Om å være et barn av Apollo

For femti år siden landet de første menneskene på månen. Det har preget livet til en spesiell gruppe mennesker. De såkalte «barn av Apollo» er nå overalt. En av dem er romfartsreporter i NRK. Han hadde en drøm om å lage romfartssending med Erik Tandberg.

Hallvard Sandberg i Nasa-uniform

ET BARN AV APOLLO: Bildet er tatt på en fest i 1984. Forfatteren var da 16 år gammel og stilte opp med blå kjeledress med forskjellige merker. Det nærmeste han kom til en ekte astronautuniform.

Foto: Privat

Jeg mener at mitt aller første minne i livet er fra da hele den utvidede familien satt på en gress-slette i Enebakk. Vi var på sommerferie og det var 16. juli 1969. Apollo 11 ble skutt opp i Florida mens vi hørte på radio.

I den gigantiske raketten satt tre mennesker. Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins. Alle tre skulle til månen, to av dem skulle lande der.

Jeg mener også å huske at mamma sa at vi måtte følge med på dette. Det skal vel egentlig ikke være mulig å huske det. Jeg var ennå ikke fylt tre år. Jeg mener også å huske at jeg tråkket på en spiker under den samme ferieturen, så det er kanskje mulig.

Oppskytingen av Apollo 11

DET VAR DETTE VI HØRTE PÅ: Klokka 14:32 norsk tid lørdag 16. juli steg Saturn V-raketten opp fra startrampe 39A ved Kennedy Space Center i Florida.

Foto: Nasas

Meg og månen

Gjennom hele livet har jeg sett opp på månen. Faktisk ser jeg alltid etter månen. Jeg pleier å stanse opp utenfor NRK-bygger etter kveldsvakt for å ta en titt, eller tidlig om morgenen på vei til jobb, eller stort sett alltid når det er mørkt og skyfritt.

Selv om dagen legger jeg veldig ofte merke til månen.

Jeg liker å se på den mørke delen av denne kloden over 300.000 kilometer unna. Altså den delen som aldri virkelig er mørk slik vi ser den, men som er lyst opp av det bleke, sølvaktige lyset fra jorden.

Samstillingen mellom månen, Porrima og Jupiter

MÅNEN EN TIDLIG MORGEN: En tidlig høstmorgen fanget forfatteren opp dette synet. Mesteparten av månen er lyst opp av reflektert sollys som kommer fra jorden.

Foto: Hallvard Sandberg / NRK

Denne delen blir lyst opp av sollys som for litt over ett sekund siden har blitt reflektert fra skyer, hav og land her på jorden. Kanskje også litt lys reflektert fra et barneansikt som står i dagslyset i Australia og kikker opp på den samme månen jeg ser på.

Det er vanskelig å forstå hvordan det går an å reise til månen og lande der. Selv om jeg som barn og ungdom var interessert i alt om romfart forsto jeg egentlig ikke kompleksiteten i det hele. Jeg visste hvordan de gjorde det, men jeg forsto ikke hva som skulle til for å gjøre det. Da jeg begynte å få kunnskaper om det, ble jeg mer og mer imponert. Apollo-programmet begynte å ta stor plass i tankene mine.

Månen med landigsstedet til Apollo 11

HER LANDET DE: Apollo 11 skulle til et av stedene på månen som var regnet som blant de tryggeste å lande på. En flat slette i Stillhetens hav.

Foto: Nasa

At dette faktisk ble gjennomført. At amerikanerne brukte så mye penger og tok så stor risiko på å få det gjennomført.

De tre astronautene i Apollo 11, Neil, Buzz og Michael, har alle kommet med litt forskjellige uttalelser om hvordan de så på sannsynligheten for at de ville dø på turen, men det koker ned til omtrent ti prosent. Ville du gjort noe som du hadde ti prosent sannsynlighet for at du ikke ville overleve? Jeg ville ikke ha gjort det, i hvert fall ikke frivillig.

