Nyheten om et varslet kupp

Den legeutdannede politikeren Salvador Allende Gossens var presidentkandidat i så vel 1952 som i 1958 og 1964. Den folkevalgte sosialisten tapte alle tre gangene, men da han stilte for fjerde gang, som venstresidens enhetskandidat vant han.

Men med knappest mulig margin og siden ingen av de tre kandidatene fikk rent flertall, måtte presidentvalget avgjøres i nasjonalforsamlingen. Der fikk Allende flest stemmer, men det parlamentariske flertallet var svakt og motstanden var sterk.

Allerede fra første dag ble det stukket kjepper i hjulene for «kommunisten» som hans politiske motstandere kalte ham.

• Les også: De opplevde 11. september 1973

Chile – en demokratisk øy

Etter at de fleste spanske koloniene i Sør-Amerika hadde erklært seg uavhengige fra Spania for rundt regnte to hundre år siden fikk mange av dem problemer med å etablere stabile folkestyrer.

Militærkupp eller sivile diktatorer hørte til dagens orden i flere av dem, men med unntak av et par kortere perioder klarte Chile – i hovedsak – å skille seg positivt ut..

I motsetning til flere naboland hadde Chile en mangeårig demokratisk tradisjon der velgerne bestemte. Men et sted gikk altså grensen: Verdens første folkevalgte marxistiske president ble en trussel mot de konservative kreftene i landet.

Et Cuba i sør

De lærde strides fremdeles om hvor aktive myndighetene i Washington D.C. var i forkant av kuppet.

Men det er hevet over tvil at president Richard Nixon og hans sikkerhetspolitiske rådgiver, og senere utenriksminister, Henry Kissinger fryktet at Salvador Allende skulle bli en søramerikansk Fidel Castro på kontinentets Stillehavskyst. Det måtte unngås.

USA deltok ikke aktivt i planleggingen av kuppet, men CIA bidro sterkt til at det kunne gjennomføres. Såkalte rådgivere spilte en viktig rolle når det gjaldt å bygge opp under den eksisterende misnøyen.

De «hjalp» til slik at streiker og boikottaksjoner gjorde tilværelsen vanskelig for folk flest og de var med på planlegge hvordan de militære kunne ta makten.

1973 – et godt år for Kissinger

I juledagene 1972 gjennomførte USA – med Kissinger som sentral aktør – ett av historiens mest massive bombetokt.

I løpet av elleve desemberdager slapp USA 20.000 tonn bomber over Hanoi og Nord-Vietnam – halvparten av det tyskerne slapp over England under hele 2. verdenskrig.

Den 28. januar ble det kjent at partene hadde forhandlet frem en våpenhvileavtale, noe det norske Stortings Nobelkomité mente Kissinger og Le Duc Tho fortjente fredsprisen for.

I mellomtiden hadde Henry Kissinger altså vært en viktig mann bak kuppet mot Allende, samt at han hadde latt Israel få noen timers ekstra handlingsrom i Yom Kippur-krigen i oktober – før han vekket og informerte presidenten.

I tillegg ble han altså utnevnt til utenriksminister.

En varslet maktovertagelse

På forsommeren 1971 – som november kalles på de kanter – besøkte Fidel Castro Chile. Besøket varte i 25 dager. Og der Kissinger var bekymret, ble den cubanske lederen oppildnet.

Han besøkte den nynasjonaliserte kobbergruven El Teniente og talte til arbeiderne. Han støttet Allendes økonomiske politikk og skapte begeistring og entusiasme blant Allendes støttespillere.

Men for landets velstående og konservative middelklasse representerte han en advarsel om hva de hadde i vente. Påstanden om et nytt Cuba i sør ble mer troverdig for mange.

Det militærkuppet som til slutt styrtet Allende hadde derfor betydelig støtte i den delen av befolkningen.

Forvarsler på rekke og rad

Borgerskapet og handelsstanden var med på å sabotere Allendes økonomiske og sosiale reformer. Kommunisthatere i offiserskorpset sørget for å uskadeliggjøre eller skandalisere demokratisk orienterte og Allende-lojale kollegaer.

I juni forsøkte en oberst å ta makten. I august hevdet landets Høyesterett at Allendes politikk var grunnlovsstridig og i Nasjonalforsamlingen fikk et – i prinsippet – mistillitsforslag flertall.

Presidenten ble anklaget for å trene opp egne militære enheter, samtidig som flertallet av de folkevalgte beskyldte ham for å ville omorganisere forsvaret slik at det kunne forsvare hans regime og ikke nasjonen.

Folkets representanter ba i realiteten om hjelp fra de væpnede styrker.

Ideen om krise og kaos

Chile var preget av dyrtid og matmangel, proletær selvtekt og sosial uro, av beskyldninger om vanstyre og vanskeligheter.

Ved valgene i mars hadde Folkefronten fått 43 prosent av stemmene og Allende oppfordret sine tilhengere, «arbeidere, demokrater og patrioter», til å forsvare Grunnloven og den revolusjonære prosessen.

Men multinasjonale selskaper med ITT i spissen allierte seg med chilenske medier som storavisen El Mercurio, CIA støttet høyreorienterte kuppfantaster og bidro kreativt til en følelse av krise og kaos, mens ledende offiserer i de fire våpengrenene la de siste planene.

11. september 1973

Bildene av flyvåpenet som bomber presidentpalasset La Moneda i Santiago er blitt selve symbolet på Latin-Amerikas mange militærkupp.

