unna.

Det er en kanskje derfor de valgte ut dette hotellet, fordi det er mulig å rømme etterpå.

Naboene kastet steiner

Han beveger seg raskt nå, men hadde nok ikke tenkt over naboenes reaksjoner. For da han kommer opp i denne bakgata begynner folk å kaste ting på ham fra takene; steiner, flasker. Rezgui svarer med en skuddsalve før han løper videre. Kulehullene synes fortsatt. Veien svinger derfra kort til venstre i en nittigradersving, og så rask til høyre igjen. Der møter han politiet. Han blir skutt og drept.

Fawsi Selem

Fawsi Selem tok med barna for å vise fram det som hadde hendt

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Og det er her jeg står, ved de nå svarte blodrestene av ham. To dager har gått og jeg går opp ruta etter ham. Det gjør også hotellarbeideren Fawsi Selem.

Han jobbet på et hotell like ved og var en av dem som kom styrtende til da han hørte de første skuddene. Han kom først og så hvordan drepte mennesker lå på solsengene sine, hvordan parene klamret seg til hverandre i desperate forsøk på å beskytte sine elskede for kulene. Han har ikke sovet siden hendelsene og nå har han tatt med seg barna sine for å vise fram det som har hendt.

«De må forstå,» sier han. Underforstått, slik jeg forstår ham, de må forstå hva terror er, og kanskje også hvorfor pappaen deres snart er arbeidsløs. Akkurat hvordan en tiåring skal forstå hva som har hendt, skjønner jeg derimot ikke

«Islamistisk fascisme»

Mens jeg står der og prater med Fawsi, stanser en annen mannen.

Han er eldre, kledd i bukse og skjorte trass varmen. Han passer ikke inn her og bryter da også inn i intervjuet og gjør tegn til at han vil prate. Han har akkurat vært på stranda for å gi en muslimsk bønn for ofrene, forteller han.

Nawfel Shebi, lege

«Det er fascisme, islamistisk fascisme. Det er Hitler med religion,» sier han

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Han har heller ikke fått sove siden terroren, og han måtte gjøre noe, så han satt seg i bilen, kjørte fra hovedstaden Tunis ned til Sousse og nå er han på vei hjem igjen. Han er lege og heter Nawfel Shebi. Han er meget opprørt. «Det er fascisme, islamistisk fascisme. Det er Hitler med religion,» sier han. Han mener feilen ligger i Saudi-Arabia og Qatar og deres fundamentalistiske ideologi

Han er ikke alene her i Midtøsten om å legge mye av skylden for tilstandene i regionen på den arabiske halvøya. Resonnementet er kort fortalt som følger: Saudi-Arabia er en stat konstruert av en familie, Saud-familien som tidlig inngikk en allianse med en bevegelse av lokale religiøse reformatorer som søkte tilbake til islams begynnelse. Denne ble ledet av Ibn Wahhab, derav navnet wahhabisme. Det er et betegnelse de selv ikke liker, selv foretrekker de salafisme.

Også i Europa?

Gjennom Saudi-Arabias enorme oljeinntekter blir denne fundamentalistiske doktrinen spredd, både aktivt spredd gjennom moskebygging over hele den muslimske verden og indirekte gjennom alle gjestearbeiderne som tar den med seg hjem.

Det mangler ikke beundrende øyne når den tidligere fattige bonden kan vende tilbake som storkar til det egyptiske Nildelta, for eksempel. Med seg har han både oppsparte penger og noen ganger, nye religiøse ideer.

Om dette alene er årsaken til framveksten av jihadisme, er en annen sak og meningen om dette er delte, men det er i hvert fall slik legen Nawfel Shebi ser på det denne dagen i Sousse. Og han stanser ikke der. Han mener vi kommer til å Dette kommer vi til å merke også i Europa. Både på grunn av politiske valg og fordi vi er slepphendte.