Sporene etter Apollo 11 besetningen på månens overflate

IKKE BARE I HODET: Selv om hendelsen var for femti år siden, er sporene etter det historiske fortsatt godt synlig. Her er bevegelsene til Armstrong og Aldrin tegnet inn på et bilde tatt av en satellitt i bane rundt månen.

Foto: NASA/LRO

Månen har alltid vært interessant for meg. Hvordan den sannsynligvis ble skapt i en enorm kollisjon mellom jorden og en vandrende klode på størrelse med Mars.

Det helt utrolig fasinerende med at menstruasjonssyklusen til jentene faller så nøyaktig sammen med tiden det tar månen å gå rundt jorden. Hva er egentlig greia der? Er det tidevannet? Springflo som månen sammen med solen sørger for, det som har betydd så mye for livet på jorden, eller nærmere bestemt livet på landjorden.

Månen skapes i en stor kollisjon

HER BLIR MÅNEN DANNET: Jorden blir truffet av en vandrende planet. Resultatet er at månen dannes av materiale som slynges ut i verdensrommet.

Foto: NASA/JPL-Caltech

Selve synet av månen kan få alle til å undre. Hva de tenkte de i huleåpningen for 100.000 år siden om det så dominerende objektet på himmelen?

Hva trodde de egentlig dette var? Var det en eller annen smarting som studerte månefasene i forhold til solen, og som forsto at dette måtte være en rund kule som sirklet rundt jorden? Jeg har undret mye på slikt, og mye av det andre som skjer der ute i universet. Kanskje det er enklere å forholde seg til enn politikk, krig, kjærlighet og slikt.

Et lys blir tent

Hvor interessen for verdensrommet kommer fra er jeg ikke helt sikker på. Den kom ikke på den gressletten 16. juli, 1969, jeg var tross alt bare tre år.

Et annet minne ligger også låst fast i hodet.

Jeg tror jeg var sju, eller åtte år gammel. Vi overnatter i båten en mørk sensommerkveld. Vi ligger i Sandspollen utenfor Drøbak og det er fantastisk stjerneklart. Dette skjedde lenge før nesten hele Østlandet ble ødelagt av lysforurensing. Far som hadde vært sjømann og brukt mye tid under mørke nattehimler, peker opp på en stjerne som beveger på seg.

– Det er en satellitt, sier han.

Den internasjonale romstasjonen danner en strek på himmelen

INSPIRERENDE SPOR: Den internasjonale romstasjonen har tegnet en strek på himmelen. Stasjonen er det mest lysende av de kunstige objektene som sirkler rundt jorden, men mange andre er også godt synlig.

Foto: VirtualAstro

– Det er en maskin vi mennesker har plassert ute i rommet, og nå går den rundt og rundt hele jorda.

Jeg tror ikke jeg ble imponert av at vi mennesker greide å få til noe slikt, og ikke var den bevegelige lysflekken som passerte over oss noe særlig å se på, men fasinert ble jeg. Jeg tror det var etter dette at jeg begynte å lese mer om romfart, stjerner og planeter. Eller riktigere sagt: Jeg leste mye av det mamma fant fram og pekte på.

Foreldrene mine syntes dette var flotte greier for guttungen å være interessert i.

Jeg fikk mitt eget teleskop i julegave uten å ha ønsket meg det. Det var et speilteleskop, og ingen av oss hadde erfaring med slike, vi var vant til vanlige håndholdte kikkerter, så jeg fikk ikke så mye ut av det, men stolt var jeg over å eie noe slikt.

Hallvard Sandberg

PREGET AV APOLLO: Romfartsreporter Hallvard Sandberg med en modell av Saturn V-raketten som gjorde månelandingene mulig.

Foto: Karen Sandberg

Jeg husker også veldig godt den gangen jeg forsto solsystemet.

Jeg hadde selvfølgelig solsystemet inne, sånn teoretisk, men forståelsen for det manglet. Den kom en kveld på en mørk, mørk, slette rett utenfor gjerdet til den nå nedlagte Fornebu flyplass utenfor Oslo.

