Redningsaksjonen

På lang avstand ser det ut som en alminnelig snødekket slalåmbakke, badet i sol. Det er først når man kommer nærmere det blir tydelig at det ikke er snø alt som glimrer. Halve bakken er pakket inn i plast.

Vi er nesten 3000 meter over havet, ved foten av Presena-breen i de italienske alpene. Under første verdenskrig var området en viktig frontlinje mellom Italia og Østerrike. Nå markerer breen et annet slag på liv og død: Kampen mot klimaendringene. For i likhet med storparten av verdens breer, er Presena-isen i ferd med å smelte. FNs siste klimarapport gjør det klart: I områder der breene er forholdsvis små, som i Skandinavia og i Alpene, vil så godt som alle isbreer være borte før århundreskiftet.

Presena-breen hadde etter alt å dømme forduftet allerede, hadde det ikke vært for dette sløret som ligger over snøen. For siden 2008 har et besynderlig rituale funnet sted her hvert år. Når våren kommer, kjører spesialtilpassede beltebiler ut for å pakke inn snøen i et avansert, solreflekterende materiale.

120 000 kvadratmeter is og snø dekkes til, så ikke alt skal forsvinne over sommeren. Ingen steder i verden foregår liknende operasjoner i så stor skala.

Nå, som hver høst før den første snøen faller, fjernes presenningene.

Hvor lenge varer isen?

Ved museet i Trento noen kilometer lenger ned i dalen, forsker Christian Casarotto på Presena-breen og på forsøket på å redde den. I første rekke handler det om å legge til rette for skikjøring. Fram til 1990-tallet var sommerski et av de store trekkplastrene ved breen. Nå er det mer stein enn snø her om sommeren. Etter at smeltingen satte inn med full kraft på 1990-tallet har det heller handlet om å få en tidlig start på sesongen sammenliknet med andre skidestinasjoner i nærheten.

– Solstrålene som treffer dette materialet, reflekteres. Dermed smelter snøen under mye saktere enn det som er tilfellene i områdene som ikke er tildekket. Vi snakker om en reduksjon på 70 prosent, forklarer Casarotto.

– Modellene våre viser at breen kan overleve til 2050, omtrent. Så vi har 30 år igjen.

– Og uten disse presenningene?

– Åh, haha! Nei, uten teppene hadde det vært håpløst.

Casarotto sammenlikner det hele med en respirator. Man holder en organisme i live, som egentlig er kommet til veis ende. Det urovekkende er at den raske nedsmeltingen vi ser i dag er et resultat av klimaendringer som allerede ligger flere år tilbake.

– Isbreer responderer ikke umiddelbart på klimaforholdene. Selv om vi virkelig hadde klart å endre kurs raskt - selv om vi skulle ha fått til å redusere klimagassutslippene til et minimum i dag - ville det tatt flere år før vi kunne håpe at breen ville vokse igjen, sier Casarotto

– Vi trenger umiddelbar handling hvis framtidige generasjoner skal få oppleve breene.

Breforskeren slår den ene hånden hardt i den andre.

– Herregud, er det virkelig mulig at vi ikke klarer å gjøre noe med dette?

I regi av museet driver han utstrakt informasjonsarbeid om hva som er i ferd med å skje.

– Vi har prøvd å holde oss unna fristelsen til å skremme folk. Forsøke å forklare hva konsekvensene blir, for å få folk til å ta sin del av ansvaret.

– Synes du det virker?

– Dessverre, og jeg sier dette med dyptfølt sorg: Det ser ikke sånn ut. Kanskje den beste strategien er å skremme likevel. Kanskje man trenger et slag i ansiktet.

Byen ved breen

De fleste som jobber ved skianlegget og turisthyttene oppe ved Presena-breen bor i den vesle byen Vermiglio. Pensjonisten Giovanni Delpero er takknemlig for alle årene han har fått jobbe ved breen som skiheis-mekaniker, forteller han. Vi sitter på kjøkkenet hans, med utsikt rett til fjells, mens han viser gamle bilder av hvordan breen så ut før smeltingen for alvor satte inn. Han forteller om skilegender som Alberto Tomba og Marc Girardelli som trente her om somrene på 80-tallet, og om jobbmulighetene isen og snøen har gitt folk i dalen.

