NRK Meny
Normal

Fotavtrykkene hans – i blod – kunne følges helt til mållinjen

Kenyanske maratonløpere sendes på kryss og tvers i Europa for å tjene småpenger som ofte havner i andres lommer.

Lars Sigurd Sunnanå sammen med Wilson Kipsang (i midten) og Geoffrey Gikuni

Wilson Kipsang (i midten) vant London Marathon i april i år og har verdens nest beste tid på distansen (2:03:42). Geoffrey Gikuni vant Dublin Marathon i fjor på 2:08:31. NRKs korrespondent (t.v) har en bestetid på 8,1 sekunder på 60 meter (Porsgrunn 1960).

Foto: James Wachira / NRK

Lars Sigurd Sunnanå i Nairobi
Foto: NRK

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Nairobi

Steve Kaiyo heter en av Flyktningehjelpens mest betrodde sjåfører. Jeg ble kjent med ham like etter at jeg kom til Kenya som NRKs Afrika-korrespondent, og jeg blir stadig mer imponert over treningsiveren han legger for dagen.

Særlig nå. For Steve, som er blitt 41 år gammel, har satt seg som mål å være med i Oslo Maraton når løpet går av stabelen igjen 22. september.

Drømmer om Oslo maraton

Han var god til å springe da han var ung, har han fortalt meg. Det var likevel først da han begynte å legge på seg ganske kraftig for noen få år siden, at han startet å løpe igjen, først og fremst for å bli kvitt kiloene som ballet på seg.

Det er rundt 25 kilometer fra der han bor, til den norske humanitære organisasjonens kontor i Lavington her i Nairobi. Så det ble til at Steve tok beina fatt og løp til jobben hver dag. Hjem igjen sprang han enten hele veien, eller deler av den.

Det har han fortsatt med, og i tillegg trener han nå også aktivt sammen med andre kenyanske løpere i helgene og i feriene sine. Han øyner en topp-plassering i Oslo.

Steve Kaiyo på vei fra jobben

Steve Kaiyo på vei fra jobben.

Foto: James Wachira / NRK

Siste gang 41-åringen tok tiden etter å ha tilbakelagt maratondistansen på 42 kilometer, klokket han to timer og tjueto minutter.

I fjor kom den norske vinneren av Oslo Maraton i mål på to timer og tjuesju minutter.

Det var derfor naturlig for meg å ringe Steve da jeg denne uken skulle dra til Iten i Riftdalen for å lage en reportasje om Kenyas maratonløpere, nå som de olympiske sommerlekene i London nærmer seg med stormskritt. Kunne han gi meg noen råd på veien?

– Jeg blir med, sa Steve.

– Kan jeg få med meg Geoffrey Gikuni, også. Han vant Dublin Marathon i fjor på to timer og åtte minutter.

Blodspor i grusen

Vi plukker opp Geoffrey i en treningsleir i Naivasha på veien til Iten, som ligger cirka 40 norske mil nord for Nairobi. 28-åringen er ikke i det aller øverste sjiktet av kenyanske løpere, men han er så god at han har klart å tjene rimelig bra med penger på løpingen sin forskjellige steder i Europa etter at han startet karrieren i et halvmaratonløp i hjemtraktene for seks år siden.

Det er et løp Geoffrey aldri kommer til å glemme.

Han eide ikke mer enn ett par sko på den tiden, og de var ikke til å løpe i. Han sprang derfor de 21 kilometerne på sokkelesten. Det gikk greit den første kilometeren, på asfalt, men så kom det grusveier med skarpe steiner.

Den siste kilometeren var det igjen asfalt, og fotavtrykkene hans – i blod – kunne følges og leses helt til mållinjen.

Av 500 deltagere ble Geoffrey nummer fem, men blodsporene gjorde inntrykk.

Kenneth Mburu, som tok andreplassen i dette løpet, og som siden har vunnet Toronto Marathon tre år på rad, syntes synd på ham og ga bort joggeskoene sine.

De var nesten utslitt, men med dem på føttene var Geoffrey klar for nye løp og kraftanstrengelser. Etter hvert fikk han råd til å kjøpe skikkelige løpesko og karrieren skjøt fart med seieren i Dublin – og en pengepremie på 20 000 euro – som et foreløpig høydepunkt.

29. oktober skal Geoffrey forsvare fjorårsseieren i Dublin. Men før det bærer det til en leir i Østerrike sammen med sju–åtte andre løpere fra det kenyanske teamet han tilhører.

Sendes på kryss og tvers

Det er mange slike team fra Kenya på plass i Europa sommerstid. Alle har de utenlandske managere. De skaffer avtaler og sender dem på kryss og tvers i en rekke land til bakkeløp, både opp og ned, gateløp, terrengløp, fem- og titusenmetere, maratonløp og andre friidrettsstevner der det er prispenger å hente, med fratrekk av 15 prosent som managerne normalt tar selv for å styre denne store løperbutikken.

I mange av løpene er det ikke stort kenyanerne får med seg om de vinner eller får topp-plasseringer. Førstepremiene kan ligge på to–tre tusen kroner. Mange av atletene har ikke tjent noe som helst på sommerinnsatsen i Europa når de vender hjem til Kenya utpå høsten og flybillettene og kostnadene til opphold er trukket fra det de måtte ha sprunget inn.

