Jeg husker fortsatt hvordan ruinbyen kom til syne i ørkenen, først som en silhuett, så som et majestetisk byggverk i stein, et byggverk som hørte til i landskapet og nesten gikk i ett med landskapet rundt.
I tempelet står greskinspirerte søyler side om side med skulpturer av ørner som symbol for krigerguden Nergal, måneformede kvinneansikt og statuer. Rundt lå den verdslige delen av byen.
Dette var en gang en kraftfull by langs Silkeveien, et sted der det romerske riket sluttet og Parterriket begynte, eller omvendt.
Ryggraden rives ut
Hva som er igjen av Hatra nå, vet jeg ikke. Rapporter fra det irakiske turist- og fortidsminne-departementene tyder på at IS har begynt å ødelegge ruinene. En nabo forteller om eksplosjoner og det sies at også her, som i assyriske Nimrud ved Mosul, er bulldoserne gått til verks. Området Hatra ligger i er under IS' kontroll og irakiske myndigheter har ikke tilgang til stedet.
Det kan heller ikke utelukkes at dette brukes i propagandaøyemed mot IS, men etter museet i Mosul og Nimrud, vil Hatra være et naturlig neste skritt.
Det var ikke mange ekte statuer igjen da jeg besøkte Hatra. De hadde for lengst blitt flyttet til museet i Mosul som ble betraktet som sikrere, uten at det hjalp.
Videoene av ødeleggelsene sjokkerte verden, men verre var det for irakerne selv som har vokst opp med dette. Det var som å se deres land ødelagt på ny, som om den historiske ryggraden ble revet ut.
Og dette er antar jeg også er en del av grunnen til at det gjøres, bevisst eller ubevisst. De ideologisk-religiøse motivene er lette å peke på og i videoen fra Mosul-museet forklarer IS at de gjør dette fordi det er avgudsdyrkelse.
Men andre irakiske muslimer har levd helt fint med disse stedene i 1400 år, og for dem var dette en del av hva landet var, for dem var tanken og følelsen av dette var sivilisasjonens vugge en del av deres identitet, ikke bare retorikk i tomme festtaler eller slagord i nå ubrukelige turistreklamer. Ved å ødelegge det imaginære fellesskap som et land er, skaper grupper som IS en virkelighet og et kaos der de selv kan definere og befeste sin symbolmakt.
Ikke IS alene
Men ødeleggelsen av Irak er ikke noe IS driver med alene. Da jeg besøkte Hatra, var jeg der i følge med amerikanske soldater.
Det er nå rundt ti år siden.
På toppen av ruinene kom jeg i snakk med menig Snyder fra Ohio. Han hadde knapt vært utenfor hjemstaten før. Han syntes det var helt «vilt» å stå der å skue utover det flate ørkenlandskapet. «Synes du at dere er med på å skape historie?» spurte jeg. «Ja det føles slik, det gjør det, det gjør det så definitivt», svarte han.
Det Irak amerikanerne forlot, med et sjiamuslimsk styre som regjerte på bekostning av den sunnimuslimske minoriteten og for den del, på bekostning av de aller fleste irakere, var med på å skape grobunn for grupper som IS.
Korrupsjonen, den dårlige økonomien, alle fengslingene, de paramilitære gruppene var alle fakturerer som bidro at både sunniarabiske stammer og enkeltmennesker valgte å kaste inn i et opprør som IS har fanget opp og gjort til sitt, med katastrofale resultater for Irak som for omverdenen.
Gjentar feilgrep
Og nå, nå gjentas samme feilgrep. Penger, militært materiell og også soldater sendes fra Vesten og Norge til Irak, mens den irakiske hæren tar et steg til side og lar sjiamuslimske militser lede an i kampen mot IS, til overmål med den myteomspunne iranske generalen Qasem Suleimani til stede.
De kan godt vinne krigen med denne strategien, men det blir ikke fred av den grunn.
Og så lenge den får fortsette, er forsvarsløse steder som Hatra utsatte. Fra toppen av ruinene kan man se sporene av muren som en gang formet en sirkel rundt byen. Muren, som en gang motstod den romerske keiseren Trajan, er for lengst blitt til sand, slitt ned av vind og storm.
Nå kan deler av tempelet ha lidd samme skjebne, men denne gangen av menneskehånd.