Kuppmakerne, med hærsjef Augusto Pinochet i spissen, hadde bestemt at en levende ekspresident Allende var mer verdt enn en død ekspresident.

Likvidering av folkevalgte ville ta seg dårlig ut og gi militærjuntaen et dårlig rykte internasjonalt – marxister eller ei.

Men Salvador Allende gjennomskuet taktikken. Han ville ikke bli et levende bevis på at kuppmakerne – tross alt – hadde vært humane og spart liv.

Tusener ble drept, titusener arrestert og hundretusener flyktet. Mens Salvador Allende endte sitt eget liv, angivelig med et våpen som var en gave fra Fidel Castro.

• Les: Enkens kamp mot generalene
• Les: Vil ta sangfuglens mordere
• Les: Søker sannheten om Nerudas død

17 år med militærdiktatur

Augusto Pinochet Duarte fikk etter hvert tittelen president, og – i hvert fall i egne øyne – en slags legitimitet i form av en grunnlovsendring.

Men han ønsket i tillegg å forankre sin rolle i befolkningen, og trygg på sin egen popularitet skrev han ut en folkeavstemming; men folket sa nei.

Opposisjonen sto samlet og Pinochet, som – etter press – innså at han hadde spilt høyt og tapt, trakk seg og gikk av i 1990. Han falt for eget grep, men gikk allikevel fri.

Han ble aldri stilt rettslig til ansvar for sine ugjerninger, selv om han – som øverste ansvarlige – ble anklaget for en rekke tilfeller av likvideringer og tortur, brudd på menneskerettighetene og folkeretten.

• Alle saker om: Augusto Pinochet

Exit Pinochet

Fra han gikk av i 1990 til han døde i 2006 levde Pinochet stille og relativt beskjedent sentralt i Santiago.

• Les: Pinochet er død

På sin fødselsdag og ved andre viktige begivenheter kom han gjerne ut på balkongen og vinket, ikke til oss journalister som sto der for å få et glimt av ham, men til hundrevis av fremmøte beundrere.

Til tider var han i husarrest, i halvannet år ble han holdt tilbake mot sin vilje i London og noen ganger kom han med politiske uttalelser der han forsvarte sine handlinger.

Han holdt en forholdsvis lav profil, men insisterte på at han «reddet» Chile fra kommunismen.

• Les: Pinochet-brev forsvarer militærkupp

Han fremstilte seg som en samfunnsbevisst høyreideolog som tok ansvar, men frigjorte bankdokumenter viste at den internasjonale våpenindustrien, der Chile var storkunde, hadde overført millioner av dollar til Pinochet-familiens diverse – men hemmelige – konti.

Et delt land

Valget av Allende i 1970, kuppet i 1973 og 17 år med mistenksomhet og overgrep, geriljamotstand og tortur, portforbud og forsvinninger setter sine spor.

Familier ble delt og vennskap tok slutt. Mange var ødelagt for livet, mens andre – som hadde levd i eksil – ble beskyldt for å ha forrådt fedrelandet da venstresiden burde stått samlet mot tyrannen.

Rettsoppgjøret har vært mangelfullt og de fleste med blod på hendene lever ustraffet videre.

I helgen demonstrerte tusenvis i Santiago med krav om sannhet og rettferdighet – 40 år etter. Sårene har ikke grodd og i den internasjonale opinionen sliter Chile fremdeles med sin dystre fortid.

Presidentvalg 17. november

I november skal det være valg og de to kvinnelige hovedkandidatene står ikke bare mot hverandre, men de representerer arven fra diktaturet.

Tidligere president Michelle Bachelet, som stiller opp igjen, ble arrestert og torturert. Hennes far – en Allende-lojal general i flyvåpenet – ble også arrestert og døde av torturen.

Hennes hovedutfordrer, den konservative Evelyn Matthei, er også datter av en general i flyvåpenet; men han støtte Pinochet og han ikke bare deltok i kuppet, han var en del av juntaen.

I folkeavstemmingen i 1988 der Pinochet feilberegnet stemningen i landet og ba om folkets tillit, var Evelyn Matthei en ivrig «Ja»-aktivist.

Splittelsen fra 70-tallet kommer på ny til overflaten, representert ved de to blonde kvinnene på rundt 60 år.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Arven som splitter

Førstegangsvelgerne ved presidentvalget i november er født inn i det postpinochetiske demokratiet. Deres kunnskap om de 17 årene med militærdiktatur er ikke selvopplevd.

Mange eksperter har forsøkt å sukre Pinochet-perioden ved å vise til økonomiske reformer, markedstilpasning og vekst. Men misnøyen med de totalitære årene bare øker etter hvert som de går, viser undersøkelser i Chile.

For tre år siden sa bare 35 prosent at alt ved Pinochets periode var galt. Nå sier 55 prosent det samme, mens det kun er 9 prosent som fremdeles hyller diktatoren for alt det gode han gjorde for Chile.

Chilenske kommentatorer tror denne utviklingen skyldes moderne teknologi.

Selvsensur og frykt førte lenge til at mange temaer ikke ble diskutert, men med Internett og kabel-TV er det enklere for nye generasjoner å få informasjon. Og de som har vonde minner kan lettere få fortalt sine historier.

På den måten blir stadig mer av sannheten avdekket. Og kanskje kan
sårene gro.