Dessuten er ikke markedet hva det engang var, forteller Geoffrey meg.

Publikum svikter. Det er ikke spennende lenger å se kenyanere løpe fra resten av deltagerne.

Arrangørene har ikke så mye penger å rutte med til premier, heller, i disse økonomiske nedgangstidene i Europa. Banker og andre store sponsorer faller fra. Bedrifter kjøper seg ikke lenger inn med reklamesnutter i fjernsynsoverføringer, og dermed dropper mange TV-stasjoner å dekke løp, som det da ofte ikke blir noe av.

Selvfølgelig har skaren av kenyanske løpere med seg hjem gleden ved å delta og ofte vinne konkurransene de stiller opp i. Noen ganger får de også møte og løpe mot noen av de absolutte toppene–millionærene–i det internasjonale løpersirkuset.

Kenyas gullhåp

Wilson Kipsang er en av dem. Han er Kenyas kanskje fremste gullmedaljehåp når maratonøvelsen avslutter de olympiske sommerlekene i London 12. august.

Geoffrey og en gjeng kenyanere løp sammen med ham i en halvmaraton i Graz i Østerrike for to år siden. De holdt følge i 12 kilometer, men da sa Wilson–som hadde småsnakket med dem underveis–at «nå stikker jeg. Ikke prøv å henge med».

En av kenyanerne prøvde likevel å følge ham.

– Han holdt i seks hundre meter, sprakk og kom aldri i mål, ler Geoffrey, som er full av beundring for Itens store sønn.

30 år gamle Wilson Kipsang vant London Marathon i april i år, og han har verdens nest beste tid på distansen–to timer, tre minutter og førtito sekunder. Den oppnådde han i Frankfurt i fjor da han var på jakt etter verdensrekorden, som en annen kenyaner, Patrick Makau, innehar på to timer, tre minutter og trettiåtte sekunder.

Jeg kan vanskelig forestille meg hvordan det må ha vært for Wilson Kipsang å krysse mållinjen fire sekunder for sent etter å ha løpt 420 hundremetere med en snittfart på 17,6 sekunder.

Jeg treffer ham fremme i Iten, løper-mekkaet fremfor noe der det ligger på høyde med Galdhøpiggen, cirka to tusen fem hundre meter over havet. Det er her så å si alle de store internasjonale atletene–sammen med opptil tusen andre mer og mindre håpefulle løpere – trener på veiene i og rundt den lille byen året rundt.
Kipsang er på vei til søndagsgudstjeneste i kirken som han har bygget for de vel fire tusen innbyggerne i Iten.

Også skoler har han finansiert. Betydelige deler av alle millionene han har løpt inn, er kommet dette lokalsamfunnet til gode. I intervjuet jeg får med ham etter gudstjenesten, er det en ydmyk, lavmælt og tvers igjennom vennlig verdensstjerne som forteller meg om sin tro på Gud og om hvilken betydning den har hatt for hans prestasjoner som maratonløper.

Falt fra balkongen

Det er dessverre ikke alle som har tålt internasjonal suksess med tilhørende pengestrømmer like godt som Wilson Kipsang. Kenyas løpereventyr de siste tiårene har også etterlatt seg mange tragiske skjebner.

Sammy Wanjiru

Sammy Wanjiru vant mange store løp før han døde i fjor.

Foto: CARL DE SOUZA / AFP

I Iten og ellers i Kenya svirrer fortsatt ryktene rundt Sammy Wanjiru. 21 år gammel stormet han i mål som vinner av maratonløpet under de olympiske sommerlekene i Beijing for fire år siden. Wanjiru var glad i å feste. Han drakk tett i perioder og spanderte villig vekk under sine vedvarende besøk på barer og nattklubber i nabobyen Eldoret, en halvtime med bil fra Iten.

I mai i fjor døde han etter å ha falt ned fra en balkong i boligen sin. Natten det skjedde, skal hans kone ha funnet ham i seng med en annen kvinne. Hva som senere fant sted, har ikke politiets etterforskning klart å bringe på det rene. Men det var en av Kenyas aller største maratonstjerner gjennom tidene som forlot verden på denne måten.

– Det er verst mellom 35 og 38 kilometer, sier Geoffrey Gikuni. Vi er på vei tilbake til Naivasha og Nairobi, og jeg har spurt ham når det er, at det virkelig røyner på under et maratonløp.

– Det er da hver kilometer føles som ti, sier han.

– Når en først klarer seg gjennom denne delen av løpet, går det liksom lettere på de siste fire kilometerne frem til mål.

Der venter gjerne pengene, om en er god nok til å hevde seg i den kenyanske toppen.

Geoffrey minnes en halvmaraton i Nairobi for tre år siden. Førstepremien var på 1,2 million shilling, omkring 80 000 norske kroner, andreplassen ville gi 40 000 kroner og tredjeplass 30 000 kroner.

–Jeg ledet de første 14 kilometerne og regnet med at jeg iallfall skulle klare tredjeplassen, forteller ham.

– Da ville jeg ha råd til å kjøpe tomt og bygge hus utenfor Naivasha.

En kilometer senere stivnet han og kom i mål som nummer 181 av 2000 deltagere.

Det er også et løp Geoffrey Gikuni aldri vil glemme.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt