Av utenrikskommentator
Den klareste og mest ærlige karakteristikk av situasjonen hadde NATOs øverstkommanderende i Afghanistan, den britiske general David Richards, i BBC nylig. Han sa at der ”settes våre styrker inn i kamper som er hardere og mer langtrukne enn i noen annen konflikt de siste femti år”.
Britiske hæravdelinger hadde ifølge Richards ”ikke opplevd maken siden Korea-krigen og den annen verdenskrig”. Generalen slo fast at det NATO ”står overfor i Afghanistan, er en skitten krig uten opphold, og med begrensede styrker”.
Dag og natt pågår det tøffe trefninger, og mannskapene vekkes opp av nye fiendtlige angrep uten å ha sovet på et døgn.
Militære sier ofte sannheten
Det er fra fagmilitære man ofte hører sannheten om hva krig er for noe. For de vet hva krig er. Det var tilfelle i den første Golfkrigen, det gjentok seg i Kosovo-krigen, og vi så det på ny i forbindelse med invasjonen og okkupasjonen av Irak.
Under krigen mot Rest-Jugoslavia nektet jo statsminister Kjell Magne Bondevik, ivrig støttet av nyfrelste SV-ere, for at våre soldater befant seg i krig. Dette måtte han noen år senere be om unnskyldning for. Det var i hvert fall ærlig av ham, men innrømmelsen kom temmelig sent.
Jeg dekket denne konflikten politisk for NRK fra Tyskland og opplevde der en helt annen realisme og ærlighet, særlig fra tysk militært hold.
Libanon eller Afghanistan?
I forbindelse med norske bidrag til FN-styrken i Libanon demonstrerte andre nestleder i Stortingets forsvarskomité, Per Ove Width, en tilsvarende kunnskapsløshet. Han mente det var langt farligere i Libanon enn i Afghanistan.
Nå kan det selvsagt vise seg at det kan bli temmelig hett for FN-styrkene i Libanon, men uttalelsen var så dum at Width senere la seg helt flat. Han innrømmet at han hadde tatt feil. Uansett er det vanskelig å sammenligne risiko og trusler mellom to så ulike oppdrag, sa han.
Poenget er at alle fagfolk gjør det helt klart at situasjonen i Afghanistan er ytterst alvorlig. Her må det tilføyes at den forrige regjering og daværende forsvarsminister var lite villig til å gi et realistisk bilde av hvilke risiko norske mannskaper i Afghanistan stod overfor. Den nye forsvarsledelse spiller med mer åpne kort.
Tysk bekymring
Hvor alvorlig situasjonen i Afghanistan er, kommer ikke minst frem i de tyske bekymringer. Bundeswehr har hovedsaklig vært stasjonert i nord, der det har vært relativt rolig. Men ”relativ” er også et relativt begrep.
Intet sted i Afghanistan er noen søndagsskole for NATO-styrken ISAF. Tyskerne har betalt en viss pris. De fikk klar beskjed om å lukke øynene for opiumsproduksjonen, samtidig som toll og politi hjemme kjemper en nesten håpløs kamp mot narkotikatrafikken som ødelegger tyske ungdommer.
Farligst i sør
Det som har skapt nye motforestillinger, er muligheten for at tyske soldater sendes til de sørlige deler av landet der britiske, kanadiske og nederlandske styrker har hatt betydelige tap.
Nordmennene vet jo fra Kabul-området at heller ikke der er forholdene sikre. Men aller alvorligst er det i sør. Saman Zia-Zariff i Human Rights Watch sier til Die Welt at Afghanistan ”står ved randen av en avgrunn”.
Han mener president Hamid Karsai ikke har oppnådd særlig meget til tross for gode hensikter. Karsai står under press fra krigsherrene, som gjør hva de vil, og fra et Taliban som vinner stadig større oppslutning.
Taliban en Fugl Fønix
Kasim Achgar, som er analytiker for den afghanske menneskerettighetskommisjonen, sier til internasjonale medier at Taliban nå kontrollerer størstedelen av det sørlige Afghanistan. Taliban har gjenoppstått som en Fugl Fønix, og det har mange årsaker.
Befolkningen føler at regjeringen i Kabul og det internasjonale samfunn ikke på noen måte har innfridd sine løfter. Dessuten reagerer særlig pashtunere på at så mange sivile er blitt drept av de allierte styrker, særlig av amerikanske flyangrep.
De tåpelige forestillinger om ”smarte våpen” som aldri tar feil, har lidd skipbrudd også i Afghanistan. Æresfølelsen i pashtun-miljøene tilsier hevn, og en måte å ta hevn på er å slutte seg til Taliban.
Taliban-grusomheter på ny
Oppslutningen om talibanerne skjer på tross av at disse på ny tar i bruk de samme grusomme metoder som tidligere. De tvinger kvinner tilbake bak slør og hjemmets fire vegger.
Lærere lynsjes eller halshugges for å stanse undervisning, særlig av jenter. Taliban liker ikke kunnskap i det hele tatt. Det kan jo true deres monopol på sannheten.
På en skolevegg i Kandahar stod det en plakat med en klar advarsel: ”Jenter som går på skolen, bør passe seg. Men det er foreldrenes skyld dersom vi kaster syre i ansiktene deres eller dreper dem!”
Selv den alltid så optimistiske president Karsai måtte ifølge britiske The Independent innrømme at minst 100.000 barn er blitt terrorisert bort fra skolebenken det siste året.
Rumsfelds storskryt
Da forsvarsminister Donald Rumsfeld på forsommeren besøkte Afghanistan, skrøt han av at Taliban skulle knuses. Han slo på stortrommen for den amerikanskledede offensiven ”Mountain Thrust” som tok sikte på å utrydde Talibans nye støttepunkter.
Men Taliban-geriljaen trakk seg bare tilbake til sine hjemmesteder i fjellene. Da amerikanerne forsvant, gjenerobret de disse byer og landsbyer og tok seg av dem som de mente hadde samarbeidet med fienden.
Befolkningen gis ikke fnugg av sikkerhet og trygghet, verken av Kabul-regjeringen eller av de internasjonale styrker. Da er det jo ikke så merkelig at den bøyer seg for Taliban.
NATOs kirkegård
Mange observatører med general Richards i spissen har karakterisert situasjonen i Afghanistan som et ”kaos”. Det er et mildt uttrykk. Mye tyder på at NATO-styrken vil oppleve det alle andre fremmede har erfart opp gjennom historien, nemlig at det umulig å sikre seg full kontroll over dette strategiske fjellandet i Sentral-Asia.
Aleksander den store brente sine føtter der. Det samme gjorde det russiske tsarriket og det britiske imperium. I nyere tid fikk Moskva en kostbar lærepenge. Og nå opplever amerikanerne og NATO at historien går igjen på en skremmende måte.
Jeg står fast ved min karakteristikk i en tidligere nettsidekommentar: Afghanistan kan bli Natos kirkegård.