«Dere har ingen kontroll på hva folk sier i moskeen og dere fortsetter å selge de mest avanserte våpnene til Saudi-Arabia og Qatar,» sier han.

Fått trening i Libya

Det er en ikke uvanlig uvane å skylde på andre her i Midtøsten, men Nawfel Shebi hadde ikke trengt å skule helt til Saudi-Arabia for å finne vestlig medskyld i katastrofene som rammer Midtøsten og Nord-Afrika. Det hadde holdt å kikke til nabolandet Libya.

Det skulle nemlig vise seg at Rezguis nådeløshet ikke var noe han hadde funnet på alene på gutterommet, eller på en nedlagt gård for den del. Ifølge tunisiske myndigheter hadde han fått trening i en militærleir i byen Sabratha i Libya, bare en times kjøring fra grensen.

Libya er et land hvor Vesten bombet ut det gamle regimet og deretter trakk seg tilbake og krysset fingrene for at dette skulle gå bra.

Selvfølgelig gjorde det ikke det.

Nå er landet i borgerkrig, IS kontrollerer deler av landet, inkludert en flyplass, andre islamistgrupper er etablert, inkludert Al Qaida. Også her håpet de en gang på å bygge opp turismen, men det er lenge siden nå.

Turistenes sympati med Tunisia

Hotel Movenpick, Sousse, Tunisia

Sommeren skulle vært høysesong, nå ligger hotellene tomme.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Nede på stranda, hvor Rezgui drepte sine første offer lå det noen blomster og noen minneplakater. Mine personlige rystelser fra dagen før var borte, og hvis ondskapen lå igjen her, merket jeg den ikke.

Det var mer blitt et sted for stille tanker i kombinasjon med kaoset som følger med skuelystne og myndighetspersoner som dukker opp uten at de vet helt hva de skal gjøre. Mange turister kom også hit, mennesker som hadde overlevd, men som visste at det like gjerne kunne vært dem.

En av dem var Kevin, en brite i 50-årene. 30 av de 38 som ble drept var briter, og Kevin tok dette med en blanding av britisk flegma og følelser.

«Det er surrealistisk at så mange mennesker døde like ved der vi var, det er rystende.» Men så i samme setning: «Jeg føler mer for tunisierne, de har det like vondt som oss. De er fantastiske mennesker, fantastiske mennesker.»

Han trivdes her, som mange av turistene. Det var derfor de vendte tilbake år etter år. Emosjonelle bånd skapes også i masseturismens tidsalder, men det er ikke sikkert det er nok. Kevin ville hjem nå. Han kunne tenke seg å komme tilbake en gang, men han visste ikke når.

Turist legger blomst på stranden i Sousse

En britisk turist legger ned blomster på stranden hvor terroristen skjøt og drepte 38 personer.

Foto: Hassene Dridi / Ap

Økonomien ødelagt

Og deri ligger hele problemet for Tunisia. Han visste ikke når, fordi han ikke visste om problemet vil løses, om han noensinne ville føle seg noenlunde trygg her.

Og sånn det ser ut nå, kan det ta tid før britiske eller europeiske turister kommer tilbake i stort monn. Både britiske og andre europeiske myndigheter advarer nå mot å reise i Tunisia på grunn av frykten for nye angrep.

Det er en dødsdom for turistindustrien denne sommeren og dermed for en viktig del av Tunisias allerede hardt pressede økonomi.

Tunisia klarer neppe å løse problemene på egen hånd, til det er utfordringen for stor i disse urolige tider. Selv europeiske stormakter og deres godt utbygde etterretningsnettverk sliter med å holde tritt. Å bygge en mur på grensen til Libya slik Tunisia er i gang med nå, virker i hvert fall ganske fåfengt. Det er også en fare for at landet i møte med denne terroren og frykten for ny terror kan gå i autoritær retning.

Det vil i så fall være en trist skjebne for landet hvor den arabiske våren startet.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt