Obamas fem triumfer og fem fiaskoer

Når alt er «normalt» er amerikanske presidentvalg som regel jevne. De to store partienes kandidater har omtrent lik oppslutning. Og lojaliteten på valgdagen varer gjerne hele fireårsperioden.

Øynene som ser

«That's why I didn't vote for him!», sier de gjerne når verden går dem imot. Presidenten får skylden for alt fra høyere bensinpriser til økt kriminalitet. Men alt er avhengig av den enkeltes utgangspunkt og politiske ståsted.

Det én velgergruppe ser på som en suksess blir ofte oppfattet som en politisk katastrofe av motparten.

På den måten kan de to listene bli helt like.

1. Helsereformen

Barack Obama er USAs første svarte president, derfor fikk han da også 95 prosent av alle afrikansk-amerikanske stemmer i 2008. Mange av dem er fattige. I tillegg fikk han hvite sentrumsstemmer fra bevisste velgere med prinsipielle holdninger til hvilket ansvar det offentlige bør ha – og ta – for sine innbyggere.

Begge disse velgergruppene ønsket Obamacare velkommen og hyllet president Obama for en av dem viktigste sosiale reformene i USA på svært mange år.

Samtidig er Obamacare den rødeste kluten for presidentens kritikere og motstandere. Det endelige beviset på at han er «communist». Han skattlegger de rike for å subsidiere de fattige.

Helseopplysninger er personlige og staten har ingenting med å overvåke innbyggernes privatliv er argumentet. I tillegg mener mange republikanske velgere at det er enkeltindividets ansvar å ta vare på seg selv og sine nærmeste.

Og de som gjør det skal ikke «straffes» ved å måtte betale for de som ikke gjør det. Derfor vil Obamacare toppe lister både for triumfer og tragedier hva presidentens fire første år angår.

2. Guantánamo

Terroristfengselet på den amerikanske basen på Cubas østspiss ble symbolet på alt som var galt med president George W. Bush og hans regjering. Andre dag på jobben skrev derfor president Barack Obama under en lov om at Guantánamo skulle stenges innen ett år var gått.

I dag sitter det fremdeles 166 fanger på Guantánamo. Om lag halvparten av dem er klarert for løslatelse, men ingen land vil ha dem.

De resterende – om lag 80 – vil bli værende på Guantánamo lenge, og er dermed selve symbolet på Obamas svik i menneskerettighetsspørsmål. Han holdt ikke løftet sitt.

Samtidig mener enkelte Obama-motstandere at dette er det beste som kunne ha skjedd.

I desember 2009 bestemte Obama-administrasjonen at Guantánamo-fangene skulle overføres til Thomson Correctional Center i Thomson, Illinois.

Tidligere denne måneden ble det opplyst at de føderale myndighetene nå har kjøpt dette fengselet fra staten Illinois for om lag 1 milliard kroner på én betingelse: Ingen Guantanamo-fanger skal overføres til Illinois!

Dette er et enormt prestisjenederlag for Barack Obama, men vil neppe skade ham 6. november.

Det er en betydelig motvilje i USA mot at «terrorister» – straffet uten lov og dom – skal sone i vanlige fengsler på det amerikanske fastlandet.

Velgerne frykter smitteeffekten, at ekstreme jihadister skal lære opp medfanger som er amerikanske statsborgere.

At en antatt terrorist på Guantanamo koster 30 ganger mer per år enn en gjennomsnittsfange i et amerikansk fengsel er i denne omgang irrelevant. Det samme er Genèvekonvensjonene og folkeretten.

Obama har tapt ansikt på ikke å stenge Guantanamo, men han taper neppe velgere.

3. It's the economy stupid!

Bill Clintons gamle slagord gjelder i ekstrem grad denne valgkampen. Det er bare de aller dummeste som ikke skjønner at det er økonomien som gjelder.

Seks uker før presidentvalget i 2008, den 15. september 2008, begjærte finansinstitusjonen Lehman Brothers seg selv konkurs og innledet med det finanskrisen. Samme kveld uttalte den republikanske kandidaten John McCain at USAs økonomi var «grunnleggende solid».

Obama fikk god drahjelp fra McCain med det utsagnet og han brukte det for hva det var verdt. Da McCain hadde det som i ettertid er kalt hans «Lehman moment» ledet han på meningsmålingene med 1.6 prosent. To uker senere var Obama mer enn 5 prosent foran.

En drøy måned senere vant han valget med 7.2 prosent flere stemmer enn McCain.

I årets valgkamp er økonomien Mitt Romneys styrke. Samtidig er den blitt Barack Obamas akilleshæl.

