Mediene blir brukt som en domstol når Marianne Aulie i en direktesending i NRK navngir dem som dopet og forsøkte å voldta henne for 14 år siden.
Det er umulig å slette en slik påstand, og svært vanskelig å imøtegå for dem det gjelder.
Når offentligheten er på randen av moralsk hysteri på grunn av voldtektene i Oslo om dagen, slår det særlig sterkt. Og når de navngitte er kjente som det snakkes om fra før, i andre sammenhenger.
Nytt overgrep i radio
Slike påstander hører hjemme i retten, ikke i et massemedium. Denne type mistanker skal etterforskes, personer skal siktes og få anledning til å forsvare seg. I mediene blir løst fremsatte påstander om overgrep med navn og adresse, selv overgrep.
Men når budskapet likevel blir kringkastet, eller spredt gjennom nettet, har mediene et ansvar gjennom redaktørplakaten, som nå er blitt mer enn sedvane. Mediene har et selvstendig ansvar for det som sendes ut. Både den lovgivende og dømmende makt aksepterer at mediene er uavhengige av dem.
15 minutters berømmelse
I praksis betyr det at redaksjoner og programledere må være i stand til å reagere umiddelbart når det skjer verbale overgrep i mediene, ved å ta avstand med den autoritet som stemme og kløkt kan mobilisere. Det går ikke an å sikre seg, men programledere kan hindre at utilbørlige påstander blir stående som sakens punchline, og dermed gjøre skaden minst mulig.
Det er to tendenser som gjør at denne type verbale overgrep i mediene må tas alvorligere av redaksjonene og programlederne nå enn før.
For det første: Etter at reality-show og såper har satt tonen, og etter at det er blitt vanlig å gå langt inn i tårekanalene med kamera og mikrofon, er det ganske lett å skaffe seg 15 minutters offentlig berømmelse med en pikant privat utlevering.
Evig gapestokk
For det andre går slike budskap, ubearbeidet og ofte helt løsrevet fra sine sammenheng, i ”loop” fra medieplattform til medieplattform, fra radio til TV til nett til mobil til blogg, døgnet rundt. Den som går gjennom medieverdenens mangfoldige kanaler må venne seg til gjentagelser. Men for folk som blir uthengt, berettiget eller uberettighet, er gjentagelsene verst. Du sitter i gapestokk hele tiden. Du kan ikke gjemme deg. Du møter alles blikk.
Mediekarusellen er tung å stanse, og nesten umulig å snu. Det viktigste er at programledere aldri må la andre ta styringa.
I de gamle redaksjonene kunne du konferere med overordnede og overlate ansvaret til sjefredaktør og kringkastingsjef, hvor det juridisk hører hjemme. I de nye medier må den som er nærmest tastatur, kamera eller mikrofon, være kompetent til å ta avgjørelsene. Slik er redaktørplakatens ånd.