På dette tidspunktet hadde jeg allerede sett de fleste av planetene både med mine egne øyne og gjennom teleskop, men ikke de som var lengst vekk fra solen. Denne kvelden skulle jeg og en venn fra Oslo Amatørastronomiske Forening, noe vi hadde stiftet året i forveien, se etter Uranus.

Det fikk vi til, ikke et spesielt imponerende syn, må jeg si, bare en liten lysende skive i teleskopet.

Planeten Uranus fotografert av sonden Voyager II

IKKE IMPONERENDE PÅ NÆRT HOLD HELLER: Planeten Uranus fotografert av sonden Voyager 2 da den passerte i 1986.

Foto: NASA/JPL

Likevel skjedde det noe som ga meg en nesten overveldende følelse som jeg kan ta på nå, så lenge etterpå.

Jeg sto der på den flate sletten. Lyset som piplet opp fra horisonten i vest var der solen hadde gått ned. Vår kjære måne var bare en liten sigd, men den var der. Der var Venus, og inne i resten av sollyset var Merkur. Jupiter var der, Mars også, og teleskopet pekte mot Uranus.

Jeg gjorde noe jeg hadde gått gjennom før: Forestilte meg hvordan jeg faktisk var orientert på overflaten av jorden, der jeg sto på 60 grader nord, med beina pekende inn mot sentrum av planeten.

Solsystemet med alle ferdene markert inn

Å FORSTÅ SOLSYSTEMET: Her er alle sammen, Pluto også. Strekene som går til de forskjellige delene av solsystemet er ferder som Nasa har gjennomført.

Foto: NASA/Jenny Mottar

Det jeg hadde i tillegg nå, var alle disse klodene og solen som organiserer alt.

Plutselig ble jeg veldig klar over at jeg sto på siden av en rund kule.

En kule som i voldsom hastighet sirklet rundt solen. Der kom Venus, bak jorden i en tettere løype, men derfor i høyere hastighet. Den ville ta oss igjen og gå bak solen før oss. Der var Mars, utenfor jorden og derfor saktere. Den var også bak meg i banen og ville bare bli mindre og mindre før den forsvant i sollyset. Følelsen jeg fikk var ikke undring, eller frykt, eller at jeg var veldig, veldig liten, det var mer en pur glede av å forstå og kanskje tilhøre.

For Science Fiction-folkene der ute: Det som skjedde var at jeg «grokket» solsystemet.

Veien mot NRK

I 12-årsalderen hadde jeg skaffet meg mitt eget lille teleskop som jeg forsto hvordan jeg skulle bruke. Jeg var så opptatt av astronomi at jeg brukte sparepengene mine på det, og teleskopet fikk jeg veldig mye glede av.

Mirador Spotting Scope

HOLDT I MANGE ÅR: Dette lille teleskopet, et 60mm spotting scope, ga meg mye glede i lang tid. Med et solid stativ så skal det ikke mer til for å kunne se mye av det som skjer på himmelen.

Foto: Mirador/Astromart

Det første jeg gjorde var å kopiere det den store astronomen Galileo Galilei gjorde med sitt første teleskop: Jeg så på månen. Det er noe jeg bare kan anbefale alle å gjøre.

Den store gleden å se med egne øyne at månen er ett sted. Med krater og fjell som kaster skygger.

Månen, som når den er full, fet og lysende bare ser ut som en flat skive, den er noe helt annet når du kan se den nært når den er halvfull. Å se kontrasten mellom det lyse og det mørke på det som er en klode i verdensrommet. De skarpe konturene i et landskap som ikke har blitt slitt ned av erosjon fra vær, vind, vann og is som her på jorden.

Lys og skygge på månen

LYS OG SKYGGE: Det er når bare deler av månen er lyst opp av solen det er best å se på vår nabo i rommet. Da fremstår månen som et sted.

Foto: NASA/LRO

Det var omtrent på dette tidspunktet at min beundring for Apollo-programmet og interessen for romfart og astronomi smeltet sammen til en klar ambisjon.

Jeg deltok regelmessig på møter i Norsk Astronomisk Selskap. Møtene ble holdt i lokalene til Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Gangveien fra trikken og til møtelokalet gikk forbi det hvite huset til NRK på Marienlyst.