– Det er dette som er vårt hvite gull, sier Delpero, og dunker fingeren på et bilde av en snøfylt fjellside.

– Araberne har olje, og vi har dette her. Men nå er det jo bare denne lille biten her som er islagt. Før var den virkelig vakker, breen.

Datteren Carmen jobber i kafeen der fjellheisen stopper, rett ved Presenabreen. Nå serverer hun hjemmelaget vin, skinke fra egenslaktet gris og hjemmebrygget vin, og snakker om penger. Også for henne er den økonomiske trusselen smeltingen fører med seg helt avgjørende.

– Det er breen vi lever av, det er dette vi jobber med. Det er ikke noe hyggelig å snakke om penger hele tiden, men det er sånn det er. Barna og barnebarna til dem som lever her i dag, blir antakeligvis nødt til å flytte herfra og finne andre jobber.

Giovanni nikker.

– Kanskje vi får håpe på en ny istid… jeg vet ikke. Litt hjelp får vi av presenningene som dekker breen, det er sikkert.

Bre på utstilling

Reiser man fra Presena-breen tre hundre kilometer mot sørvest, støter man på den igjen, denne gangen i Venezia. På den verdenskjente arkitekturbiennalen har breen blitt en installasjon i høst. Det vil si, det er ikke en modell av isbreen vi ser hengende i taket i det enorme biennale-lokalet. Det er en tredimensjonal modell av hvordan de solreflekterende presenningene følger konturene av breen. Under er det tomt.

– Vi ville la folk få oppleve tomheten. Det som blir igjen når isbreen forsvinner, sier Katharina Fleck. Hun er arkitekt, og sammen med partneren Giovanni Betti har hun brukt presenninger som har dekket breen tidligere sesonger for å vise verden hva som er i ferd med å skje i fjellet.

– Det som slo meg var at det var noe mørkt og poetisk ved dette. Alle vet dette er en innsats som er dømt til å mislykkes. For man kan ikke egentlig redde breen. Det virker bare på kort sikt, sier Giovanni Betti.

Arkitektene ser redningsforsøket som et desperat, men tappert forsøk på å begrense effektene av klimaendringene. Samtidig viser det begrensningene som ligger i lokale løsninger. For teppene som dekker breen, varer bare i to sesonger. Da blir de så fulle av forurensning at de må kastes - og brennes.

– Det samme tiltaket som forsøker å forsinke nedsmeltingen av Presena-breen, bidrar i praksis til å akselere smeltingen, sier Betti.

Å pakke problemene inn i et teppe er ikke særegent for Presena-redningsforsøket, mener de to. Det er snarere et ganske godt eksempel på hvordan lokale løsninger er nødvendige, men på ingen måte tilstrekkelige når vi skal forholde oss til klimaendringene.

– Uheldigvis er mennesker svært dyktige på å fornekte virkeligheten. Det er også menneskelig å lukke øynene for dette globale probemet før det kommer helt tett innpå oss. Det er først da vi blir virkelig bekymret, sier Fleck.

– Dere viser fram en smeltende bre i Venezia, en by som synker. Det er en nokså dyster ramme rundt det hele. Finnes det noen lyspunkter her?

– Det er sant, også Venezia er et ufattelig vakkert sted, som er skjørt og i ferd med å forsvinne, sier Betti. Men han mener Venezia likevel også kan være et eksempel på at mennesker kan få til noe som virker umulig - det er, tross alt, en by som har bestått i århundrer, midt i vannet.

– Hvis alle jobber mot et felles mål, finnes det håp, sier arkitekten.

– På et tidspunkt kommer diskusjonen til å dreie seg mot klimamanipulering, mer skremmende tiltak der vi ikke legger presenninger på isbreer, men må plassere et slags teppe på himmelen i stedet. Spraye mikropartikler i lufta for å reflektere vekk sollyset. Forhåpentligvis kan vi handle sammen i tide, så vi unngår sånne tiltak.