At økonomien ikke er verre, som i Italia, Hellas og Spania, får han ingen poeng for, men at den ikke er blitt spesielt mye bedre på fire år er hans ansvar. Og vil kunne koste ham dyrt.

Samtidig: «Osama bin Laden is dead and General Motors is alive!», er visepresident Joe Bidens oppsummering av fire år med Obama.

Og i den viktige vippestaten Ohio vet velgerne at uten Obamas redningspakker til bilindustrien ville de vært arbeidsledige.

General Motors blomstrer og GM's suksess betyr økt aktivitet og flere nye arbeidsplasser.

Så i deler av Ohio, og andre stater, er Obamas økonomi en suksess – og dermed på triumflisten.

4. Utenrikspolitikken

I 2009 fikk den ferske presidenten Nobels fredspris for hans «ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid»; som Thorbjørn Jagland sa i komiteens begrunnelse, og han fortsatte, «Obama har som president skapt et nytt klima i internasjonal politikk.

For Norge, Europa og FN var kursdreiningen etter George W. Bush viktig. Men det skal sies: Millioner av amerikanere trakk også et lettelsens sukk da George W. Bush-administrasjonens internasjonale alenegang var over.

De ønsker, som Obama; at USA skal være en inkluderende, dialogorientert supermakt som legger vekt på FN og internasjonalt samarbeid. Men dette gjelder ikke alle.

Det er nok av dem som mener at makta rår og siden USA fremdeles er den eneste reelle supermakt så bør amerikanerne utnytte den posisjonen.

De ser på forhandlinger som et svakhetstegn og mente Obama viste ettergivenhet da han håndhilste på Venezuelas president Hugo Chávez.

Hans protokollære bukk for så vel Keiseren av Japan som Kongen av Saudi-Arabia ble tolket som underkastelse – og kritisert – av en høyreside som mener liberale demokrater er Volvokjørende, vindrikkende, New York Times' lesende, sushispisende, Hollywoodelskende og alt annet på -ende, som forderver sanne patrioter og grenser mot forræderi.

Men man vil altså finne lister der Obamas troppetilbaketrekning fra Afghanistan både feires som en triumf for verdensfreden og et alvorlig tilbakeslag for «den amerikanske tidsalder» med alt det medfører av økt terrortrussel og sikkerhetsutfordringer.

5. «The First Family»

Amerikanere utenfor «the Beltway» som Ringveien i Washington DC heter, hater hovedstaden, men de elsker monumentene og minnesmerkene, Det hvite hus og «the First Family».

På samme måte som norske republikanere forsikrer at de ikke har noe mot kongefamilien, er presidenten et samlende symbol når han først er valgt. Når han i tillegg har en vakker førstedame – den nest vakreste i USA historie etter Jacqueline Kennedy ifølge ekspertene – og to småpiker som er det yngste søskenparet i Det hvite hus siden Caroline og lille John-John Kennedy jr. så er lykken gjort.

Det elegante, og i denne sammenheng, unge paret har gjenopprettet mye av den glamouren som har glimret med sitt fravær de siste presidentperiodene.

Etter Watergateskandalen med Nixon og fire år med botsøvelser under Jimmy Carter, var Ronald Reagan og hans Nancy et kjærkomment par for dem som savner en kongefamilie. Men Reagan, med all sin sjarm, humor og verdighet fylte 70 år noen dager etter at han flyttet inn i 1600 Pennsylvania Avenue.

Paret manglet den kjernefamiledimensjonen som Barack, Michelle, Malia og Sasha – samt hunden Bo – representerer.

Men det er ikke alle som lar seg «begeistre». 30 prosent av alle republikanere mener Obama er muslim og et stort antall er overbevist om at han er født i Kenya.

Eller at fødselsattesten hans er forfalsket og at han riktignok ble født på Hawaii, men to år tidligere, altså før Stillehavsøygruppen ble USAs 50. stat. Og at han dermed er en juksemaker som aldri skulle vært verken nominert eller valgt. Og som sådan er den nåværende familieidyllen i Det hvite hus en konstitusjonell skandale.
　
Det er på ingen måte lett å vurdere hva som har vært vellykket eller hva som har gått galt i USA de siste fire årene.

En triumf blir fort speilvendt og ender opp som en skandale – og omvendt. Samtidig kan et samlet USA, med utgangspunkt i debattene om verst og best slå seg på brystet og være stolte av at ytringsfriheten lever. Den politiske debatten er livlig og injurielovgivningen står svakt.

Så det er fritt frem for både og rose og rise – og den slags blir det lister av!