– Der har jeg lyst til å jobbe en gang, tenkte jeg.

Erik Tandberg 23. juli 1996

ETTER DEN HISTORISKE SENDINGEN: Et bilde tatt av Erik Tandberg 23. juli 1969. Det var tre dager etter at NRK hadde gjennomført maratonsendingen i forbindelse med månelandingen.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

Det jeg hadde lyst til, var å ha romfartssending med Erik Tandberg. Han som var det norske ansiktet til Apollo-programmet og månelandingen.

Ikke det at jeg hadde noen tro på at det noensinne ville skje. Jeg tilhører ikke den generasjonen som ble fortalt at du kan få til alt dersom bare jobber hardt nok for det, men det som skjedde var følgende: Det lille teleskopet mitt kunne kobles til et kamera slik at du kunne ta bilder av planeter, kometer og annet. Kamera hadde jeg ikke, men så kom mamma, og en god del timer som bud for den lokale kolonialbutikken støttende til.

Etter en stund hadde jeg et flott Praktica-kamera fra Øst-Tyskland mellom hendene. Et bilde jeg tok ble trykt i medlemsbladet til Norsk Astronomisk Selskap, det gjorde meg meget stolt.

Kamera Practica MTL3

EN VIKTIG BRIKKE: Solid tysk ingeniørkunst. Et Praktica MTL3. Dette holdt mer enn nok til å dekke behovet forfatteren hadde på den tiden.

Foto: Wikimedia

For å eksperimentere litt begynte jeg å fremkalle filmene selv og omgjorde soverommet til mørkerom etter behov. Jeg er litt usikker på om resten av familien var veldig imponert over alle kjemikalieflekkene og lukten av fikseringsvæske. Jeg tok med meg kameraet på skolen en dag og bildene av klassevennene ble tatt godt imot. Da begynte jeg å ta mange bilder.

Fotografering ble en interesse jeg fortsatt har. Fotoapparatet sørget for at jeg bidro til skoleavis og etter hvert inn i journalistikken, og undring over all undring, til fast jobb i NRK.

Et stort steg for meg nærmere romfartssending med Erik Tandberg.

Fjellformasjoner og atmosfære på Pluto

OGSÅ EN BRA DAG PÅ JOBBEN: Overflaten av Pluto fotografert av sonden New Horizons 14. juli 2015. I dagene før nærpasseringen ble det mulig å se stadig flere detaljer. Alle kunne se at Pluto var en klode med mye aktivitet.

Foto: Nasa

Science Fiction

Lenge før dette skjedde, at jeg kom meg inn i NRK, var jeg i ferd med å bygge opp tankeverket og kunnskapsbasen som senere skulle gi meg muligheten å drive på med det jeg liker best som journalist.

Jeg rett og slett elsker å fortelle om, og tenke på, rare ting i verdensrommet og nyvinninger innen romfarten.

Det er på en måte ufarlig. Ingen er veldig uenig med meg eller blir sinte på meg, slik som kan skje når jeg tråkker inn i feltene krig og politikk.

De er to fundamenter i tankene mine om astronomi og romfart. Det ene er forskningspublikasjoner og spesielle nyhetssteder, det andre er litteratur-sjangeren science fiction.

Tegninger til Foundation-series Isaac Asimov

STOR PÅVIRKNING: Forsider fra bøker i Foundation-serien av Isaac Asimov. En galaktisk sivilisasjon går under, men står opp igjen. Slik science fiction preget mye av tankene til forfatteren.

Foto: Michael Whelan

Gjennom all den science fiction litteraturen jeg pløyde gjennom som barn og ungdom fikk jeg en klar oppfatning av at vi mennesker helt sikkert en dag kom til å reise ut blant stjernene i overlyshastighet.

At vi vil møte fremmede, intelligente vesener og bosette oss på fjerne planeter. Det var mer eller mindre som en religion for meg.

Men i godt voksen alder begynte jeg å virkelig forstå noe: Akkurat hva som ligger i begrepet Rom-Tid, og hva lyshastigheten egentlig er. At rom og tid henger sammen, og at å bevege seg fortere enn lyset, er det samme som å reise i tid.

Jeg innså at det ikke var mulig. Det var virkelig ikke mulig for oss mennesker å komme til andre stjerner på en praktisk måte.

Nærmere hjemmet

Det jeg satt igjen med, var vårt eget solsystem. Lyshastigheten gir oss ikke noen problemer her. Vi vil spre oss utover og det vil være horder av mennesker som bor på månen, Mars og mange, mange andre steder tenkte jeg.

Hallvard Sandberg ved oppskytningplattform 39A ved Kennedy Space Center

ET SPENNENDE MØTE: Dette er det nærmeste romfartsreporter Hallvard Sandberg har kommet til det historiske stedet. Bildet er tatt ved startrampe 39A ved Kennedy Space Center. Bildet er tatt i 2012.

Foto: Privat

Jeg er, og jeg håper jeg alltid vil være, en teknologioptimist. Det som det ikke er fysisk umulig for å oss mennesker å bygge eller gjøre, vil vi til slutt få til, dersom vi vil.

Det er der det dukket opp et problem for meg. Spørsmålet om hvem som egentlig vil dette.

Elon Musk, han med Tesla og SpaceX vil kolonisere Mars. Han, og mange andre, mener vi må bosette oss på andre planeter for å kunne redde sivilisasjonen dersom noe virkelig ille skulle skje med jorden.

Det jeg innså på et tidspunkt for ikke så veldig lenge siden, var at science fiction beskrivelsene av et framtidig solsystem yrende fullt av menneskelig liv fra ende til annen var basert på at noen faktisk betalte for det. Hva er egentlig forretningsmodellen? Elon Musk og hans selskaper kan ikke bære disse utgiftene alene.

SpaceX mars koloni

HVEM SKAL BETALE?: Å kolonisere Mars vil bli det største prosjektet i menneskehetens historie. Spørsmålet er hvordan denne drømmen som et mindretall har skal finansieres.

Foto: SpaceX

Hva kan folkene på Mars produsere og selge til de andre? Når alt må transporteres flere hundre millioner kilometer? Så det vil sannsynligvis aldri bli noen finansielle grunner til at vi mennesker skal befolke solsystemet. Det var litt trist å innse dette, men det betyr ikke at alle barndommens romfartsdrømmer er forkastet! Langt ifra!

Vi mennesker har det med å dra dit det er mulig. Jeg tror mennesker i romfartøyer vil utforske hele solsystemet. Jeg tror det kommer baser på månen og Mars. Vi mennesker vil gjøre dette på grunn prestisje, forskning og kanskje industriens behov. Det vil definitivt bli mye turisme.

SPACE-SPACEX/HEAVY

VANVITTIG KUL DAG PÅ JOBBEN: Da SpaceX sendte opp sin nye rakett Falcon Heavy, tok de med seg bilen til Elon Musk opp i rommet. Noe måtte raketten frakte opp, så hvorfor ikke en bil, har forfatteren argumentert.

Foto: SpaceX

Jeg har rapportert om romfart i NRK i omtrent 20 år nå. I den tiden har det skjedd mye. Noe av det har vært kjempespennende, men veldig mye av det som har med menneskelig romfart å gjøre har vært til dels kjedelig. Vi mennesker har oppholdt oss i lav jordbane hele tiden. I løpet av disse årene har jeg ofte vært i kontakt med Erik Tandberg og gjennomført mange intervjuer.

Likevel var det ingen av romfartshendelsene som la til rette for at NRK skulle ha en egen sending om det, så målet mitt ble ikke nådd før det igjen begynte å nærme seg en tur til månen.

Min første sending med legenden Tandberg handlet om det nye månefartøyet til Nasa, Orion. Det skulle ut på tur for første gang, ikke til månen, men ut i rommet. Det ble en veldig fin opplevelse, som gikk over to dager.

Hallvard Sandberg, Erik Tandberg

FIKK DET TIL: Det er 4. desember 2014. Bildet er tatt før Erik Tandberg og Hallvard Sandberg gikk inn i studio for å avvikle den første av to maratonsendinger i forbindelse med oppskytningen av romfartøyet Orion.

Foto: Su Thet Mon / NRK

Det er fem år siden denne sendingen, og Orion har bare vært ute på den ene turen. Det går sakte med Nasa. Det virker som der er lite igjen av kulturen som fikk amerikanerne til månen for første gang. En kultur som kanskje var negativ på mange måter. Den handlet blant annet om å la mennesker nesten arbeide seg til døde, og om å akseptere risiko.

Dersom Nasa og deres kontraktører på 1960-tallet skulle ha holdt seg strengt til 40-timers uker for de ansatte, og ha studert seg fram til mulige løsninger på all risiko, så ville de nok ikke ha nådd månen innen tidsfristen.

Besetningen på Apollo 11

DE TRE: Besetningen på Apollo 11. Neil Armstrong, Michael Collins og Buzz Aldrin. Bildet hadde forfatteren hengende på barnerommet. De tre tok en stor risiko ved å bli med på ferden til månen.

Foto: Nasa

Jeg har diskutert dette med Tandberg, ikke om arbeidspresset, men om det å akseptere risiko. Bakgrunnen var romfartøyet Orion og at det gikk sent med de amerikanske måneplanene.

– Nasa kan ikke sende opp noe de vet har stor risiko, går det galt, så kan det stanse hele programmet, sa Tandberg.

– Men det er akkurat det de gjorde i 1969, og det gikk bra og inspirerte en hel verden, svarte jeg.

– Vi må ta risiko eller så kommer utforskningen verdensrommet med mennesker til å ta for lang tid og bli for dyrt, sa altså jeg som ikke har planer om å gjøre noe så farlig som romfart. Kanskje det er journalisten i meg, som ønsker at mye skal skje, slik at jeg kan oppleve det, og fortelle om det.

Europeisk base på månen

LUNAR VILLAGE: Dette er den europeiske visjonen for en base på månen. Der kan kanskje en norsk astronaut dra om ikke så mange år?

Foto: ESA

Det som kommer

Det jeg vet jeg ikke kommer til å oppleve, er en gjentagelse av det som skjedde for 50 år siden.

Det var noe helt spesielt, som ikke kan kopieres.

Å lande på Mars blir ikke like stort. Månelandingen kom på grunn av historiske, politiske, økonomiske, sosiale og teknologiske sammentreff som ikke kommer igjen. Kanskje noe som ligner vil skje, men vi vil aldri kunne få igjen det å reise til et annet sted enn jorden for første gang.

Kennedy sier at USA skal til månen

KAN IKKE SKJE IGJEN: 25. mai 1961 satte president Kennedy månen som et mål. De historiske sammentreffene som gjorde det mulig, og kanskje nødvendig, vil ikke komme igjen.

Foto: Ap

At amerikanerne gjorde dette på 1960-tallet, er for meg fortsatt nesten utrolig, til tross for alt jeg vet om det.

Rent teknologisk så er det å lande mennesker på månen noe som skulle ha skjedd nå, ikke i 1969.

Det er som om amerikanerne hentet et tiår fra seksti år i framtiden og gjorde det til deres eget. At de faktisk gjorde det, er for meg en nesten like utrolig tanke som at alle mennesker i verden plutselig bestemte seg for at vi skulle slutte å sende CO₂ ut i atmosfæren. Bare slutte. Nå med en gang.

Erik Tandberg og Hallvard Sandberg

STOR MÅNEOPPLEVELSE: Erik Tandberg og forfatteren etter at de har sett den nye dokumentaren om månelandingen. Den har unikt materiale som få har sett tidligere.

Foto: Pål Brekke

Det vil altså skje mye fantastisk i rommet de neste tiårene, og jeg er glad for at jeg har kommet meg i posisjon for å kunne være med å fortelle om det.

Dersom jeg legger meg litt på den konservative-optimist siden, så vil jeg være i et NRK-studio når et menneske for første gang lander på planeten Mars. Jeg gleder meg til den dagen.

SISTE NYTT

Siste nytt